Noen av oss liker å feire sommeren med en kald, duggfrisk håndbayer. Er kvelden den rette, blir det kanskje en til; og da forventer vi, helt uten videre, at den andre bayeren skal være akkurat like god som den første.

Vi har, med andre ord, tillit til at bryggeriet har evnen til å reprodusere og levere den samme gode smaken, gang på gang. Som forskere skulle vi ønske at du kunne ha samme tillit til at en vitenskapelig studie alltid vil være reproduserbar. Slik er det dessverre ikke.

En krise i forskningen

Internasjonalt har det i flere år pågått en stor diskusjon om den såkalte «reproduserbarhets-krisen» i akademisk forskning. I prinsippet et det slik at enhver forskningsgruppe skal kunne reprodusere resultatene fra enhver vitenskapelig artikkel, gitt at de har det som trengs av kunnskap og utstyr.

Dette foregår på samme måte som når et kokketeam bruker en oppskrift fra en kokebok til å lage en ny matrett på sitt eget kjøkken.

Forskjellen er bare at forskningsgruppens oppskrift er metodebeskrivelsen i artikkelen, og at resultatet ikke blir til på et kjøkken, men på gruppens eget laboratorium.

Farmasøytisk industri har engasjert seg i problemet med reproduserbarhet av kliniske forsøk, og undersøkelser fra firmaer viser at 65-89 prosent av resultatene ikke lar seg reprodusere!

Skeptiske til hva forskningen viser

Vi forskere er også skeptiske til publiserte resultater. Det svært anerkjente tidsskriftet «Nature» gjennomførte nylig en spørreundersøkelse rettet mot forskere og mer enn halvparten svarte at det er en betydelig krise i forskningen (faktisk hele 90 prosent hvis du inkluderer de som svarte at det var «en slags krise»).

En lignende undersøkelse bestilt av Norges forskningsråd viser at nesten halvparten av de spurte er helt eller ganske enig i at forskningsresultater ikke er til å stole på. Selv om undersøkelsen er omstridt og at den kanskje vel så mye reflekterer et problem med hvordan forskning presenteres i media, understreker den likevel at vi har et problem.

Mange jobber for å finne løsninger

I kjølvannet av krise-diskusjonen, er det heldigvis lansert en lang rekke forslag som en håper skal bøte på problemet. De vitenskapelige tidsskriftene har tatt en ledende rolle og gjør nå en stor jobb her. Blant annet har flere tidsskrifter tatt i bruk sjekklister som forskerne må følge når de sender inn vitenskapelige arbeider for publisering.

Dette skal sikre at forskningen er gjennomført etter prinsipper som øker sannsynligheten for at den lar seg etterprøve. De samme kravene bør nok de som finansierer forskningen stille. Allikevel, når det kommer til stykket er det nok vi forskere som må ta det største og tyngste ansvaret.

Klinikk for kirurgi, inflammasjonsmedisin og transplantasjon (KIT) ved Oslo universitetssykehus har over tid hatt fokus på at forskningen i klinikken skal ha best mulig kvalitet og reproduserbarhet, og satt i gang tiltak i forhold til dette. Et av tiltakene var at klinikken ba oss om å reflektere over hva som definerer fremragende forskning eller høykvalitetsforskning.

Forskning du kan stole på

Da vi fikk oppgaven var det første spørsmålet vi stilte oss; «Hvordan måler man kvalitet på forskning?» Tradisjonelt har det mest populære målet vært «tellekantmetoden» hvor man rett og slett teller opp antall vitenskapelige publikasjoner en forskningsgruppe produserer over et gitt tidsrom og legger ekstra vekt på publikasjoner i de høyt anerkjente tidsskriftene.

Andre metoder teller hvor mange ganger forskningen siteres i andre vitenskapelig publikasjoner. Disse målemetodene vektlegger hvor banebrytende resultatene er, men det sier i liten grad noe om kvaliteten på forskningen.

Vi mener at det viktigste kriteriet for forskningskvalitet ikke er hvor arbeidet er publisert, men hvor god prosessen med å komme frem til resultatene har vært. Høykvalitetsforskning er rett og slett forskning som du kan stole på!

Hvordan lager vi gode forskningsgrupper?

I moderne forskning springer høykvalitetsforskning ut fra samarbeid innad i en forskningsgruppe eller samarbeid mellom flere forskningsgrupper. Innen biomedisinsk forskning, er en forskningsgruppe typisk sammensatt av en leder som sammen med andre forskere, stipendiater og ingeniører jobber for å løse et problem.

Ved Oslo universitetssykehus er det faktisk et krav at all forskning skal være organisert i forskningsgrupper. Dette er et viktig grep for å sikre god utnyttelse av forskningsmidler og også for å sikre forskningskvalitet og beskytte mot uredelighet.

Men hva er det som kjennetegner en ”høykvalitetsgruppe” innenfor medisinsk forskning? Vi satte opp følgende forslag til kriterier:

Må ha et solid fundament

En høykvalitetsgruppe må ha et solid fundament. Dette innebærer at den, allerede før den tar opp en aktuell problemstilling, besitter et bredt spekter av kunnskaper og ferdigheter.

Nøkkelord er klinisk ekspertise, bred og oppdatert teoretisk kunnskap om kjerneområdet og tilgrensende områder, spisskompetanse på laboratoriemetoder og instrumenthåndtering, statistisk erfaring og ferdigheter i forhold til skriving av protokoller.

Dette krever en gruppe som har en viss størrelse og er sammensatt av forskere som utfyller hverandre med komplementære egenskaper og ferdigheter.

Godt organisert

En høykvalitetsgruppe er godt organisert og jevnlig diskuteres forskningsresultatene til de ulike gruppemedlemmene. Denne diskusjonen er karakterisert ved åpenhet, gjensidig tillit og konstruktive tilbakemeldinger.

Dette er en viktig forutsetning for å avdekke svakheter i resultatene, feiltolkninger og også juks.

Må kunne identifisere viktige og fruktbare problemstillinger

En høykvalitetsgruppe evner å identifisere viktige og fruktbare problemstillinger, og den har evnen til å vurdere hvordan problemstillingen skal belyses for å generere ny kunnskap med potensiale for klinisk anvendelse.

Utvikler og fornyer seg

En høykvalitetsgruppe må over tid ha evne til å utvikle og fornye seg. Dette kan for eksempel bety at den har forutsetninger for å planlegge langsiktig, noe som nesten alltid er nødvendig for å oppnå god kvalitet.

Samtidig bør høykvalitetsgruppen ha fleksibilitet og mot nok til å snu seg raskt rundt hvis det dukker opp briljante ideer, uventede funn eller ny kunnskap som gjør det ønskelig eller nødvendig å omprioritere ressursbruken på kort eller lang sikt. Det kan også bety at den må ha betydelig ekspertise på å knytte og opprettholde fruktbare samarbeid, både nasjonalt og internasjonalt.

Et mål å strekke seg etter

Vi er helt klar over at det er få forskningsgrupper som lever opp til alle disse kriteriene, og det er da heller ikke det viktige. Det som er viktig er at kriteriene kan være mål å strekke seg etter og en rettesnor for hva som faktisk må til av langsiktig ressurstilgang for å bygge opp en virkelig god forskningsgruppe.

Sånn sett er en høykvalitets forskningsgruppe litt som smaken på en god håndbayer; den er utviklet og foredlet over tid, den er unik og original, og den er like god hver gang.