Valgkampen gir journalistene rom for å harselere med politikere, om mulig enda mer enn på resten av årets grå dager, men rumper i avisenes karikaturtegninger har en lang historie.

Flere av avisenes karikaturtegninger i løpet av den siste uka har et visst analt tilsnitt.

Vi nevner i fleng: Jens Stoltenberg tegnet med nordlandsk bakgrunn og et oljebor skrudd opp et visst sted, en diger hund som gjør kraftig fra seg og Bjarne Håkon Hanssen framstilt som et svin med temperaturmåler i rumpa.

Hvorfor bruker tegnerne nakne rumper som virkemiddel i karikaturtegningene?

– Blir lett til et eple eller jordkloden

– Når en karikaturtegner skal tegne noe som beskriver abstrakte ting, for eksempel noe om samfunn eller økonomi, må de oversette det til noe som er mer konkret, sier Berit Ingebrethsen.

Hun er høyskolelektor ved Institutt for forming og formgiving på Høgskolen i Telemark.

Ingebrethsen har skrevet doktoravhandling om karikaturtegninger, med hovedfokus på Dagbladets anerkjente tegner, Finn Graff.

Det var ikke rumper som var tema for hennes avhandling, men hun synes problemstillingen er morsom. Rumpa er et sterkt visuelt bildeelement, sier hun.

– Noen visuelle bildeelementer har mer betydningsmessig potensial enn andre, som hjerter eller bøker, som ofte blir brukt for å illustrere kjærlighet og visdom, sier Ingebrethsen.

– Og rumpa – den kan man også tegne om til veldig mange ting. Du kan gjøre det sånn at den også ser ut noe annet, for å gi flere betydninger. For eksempel en pære, som forresten brukes som et symbol på dumhet, sier Ingebrethsen.

Hun legger til at en rumpe også like godt kan bli et eple, et symbol som Fremskrittspartiet har i sin partilogo.

Hoffnarrhumoren

– Når du nevner rumper i karikaturtegninger, gjenkjenner jeg dette som noe jeg har sett mange eksempler på, sier Jan Svennevig.

Han er professor ved Institutt for lingvistikk og nordiske studier, og har retorikk som et av sine kompetanseområder.

Han tror denne kroppslige humoren for å karakterisere øvrighetspersoner kan spores langt tilbake, til karnevalstradisjoner og jøglersk samfunnskritikk.

– Karikaturtegneren skal være narren som skal sette ting på hodet, og ikke vise aktelse for autoriteter. Det ligger i hoffnarrtankegangen å ville trekke det høye ned til det lave, for eksempel det å vise statsledere med en stor rumpe.

– Det er sentralt for karikaturtegnere å latterliggjøre viktige personer, og da er vel rumpa et godt egnet element å bruke i tegningen, sier Svennevig.

Han mener at i tillegg til å være et bilde på å bli avslørt i en skamfull situasjon, er det å bli tegnet med buksene nede, forbundet med de tingene i livet som har lavest verdi.

– Rumpa er delvis forbundet med promp og avføring. Mange av de tingene vi forbinder med rumpa er rett og slett på bunnen av verdiskalaen, sier han til forskning.no.

– Mest politikerrumper

– Carl I Hagen har veldig ofte fått gjennomgå ved å bli framstilt med buksa nede i avisenes karikaturtegninger, sier Berit Ingebrethsen.

Hun mener det er naturlig at politikerne er de som oftest får rumpa hengt ut av norske karikaturtegnere, rett og slett fordi de ofte figurerer i tegningene.  

– Man kan også bruke penis som symbol, men man vil oftest bruke det som et element for styrke, sier hun.

Hun mener det norske språket, gjennom å være gjennomsyret av språklige bilder som for eksempel å ta temperaturen på noe, å gi noen sparken, eller å drite seg ut, legger utmerket til rette for å bruke rumpeelementet i karikaturtegningene.

– Talen vår er ofte infisert med sånne begreper og bilder som kan trekkes videre i en tegning, sier Ingebrethsen.

– Hvis du skal tegne at noen har blitt sagt opp, er det kanskje nærliggende å tegne en som får et spark i rumpa, sier hun.

– Ved å tegne en rumpe, har tegneren også valgt et litt negativt element, og da er det også naturlig at man tenker at personen kan ha driti seg ut litt, fordi skitt jo kommer ut den veien, sier hun til forskning.no.

Lite etterkrigsrumper

I en høyst uhøytidelig og uvitenskapelig undersøkelse som Ingebrethsen gjorde ved å telle rumper i tre samlebøker over Finn Graffs karikaturtegninger, som kom ut i henholdsvis 1988, 1998 og 2008, er det en viss økning i den siste samlingen.

Det var fire rumper i boka fra 1988, tre i den fra 1998, og sju runde akterspeil i samleboka fra 2008. Tallet behøver ikke å bety all verden, blant annet fordi det er bøkene er samlet av tre forskjellige forfattere.

Finn Graff regnes for å være Norges mest anerkjente avistegner. Han har jobbet blant annet i daværende Arbeiderbladet, men har siden 1988 tegnet for Dagbladet. Graff har i tillegg illustrert mange bøker, har blitt tildelt St.Olavs orden for arbeidet sitt, og har vunnet en rekke priser.

– Men hvorfor rumpeelementet i tegningene?

– Disse anale tingene har jo vært kjente og kjære virkemidler i hele karikaturtegningens historie, men i norsk presse etter krigen var det ganske tabu, sier Graff til forskning.no

– Kom du med slikt i den konservative pressen, ble det sensurert med en gang. Det var selvfølgelig mye mer liberalt i Arbeiderbladet da jeg begynte i 1963 og Dagbladet senere. Etter hvert har også de andre avisene fulgt etter, sier han.

Graff mener man godt kan si at det har blitt litt vel mange rumper i avisenes karikaturtegninger.

- Man godt si at det har gått inflasjon i det, og særlig når virkemiddelet ikke står i forhold til tema eller logikk, sier han.

Noen provoserer

– Mitt inntrykk er at dette har avtatt, og at det var mer rumper i karikaturtegninger i en periode, sier Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk presseforbund.

– Det har vært noen svært få tilfeller hvor karikaturtegninger har blitt klaget inn for Pressens faglige utvalg, sier han.

Et av disse tilfellene var en tegning uten eksplisitt bruk av rumpa, men viste Erna Solberg med dyrepreg, som ble inseminert bakfra av Carl I. Hagen med en hjelpende hånd fra Lars Sponheim (se tegningen over).

Ingen av personene på tegningen var interessert i å forfølge saken, så den ble imidlertid ikke behandlet videre i PFU.

– Den handler jo om landbruket og Sponheim som vil avle fram noe nytt, nemlig en blanding av Frp og Høyre. Det hadde Sponheim selv signalisert noen dager i forveien, forklarte Graff i et portrettintervju Dagsavisen den gangen.

Da Per Edgar Kokkvold åpnet en utstilling av Finn Graffs tegninger i fjor, avsluttet han med å si at Graff benytter seg av frie menneskers største privilegium: Retten til å le av de mektige. 

Tegningene er gjengitt med tillatelse fra kunstneren.