Hvis du har hørt om fenomenet, oppdaget du det kanskje for første gang da du var 14 år og surfet på nettet, eller du leste det obskure raritetsbladet ”En gal, gal verden”, i likhet med undertegnede.

En av de rundt 120 historiene som finnes om disse groteske dødsfallene går som følger:

1.juli 1951 hadde Mary Reeser hatt beøk av sønnen i sitt hjem i Florida, men da et telegrambud kom på døren neste dag, var dørhåndtaket varmt, og det var ikke svar å få inne fra huset hennes. Da politiet brøt seg inn, fant de en haug med rykende aske. Opp fra haugen stakk en fot med leggstump, og gjenværende var også det som antas Mary Reesers brente lever.

Helt siden de tidligste historiene om spontan antenning hos mennesker har leger og forskere prøvd å finne ut om de virkelig kan være sanne, og hvordan.

I magasinet New Scientist skriver biolog og forfatter Brian J. Ford om en ny artikkel han har skrevet i The Microscope. Her mener han å kunne bevise at det brennbare fenomenet er reelt, og hvorfor det kan skje en og annen særdeles uheldig sjel.

Gammelt medisinsk mysterium

Det var den danske legen og matematikeren Thomas Bartholin som i 1641 skrev ned det første kjente tilfellet i historien: den vindrikkende Polonus Vorstius.

Et århundre senere, i 1745, i tidsskriftet Philosophical Transactions skrev Paul Rolli om den samme hete skjebnen, som møtte den 62 år gamle italienske grevinne Cornelia Bandi av Ceséna. Hun skal ha følt seg utilpass etter middag, og gikk og la seg.

Beskrivelsen av hva som skal ha møtt stuepiken hennes neste morgen, er nesten identisk med den flere hundre år nyere historien om Mary Reeser: Hun så ut til å ha brent opp. I senga hennes lå en askehaug, med føtter og legger i.

Det nyeste dødsfallet som fikk merkelappen spontan menneskelig antenning var den 76 år gamle Michael Flaherty sitt. Han døde 22. desember 2010, og det var rettsmedisiner Claran McLoughlin som fastslo dødsårsaken, skriver Ford i New Scientist.

I den nye artikkelen hans i The Microcope finnes også endel av det som skal være åstedsbilder, som man finner på nett ved et enkelt søk.

Et snodig fellestrekk ved historiene er at disse flammende dødsfallene ikke har gjort nevneverdig brannskade på omgivelsene, som for eksempel å sette fyr på boligen til offeret.

Bare brennbare vandrehistorier?

Du er sikkert skeptisk. Historiene kan jo være diktet opp, sier du kanskje – tenk så mye rart man hører, og ikke minst, tenk på eventyret om fjæra som ble til fem høns.

Dessuten – en såpass vanvittig dødsårsak som spontan selvantenning, som den Claran McLoughlin slo fast for Michael Flaherty, bør muligens møtes med en viss skepsis, og ikke automatisk tas for å være sannhet.

Så hvordan komme til bunns i mysteriet? Det er ikke lett å finne fram til sant og usant i 120 dødsfortellinger spredt utover de siste 500 årene.

Man kan derimot finne ut om det er fysisk mulig for et menneske å ta fyr, tilsynelatende uten ytre påvirkning, og å brenne opp i løpet av kort tid.

Et åpenbart spørsmål er naturligvis også: Hvis det er mulig, hvorfor skjer det med noen? Mange har forsøkt å forstå, og Ford nevner i fleng.

Wick-effekten

I 1800, skrev den franske forfatteren Pierre Aimé Lair skrev Essai sur les Combustions Humaines, produit par un long abus des liquers spiritueuses, der han slo an tonen for det som ble en rådende oppfatning – at selvantenningen var forårsaket av å ha drukket for mye alkohol, for lenge.

I 1961 lanserte på sin side rettsmedisineren Gavin Thurston teorien om den såkalte Wick-effekten, i artikkelen Preternatural combustability of the human body, i tidsskriftet Medico-Legal Journal.

Teorien går ut på at mennesker kan brenne opp som stearinlys. Thurston mente at kroppsfettet tilsvarer stearinet, og klærne tilsvarer lysets veke. Kroppsfett brenner på 250 grader, men hvis det blir smeltet, forbrenner det på en veke i romtemperatur, viste Thurston.

Han svøpte fett i en rull med gassbind, og viste at varmen fra flammen kunne smelte kroppsfettet og antenne det som et lys.

Så er ikke dette en forklaring god nok? Nei, mener biolgiforsker Ford. Nå har han har arbeidet fram sin egen teori. Denne løser, ifølge ham selv, enkelte problemer med Thurstons veke-teori.

Griseeksperimenter

Spontan antenning av et menneske skyldes ikke Wick-effekten, mener Ford, og resonnementet hans går som følger:

Veken, altså klærne, brenner fort opp, mens en slik oppbrenning som skjer i spontan menneskelig antenning kan vare så lenge som 12 timer eller mer. Hvordan skal så fettet fortsette å brenne uten veke?

Dessuten - det skal en del til for at en menneskekropp brenner fullstendig opp, med hud, hår, skinn og bein og det hele, til det nærmest bare er aske igjen.

I et forsøk som ble gjort i BBC-programmet The Burning Question i 1998, som Ford refererer til, ble grisebein forsøkt brent i en ovn på 500 grader. Etter åtte timer var beina fremdeles intakte.

Fordi han sterkt betvilte de tidligere teoriene, bestemte Ford seg for å lete etter en bedre løsning selv, og gjorde et hopp tilbake til alkoholteorien framsatt i år 1800.

Sultede celler og selvantenning

Var det virkelig slik at en kropp med høyt alkoholinnhold kunne ha en større risiko for å gå opp i røyk, på en eller annen måte? Ikke uten videre, skal vi tro Fords eksperiment.

- Vi marinerte vev fra svinemage i etanol i en uke. Selv når vi svøpte det i gassbind som også var dynket i alkohol, ville det ikke brenne, skriver han.

Derfor stilte han seg spørsmålet: Hvilket stoff kan vi finne i kroppen som er lett antennelig og som kan øke kraftig i konsentrasjon? Svaret han kom fram til er aceton. Det er det stoffet som lukter vondt, og kunstig framstilt er det et vanlig løsemiddel, for eksempel til bruk i neglelakkfjerner.

Ford argumenterer og forklarer videre:

Hvis cellene blir sultet, noe som blant annet kan skje ved kroniske sykdommer og til og med under trening, kan acetyl-CoA i leveren omdannes til acetoacetat, som igjen kan brytes ned til aceton.

Mange tilstander kan gi tilstanden ketose, der aceton dannes. Dette inkluderer alkoholisme, lavkarbo-høyfett-diett, diabetes og til og med når man får tenner, skriver han i New Scientist.

I artikkelen i The Microsope går han nærmere inn på konsentrasjon av aceton versus alkohol i kroppen.

En plutselig griseantenning

Dermed: Ford og kollegaene byttet ut etanol med aceton, marinerte grisekjøttet i dette i stedet, og formet menneskelignende modeller av det som de kledde i menneskeklær. Så tente de på.

Det hele brant til aske på en halvtime.

- Restene – en haug av aske og kull med oppskytende lemmer i – var akkurat slik vi har sett det på bilder av mennesker, skriver Ford.

Grunnen til at føtter og legger ettersigende har vært funnet igjen på åstedene etter slike antatte selvantenninger kan være at det i disse kroppsdelene er for lite fett igjen til at nok aceton kan samle seg og være bensin, tror han.

Farlig ketose?

Minst ett spørsmål melder seg: Er personer med ketose i faresonen for å møte sin død på denne måten?

Antakeligvis ikke, når vi tenker på hvor få tilfeller verden har sett, mener biologen.

Det gjenstår å se om flere eksperimenter kan underbygge Fords funn, eller om konklusjonene hans viser seg ikke å holde vann, men i stedet slukes av nye bevisers flammer.

Referanser: 

Mer om Brian J. Ford på University of Cambridge sine nettsider.

Brian J. Ford. Solving the Mystery of Spontaneous Human Combustion. The Microscope. (vol.60, s.63)