Journalistene videreformidler historier som skader motstanderne og styrker politikerne som medierådgiverne representerer.

De tror de har kontroll over vinkling og uavhengige kilder – men når spindoktorene gjør arbeidet sitt skikkelig, er virkeligheten en helt annen: De har allerede kontaktet kildene.

Det avslører danske journalister og spindoktorer selv i oppgaven «Nyheder til forhandling, som er en undersøgelse av forholdet mellem politisk journalister og spindoktorer på Christiansborg, der det danske parlamentet ligger.

Det er journaliststudentene Trine Møller og Charlotte Hede som står bak.

– Journalistene ser det ikke som et problem at en historie kommer fra en spindoktor fordi de selv kan velge hvilke uavhengige kilder de vil kontakte til artikkelen, men de kildene kan en spindoktor allerede ha kontaktet, sier Trine Møller.

Vil helst være venner med departementet

I oppgaven sier en anonymisert rådgiver for en statsråd at han kontakter uavhengige kilder før han selger historien til en journalist:

– Typisk gjør jeg det samtidig som jeg selger historien, så ringer jeg til den eller de aktørene som journalisten kanskje ringer til og forteller at journalisten har en bestemt sak, og at han nok snart ringer opp. Disse aktørene tenker alltid at de har en interesse av å være på god fot med departementet.

Dermed er det en illusjon når journalister tror uavhengige kilder er utenfor spindoktorens rekkevidde. Spindoktorene er ofte selv journalister som tidligere har arbeidet med Christiansborg. Derfor vet de som regel hvordan journalistene vil vinkle historien.

Gjennom spørreskjemasvar fra 93 journalister og 25 spindoktorer, samt 12 dybdeintervjuer, viser studentene hvor styrt historier kan være.

Journalister skaper politikk

Undersøkelsen går også nærmere innpå funnene fra en studie som medieforsker ved Københavns Universitet, Camilla Dindler har gjort; nemlig at journalister på den annen siden i høy grad er med på å forme politiske utspill som kommer ut.

Det bekrefter nå journalistene. De tilbyr ofte politikerne å si ting som journalisten har skrevet på forhånd, ut fra en forventning om at politikeren selv kunne si noe tilsvarende.

En journalist forteller hvordan det typisk skjer, hvis man for eksempel ikke får tak i politikeren:

– Hvis jeg ringer for å få fatt i Pia Kjærsgaard, så spør jeg: «Når er det mulig å få fatt i henne? Og så sier han (spindoktoren, red.): «hun har tid ved totiden», og så spør jeg: «Tror du hun kunne si noe slik som dette …?» Så sier han: «Nja, det vet jeg ikke om hun vil. Det er jeg ikke sikker på.» Så tenker han over det og ringer tilbake og har avklart det med Pia. Men det er oss (journalistene, red.) som krever at de sier noe.

Pia Kjærsgaard er leder i Dansk Folkeparti, som i Norge har sin nærmeste parallell i Fremskrittspartiet, ifølge TV2.no.

De danske kommentatorene skaper også politikk

En tredje aktør på Christiansborg er de danske avisenes politiske kommentatorer. Trine Møller og Charlotte Hede mener denne gruppen betrakter rollen sin annerledes enn journalistene.

De ser ikke seg selv som tradisjonelle vakthunder, men mer som politiske sparringspartnere.

– Det er en del som tyder på at kommentatorene ikke er underlagt ideen om å være en fjerde statsmakt, sier Trine Møller.

Det blir i høy grad underbygd av en anonym kommentator:

– Hvis man for eksempel spør: «Hvorfor gjør dere det, det er jo fullstendig vanvittig, hvorfor velger dere ikke den kursen i stedet?» Så kjøper de noen ganger argumentasjonen og sier at det har man rett i, og så er det med på å skyve politikken i en annen retning. Det er en gjensidig utvikling og påvirkning med argumenter.

Referanse:

Oppgaven «Nyheder til forhandling» (pdf)

—

Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.