Kappet og klar

Tap av en arm eller et bein gir assosiasjoner til fryktelige ulykker, den mørke middelalder og barbariske straffemetoder. Hvordan utføres amputasjoner i dag?

Publisert
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Hvilke tilstander er det som krever amputasjon?

– I dag er årsaken som oftest åreforkalkning, som kan gi lokal vevsdød der vevet kan bli tørt og svart, det kan gå infeksjon og koldbrann i det, og det kan være svært smertefullt. I slike tilfeller kan amputasjon være livreddende.

– Når vi snakker om sirkulasjonssvikt, gjelder det nesten alltid bein, forteller professor emeritus i kirurgi, Anders Mølster.

– Det er også ganske vanlig å amputere ved sirkulasjonssvikt som følge av diabetes, eller ved frostskader. En annen årsak er alvorlige ulykker. Nå er man blitt veldig flinke til å rekonstruere blodårer, slik at en avkuttet arm kan sys på hvis den er godt bevart, men hvis nervene er veldig skadet, må den amputeres likevel.

– Det hender også at man amputerer ved kreft i muskel/skjelettsystem, men ikke så ofte som før. Nå finnes det kompliserte teknikker for strålebehandling og kirurgi som gjør at vi oftere kan redde lemmet. Målet er alltid å bevare mest mulig vev, sier Mølster.

Hvor langt tilbake har man foretatt amputasjoner i medisinsk øyemed?

– Det vet vi ikke sikkert, men det har nok vært gjort helt tilbake til antikken i det minste. Historiske kilder beskriver ulike måter å amputere på, og giljotinmetoden var lenge utbredt, det vil si at lemmet ble kuttet tvers over.

– Nå prøver man isteden å skjære muskelfibrene forsiktig over, og lage en litt kortere benstump slik at man kan bygge opp en mest mulig velfungerende amputasjonsstump. Det er en hel vitenskap.

– Den bør for eksempel kunne tåle fordelt trykk. Hvis det bare ligger hud rett over benet, kan det være smertefullt å bruke protese, sier Mølster. 

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Hvor risikable var amputasjoner før i tiden?

– Det var nok en viss risiko for forblødning, men man visste tidlig hvordan man skulle hindre det. Den største risikoen var infeksjon. Åpne sår med eksponert ben var veldig utsatt for det.

– Også i dag er det viktig å hindre infeksjoner, og den viktigste metoden ligger i selve amputasjonsteknikken: Man må være nøyaktig og ikke sette igjen muskeltrevler som kan utvikle seg til lokalt dødt ved, og man må sørge for god drenasje hvis det skulle sive ut blod.

– Er det ekstra stor risiko for infeksjon, gis antibiotika fra starten av, som forebygging, men generelt prøver man jo å unngå det, sier Mølster.

Hvor utbredt er amputasjoner i dag?

– Jeg kjenner ikke den nøyaktige frekvensen, men jeg kan tenke meg at det skjer ukentlig på en litt stor avdeling. Mange eldre har jo problemer med sirkulasjonen, og diabetesamputasjon blir mer vanlig.

– Mange ser på det som en litt traurig form for kirurgi, men det er viktig at det gjøres nøyaktig av erfarne kirurger fordi det ikke alltid er lett å vite hvor mye vev man skal fjerne.

– Det sies at Napoleons sjefskirurg en gang foretok 700 amputasjoner på en dag, forteller Mølster.

Hvordan ble de utført sammenlignet med dagens?

– Det var nok giljotinmetoden som var mest utbredt. Hovedsaken var at det skulle gå fort, og mangelen på bedøvelse var nok den viktigste årsaken. Det hendte man stoppet såret ned i kokende tjære for å få det til å koagulere.

– Det ligner for så vidt litt på det vi gjør i dag med elektrisk koagulasjon, men vi gjør det bare på små blodkar, mens vi underbinder de større. Amputasjon reddet nok liv i mange tilfeller. Vi må huske at for hundre år siden var det vanlig at man døde av åpne beinbrudd, for eksempel. Slike skader var farlige, hovedsakelig på grunn av infeksjonsrisikoen.

– Man dør fortsatt av skuddskader i beinet hvis man ikke får moderne behandling. Et stort sår med ødelagt vev, og med et fremmedelement som kan føre med seg bakterier, er ikke til å spøke med, sier Mølster.

Hva er fantomsmerter?

Anders Mølster. (Foto: UiB)
Anders Mølster. (Foto: UiB)

– Smerter og andre nerveimpulser registreres i ryggmargen og ledes opp til hjernen. Blir den avkuttede nerven stimulert, vet ikke nødvendigvis den øvre delen av nerven at den nederste delen er borte, og hjernen oppfatter smerten som om lemmet fortsatt var der.

– Det er helt reelle smerter, og ikke noe som er innbilt. Også her er amputasjonsteknikken viktig. De som er mest plaget, har gjerne en nerveklump i amputasjonsstumpen. Som regel er det best å trekke nervetråden litt ut, kutte den rent over, og la den trekke seg tilbake inn i friskt vev.

– Men selv om man utfører amputasjonen teknisk perfekt, er det ikke alltid mulig å unngå fantomsmertene, avslutter Mølster.