Pompel og Pilt som eksistensiell fremmedgjøring

"Repareres, revideres, sublimeres, reverseres…". Lyder ordene kjent? At Pompel og Pilt egentlig tematiserte en eksistensiell fremmedgjøring og at Pernille og Mr. Nelson var en kritikk mot "the American Way of living", kommer fram i ny bok om NRKs barneprogrammer på 60-og 70-tallet.

Mens dagens debatt om barn og TV stort sett dreier seg om Hotell Cæsar og “drittsekk-TV”, var barne-TV en alvorlig sak på 60- og 70-tallet. I boka Med fjernsynet i barnets tjeneste viser medieforsker Eva Bakøy hvordan barneprogrammene i NRKs monopoltid var en viktig sosialiseringsinstans.

Barneprogrammenes ideologier

Bakøys bok er interessant lesning for oss som så barne-TV på 60- eller 70-tallet og ikke skjønte hva vi egentlig så. Med den tidlige realityserien Mathis skulle NRK for eksempel “være åpne og snakke om det”. Fokuset var på barns følelsesliv og deres forhold til foreldrene, og Barne- og ungdomsavdelingen opptrådte som terapeut. Målet var å rive informasjonsbarrierer mellom barn og voksne. Dette klarte de da også, ved blant annet å framstille fødselen til Mathis` lillesøster ganske detaljert. Bakøy mener serien var et uttrykk for et antiautoritært opprør, der en interesse for livets følelsesmessige aspekter stod sentralt.

Dukketeater- og kultserien Pompel og Pilt ser Bakøy som en del av 60-tallets kunstneriske opprør, der kunstnerne skulle være dristige og eksperimentelle og bryte med det bestående. Med de evige nyttesløse reparasjonene og oppramsingen av ord gjenspeiler serien en kaotisk tilværelse som ikke lar seg forstå og kontrollere. Det hele er til tider ganske absurd. Serien fikk kritikk fra blant annet lærerstanden som mente den var blottet for pedagogiske intensjoner, noen den da også var.

Med Pernille og Mr. Nelson, som også var et dukketeater, ville NRK gi barna en tradisjonell borgerlig oppdragelse. Serien tematiserer i følge Bakøy konflikten mellom moral og lyst. Pernille var dydsmønsteret: ærlig, klok, uselvisk og tilgivende. Hennes rollefigur kan sies å være en såkalt indrestyrt karakter: en som alltid styres av sine indre idealer. Mr. Nelson, derimot, var en nytelsessyk skrytepave. Bakøy knytter de to personlighetsmodellene til industrialiseringen: Pernille er den asketiske og uselviske produsenten av varer og tjenester, mens Mr. Nelson representerer den nytelsessyke forbrukeren. Serien signaliserte tydelig at sistnevnte ikke hadde hatt godt av oppholdet sitt i USA, og hans amerikanske bakgrunn ble latterliggjort. Slik konkretiserte Pernille og Mr. Nelson Barne-og Ungdomsavdelingens overordnede programpolitikk, som var å være et alternativ mot den amerikanske kulturpåvirkningen.

Fra nestekjærlighet til egne rettigheter

Bakøy forteller at mens barne-TV for førskolebarna har holdt seg forbausende stabilt i hele perioden, skjer det for skolebarna en brutal forandring i overgangen mellom de to tiårene. Synet på denne siste gruppen følger i en større grad samfunnsutviklingen ellers:

- På 60-tallet skulle barna oppdras til nestekjærlighet. De skulle sosialiseres til å bli samfunnsnyttige borgere, i tråd med fellesskaps- og velferds-tankegangen som rådet på den tiden.

Falkeklubbens mange hjelpeaksjoner, der enkeltindividets ansvar ble fremhevet framfor samfunnets, er et eksempel.

På 70-tallet kom programmer med rampete navn som Lompa og Lefsa. Dette markerte at barna nå kunne ta seg til rette på egne premisser. De ble oppfordret til å kjempe for sine rettigheter; ikke bare suge til seg kunnskaper med tanke på å bli gode borgere. For eksempel uttalte Halvsju-produsent Berit Nesheim at programmet skulle være et “verksted for selvtillit”.

Medie-barndommen i utvikling

At debatten i dag går om barns forhold til voksenprogrammer, er ikke så rart. Barndommen har i følge Bakøy gått fra å være en skjermet livsfase til del av en voksen, medieformidlet forestillingsverden. Mens man på 60- og 70-tallet opererte med en idé om statlig kontroll, er barna i dag mer ubeskyttet. For 40 år siden var man skeptisk til å la barna se fjernsyn i det hele tatt. At det har skjedd en rivende utvikling, kan denne, sett i ettertid, noe naive uttalelsen illustrere: “I virkeligheten kan man si at det ideelle fjernsynsprogram for de yngste, er det som setter barna slik på gli at de ikke får tid til å se den neste “barnetimen” (Redaksjonssekretær Andreas Buraas til Arbeiderbladet etter NRKs prøvesending på det alle første barneprogrammet i 1959).

Powered by Labrador CMS