Annonse

- Zombiefilmer handler om terrorfrykt og overforbruk

Zombiefilmer er mer enn blodtåke og hjernejakt. De kan være hard kritikk av forbrukersamfunn, pandemier og terrorfrykt.

Publisert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Zombiefilmer er dypere enn splatter og skrekk. Zombier er symbol på forbrukersamfunn, isolasjonspolitikk og pandemifrykt. (Foto: Ines Cardenas)

Dårlige nyheter – ingen vil overleve zombieapokalypsen, eller Z-day, som den kalles blant kjennere. Når zombiehorden først kommer, kan ingen være sikker på noe annet enn at enden er nær.

Zombier er, akkurat som vampyrene, blitt mer og mer populære i løpet av de siste 10-15 årene.

I motsetning til den romantiske vampyren er zombiene ekle, frastøtende, identitetsløse og fullstendig umulige å slippe unna.

Zombier har interessert Steen Ledet Christiansen, ph.d fra Aalborg universitet, de siste 20 årene.

De siste par årene har interessen ført til akademiske studier. Zombiene kan nemlig fortelle oss mye om oss selv.

– Jeg tror mange ser zombiefilmer som ren underholdning. Det er synd når de ikke oppdager de ofte svært samfunnskritiske dimensjonene.

– Filmene inneholder både kritikk av forbrukersamfunnet, tendensen til å sperre seg inne i små samfunn, totalitære regimer og inkompetente regjeringer, forteller Christiansen.

Fra Haiti til storsenteret

I motsetning til mange andre monstre, som ofte kommer fra bøkenes univers, oppstår zombien på filmlerretet på 1930- og 1940-tallet.

Her er det voodooen som danner rammen for zombiefortellingen. Det startet som et litt rasistisk prosjekt, hvor zombiene bare var svarte og marginalisere grupper. Det var en måte de hvite brukte til å forholde seg til fremmede kulturer, forklarer Christiansen.

– Ikke før 1968, med «Night of the living dead», blir zombiene til amerikanerne selv, og zombiene er plutselig flyttet inn i gjenkjennelige omgivelser.

– Samfunnskritikken er imidlertid tydeligst i «Dawn of the Dead» fra 1978, hvor zombiene søker tilbake til et storsenter, som er en klar kritikk av forbrukersamfunnet. Det uttrykker en frykt for en kultur som løper løpsk, og hva vi blir til som kultur, forteller han.

Pandemi, terror og nasjonalisme

Zombier er det man innenfor monstrologien kaller magnification monsters. Det vil si at det bare blir flere og flere av dem. Utbruddene kan skyldes alt fra regjeringseksperimenter, virus, zombiekulter og meteornedslag. (Illustrasjon: Pablo Costa)

Zombiehorden er perfekt til å ta opp spørsmål om pandemier, nasjonalisme og terror.

Zombiene var nemlig en gang mennesker akkurat som oss selv, men de er blitt endret av noe vi frykter. Det kan være alt fra fugleinfluensa, terrorisme og forbrukersamfunn.

– De overlevende isolerer seg i byer og øyer og prøver å opprettholde en form for sivilisasjon mot zombiemassene. Det er et godt bilde på frykten for terror at man isolerer seg og holder en uforståelig fiende fra livet med murer og gjerder, sier Christiansen.

Smittefaren ved å bli bitt av zombier har en metaforisk kobling til «smittefare» fra terror eller annen uønsket kultur. Isolasjonen kan dermed også bli et bilde på nasjonalisme. Man er redd for at kulturen blir infisert av noe utenfra.

Angrep på kulturen

Zombiefilmene var først ute etter individet, det var blant annet derfor de stavret rundt og rallet etter «brains».

Det er nemlig i hjernen identiteten sitter, rent symbolsk. Zombienes roping på «brains» er komisk, og er derfor erstattet med hvesing og brøl.

Jakten på brains viste også at zombiene var ute etter enkeltpersoner, og nå er frykten flyttet fra det personfikserte til en frykt for hele kulturen. Det er nemlig en vesentlig bekymring i et stadig mer globalisert samfunn.

– Man opphører å eksistere selv og blir en del av noe annet – en ugjenkjennelig masse. Alle zombier er like, mens mennesker er individer – men når de blir til zombier, mister de identiteten sin. Hvis mange mister identiteten sin, mister kulturen også identiteten, sier Christiansen.

Dommedag uten håp

Ikke noe håp, ingen løsning, bare uunngåelig undergang. Zombiesjangeren er svært pessimistisk. Det er sjelden noen løsning. Grupper av overlevende samler seg enten i små eller store samfunn som er dømt til å gå under.

– Det er sjelden særlig positive samfunn. De små samfunnene overlever en stund, men blir alltid utslettet av zombietsunamien.

– De større samfunnene er ofte svært autoritære, på grensen til det fascistiske. De prøver å framstå som beskyttere, men de overlevende lever under forhold som er helt urimelige. På en måte blir de totalitære samfunnene paralleller til de identitetsløse zombiehordene, forklarer Christiansen.

– I den virkelige verden vet vi ikke hva vi skal gjøre med pandemier, terrorfrykt og forbrukersamfunnet. Derfor tilbyr heller ikke filmene noen vei ut. Bare uunngåelig undergang.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no.

Lenker:

Steen Ledet Christiansen- Aalborg Universitet

OZORT – Order of Zombie Outbreak Resistance Tacticians

Powered by Labrador CMS