Det er lite håp om å finne vidundermedisinen for kreft. Forskerne er på kontinuerlig jakt etter nye medisiner som kan bidra til økt overlevelse og et bedre liv for mennesker med kreft.

Problemet er ofte at man bare nesten kommer i mål med kirurgi, stråling og cellegift. Det er vanskelig å få knekket den siste resten av kreftcellene, og derfor kan sykdommen blusse opp igjen.

Det søkes nå etter utfyllende prinsipper som sammen med eksisterende behandling tar den siste rest av svulsten.

Forskningsgruppen for DNA-reparasjon og genomstabilitet ved NTNU tilnærmer seg dette problemet gjennom studier på celledelingsprosessen og feil som oppstår når arvematerialet skal kopieres.

Må skje feil

– Det er så ufattelig mye informasjon som skal kopieres på kort tid at det er nødt til å skje små feil, sier Marit Otterlei.

Hun er professor ved NTNU og studerer mekanismene for reparasjon av skadet DNA. Otterlei forklarer at de små feilene ikke alltid får en betydning, men at antall feil og hvor i arvematerialet de sitter er avgjørende for hvilken betydning feilene får.

En av grunnene til at mange feil ikke får noen betydning, er at de repareres rett etter de er oppstått.

– Det er utrolig hvordan naturen har utstyrt oss med mekanismer for å bevare arvematerialet vårt inntakt, forklarer professor Otterlei.

Repareres

Før cellene får klarsignal til deling sjekkes det at alt er i orden. Dersom det oppdages mindre feil repareres de, men dersom de er store får cellen beskjed om å gå i dvale eller gå til grunne gjennom et selvmordsprogram.

Da blir bestanddelene brukt til å bygge opp en ny celle i stedet.

Det er dette som skjer ved bruk av våre vanligste cellegifter. Cellegiften sørger for å skade arvemateriale (DNA-molekylet) slik at kreftcellen går inn i selvmordsprogrammet og slik blir eliminert.

Otterlei forklarer at noe av problemet med dagens cellegiftbehandling er at virkningen reduseres av cellens egne reparasjonsmekanismer.

Overlever

Effekten av cellegiften som er designet til å ødelegge kreftcellens DNA, motvirkes av godt fungerende reparasjonssystemer i cellene. Slik overlever noen kreftceller behandlingen.

Etter å ha studert reparasjonsmekanismene i lengre tid, har forskerne nå klart å designe molekyler kalt APIM-peptider (som er små deler av proteiner) som kan bremse reparasjonsprosessene.

APIM blokkerer binding av proteiner til reparasjonskomplekset, slik at det ikke blir i stand til å reparere DNA-skaden.

– Det vi ser er at APIM-peptidene øker effekten av cellegiftene slik at mange flere celler dør av den, forteller Otterlei.

Hun forklarer at problemet er at man ikke alltid kan gi høye nok doser av cellegift til å knekke sykdommen, fordi giften også ødelegger de friske cellene.

Kombinasjonsbehandlinger med andre medikamenter enn cellegift har vist seg svært effektivt for vellykket behandling.

– Innledende studier på en prostatakreftmodell i mus har vært lovende, og vi skal denne sommeren starte opp nye dyrestudier med andre krefttyper. Vi håper at vårt peptid en gang i fremtiden kan gi effekten av cellegift det dyttet som skal til å fjerne sykdommen fullstendig for mange pasienter, sier Otterlei.

– Slik kan godt fungerende og godt kjente verktøy få bedre effekt, avslutter hun.