Regissør Tore Rygh og manusforfatter Tore Renberg har laget en film om det uheldige pizzabudet Egil (Kristoffer Joner) hvis indre anliggende med jevne mellomrom gir seg uttrykk i sangnumre, som når moren dør og Egil bokstavelig talt stenger seg inne sammen med hennes døde kropp og sangen, eller når han i forelskelsens rus hiver seg i havet og synger. Filmen blir omtalt som den første musikalen i Norge siden “Bør Børson” (1974).

Musikal?

Fra en musikkviters ståsted er ikke “musikal” uten videre den beste betegnelsen på “Alt for Egil”. Førstemanuensis ved Institutt for musikk og teater ved Universitetet i Oslo, Sigvald Tveit, har sett filmen og er forsiktig med å kalle den en musikal.

- Dette er en tradisjonell spillefilm med sangnumre. Det er imidlertid ikke mange numre og musikken er ikke totalt integrert, så den er ikke en opplagt musikal. Tveit har studert filmusikk i Hollywood og vektlegger den tradisjonelle musikalens melodiske kvaliteter som man finner hos blant annet George Gershwin og det integrerte lydbildet vi kjenner fra blant annet produksjonen til Andrew Loyd-Webber, med temaer som går igjen i forskjellige varianter, og som er med å binde bitene i historien sammen.

Mer trøkk

Tveit konstaterer videre at trøkk i musikk og produksjon har blitt viktigere i populærmusikken generelt.

- I forbindelse med “Alt for Egil” spør man seg om den som lager musikken er en amatør eller en proff som gjør det med vilje, sier Tveit.

Han bemerker at deler av filmusikken høres profesjonell ut, men at deler også høres improvisert ut. Overgangen til og fra musikal-numrene, hvor det synges mot en mer ekspresjonistisk bakgrunn, er markert med at Egils store helt, Morten Abel, dukker opp i forskjellige kostymer og bygger bru mellom handlingsnivået og sangnivået i filmen.

Abel har også laget deler av musikken i filmen, sammen med blant annet Thomas Dybdahl og Jan Ove Ottesen fra Kaizers Orchestra, og er dermed med på å lage et helhetlig Stavanger-uttrykk på musikksiden.

Et skeivt uttrykk

- Det som er “feil” kan også brukes bevisst for å skape et utrykk, noe Alfred Hitchcocks faste komponist Bernhard Herrman var flink til, sier Tveit.

Musikken i filmen har et litt skeivt uttrykk som også filmen totalt sett har. Musikken støtter opp om filmens estetikk og tematikk, med den hjertegode ulykkesfuglen Egils stadig feilslåtte planer. Han vil, noe optimistisk, gjøre den retarderte kompisen Jan-Ove til bilkjørende pizzabud, og damen han forelsker seg i har han egenhendig slått i koma i slalombakken. Filmen er preget av håndholdt kamera og en røff, upolert stil. Musikken har et tilsvarende enkelt uttrykk.

I “Alt for Egil” stemmer bruken av musikk med filmen som helhet, men dårlig med det man forbinder med musikaler tradisjonelt, fordi det i følge Tveit da finnes en forventning om både dans og musikk, og at musikken skal være totalt integrert.