Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
NRK er Norges viktigste kulturinstitusjon. Nesten fire av fem nordmenn bruker selskapets radio-, tv- og internett- og mobiltelefontilbud daglig.
Og sammen bruker vi fire milliarder offentlige kroner per år på å finansiere den. NRK ble konstruert for over 75 år siden for å ha monopol på radiosendinger.
Hvordan styres og reguleres slike medieinstitusjoner? Og hva skal vi med selskapet i dagens digitaliserte mediesystem? Dette er spørsmål jeg tar for meg i min forskning.
I doktoravhandlingen var jeg særlig interessert i hvordan slike offentlig eide og offentlig finansierte medieinstitusjoner møtte nye medieplattformer som internett fra midten av 1990-tallet. Det får store konsekvenser for deres samfunnsmessige rolle, og stiller også nye krav til mediepolitikken.
Sammenlignet fire land
For å studere det sammenlignet jeg utviklingen hos fire allmennkringkastere i tre europeiske land: NRK i Norge, BBC i Storbritannia og ARD og ZDF i Tyskland.
Hallvard Moe (Foto: UiB)
Jeg undersøkte både hvordan disse institusjonene utnyttet mulighetene og håndterte utfordringene knyttet til internetts framvekst, og hvordan nasjonale og overnasjonale politiske myndigheter – som EU – taklet allmennkringkasternes inntog på internett.
Avhandlingen viser at mediepolitikken ikke plutselig forandres i en digital tidsalder. Allmennkringkasternes vilkår defineres fortsatt innenfor tradisjonelle rammer.
Med det utgangspunktet har utviklingen og reguleringen av institusjonenes internettjenester vært preget av lite prinsipielle løsninger. NRK har for eksempel hatt relativt fritt spillerom til å eksperimentere og forme utviklingen selv, uten tett oppfølging fra politikerne.
Nettet blir supplement
Avhandlingen min viser også hvordan denne situasjonen er i ferd med å forandre seg i møte med EUs regler om statsstøtte, som også Norge må følge. Reglene stiller nye strengere krav til omfanget av allmennkringkasternes lisensfinansierte nettilbud, og reduserer dem til kun å skulle supplere tradisjonelle radio- og tv-program.
Med en slik mediepolitikk mener jeg det er vanskelig å se den potensielle samfunnsmessige verdien av allmennkringkasternes mangfoldige internettjenester. Derfor kommer jeg i avhandlingen med forslag til hvordan disse institusjonene bedre kan oppfylle sine samfunnsoppdrag på internett.
Heller enn å bare tenke på nettet som et supplement til radio og tv bør allmennkringkasterne utnytte mulighetene for nye typer tjenester som kan gi selvstendige bidrag til samfunnsoppdraget.
Kan nå bedre ut
Gjennom nettet kan vi kommunisere på måter som er vanskelig å få til gjennom kringkasting.
Gjennom innovativ bruk av nye nettjenester innenfor rammene for allmennkringkasting kan en bedre nå spesifikke målgrupper, gi mulighet for at nye stemmer kan bli hørt og bidra til å bygge kunnskap på andre måter enn gjennom radio og tv.
I avhandlingen ser jeg så på hvordan ulike typer nettjenester levert av allmennkringkastere, inkludert diskusjonsforum, dataspill og tredimensjonale virtuelle verdener som Second Life, kan være verdifulle for et slikt samfunnsoppdrag.
I tillegg til å bedre forståelsen for hvordan allmennkringkastingen og mediepolitikken utvikler seg, er målet å revitalisere diskusjoner om allmennkringkasting som et mediepolitisk verktøy.
Annonse
Og akkurat det – å forsøke å bidra til den mediepolitiske debatten – gjør temaet ekstra interessant å jobbe med.
