Kosovos nyvalgte statsminister Agim Ceku under en pressekonferanse april 2006. (Foto: Kenneth Andresen)
Kosovos nyvalgte statsminister Agim Ceku under en pressekonferanse april 2006. (Foto: Kenneth Andresen)

Menneskerettigheter viktigere enn vaktbikkjekrav

Det er mye annet som må være på plass etter en krig før vi kan kreve eller forvente at mediene skal opptre som en fjerde statsmakt.

Publisert

– Internasjonal mediebistand i morgendagens Syria må fokusere mer på menneskerettigheter og ytringsfrihet enn at mediene skal oppfylle et vestlig ideal om å være demokratiets vaktbikkje.

Det sier førstelektor Kenneth Andresen ved Universitetet i Agder, som nylig disputert for doktorgraden i medievitenskap og journalistikk ved Universitetet i Oslo, Avhandlingen er en analyse av hvordan det har gått med nettopp mediene og journalistikken i Kosovo etter krigene på Balkan på 1990-tallet.

Se også: UD ønsker Økt internasjonal satsing på ytringsfrihet og uavhengige medier

– Mange internasjonale hjelpeorganisasjoner hadde og har hatt en rekke opplæringskurs for journalister og redaktører i Kosovo i tiden etter krigen. FN, EU og også enkeltland i vest har sett og ser på medier som et verktøy for å styrke demokratibygging og etnisk forbrødring i konfliktområder. Men det er vanskelig å påvise at det faktisk er slik, sier Andresen. 

Han mener det er liten grunn til å tro dette vil gå bedre i Syria når krigen der en gang tar slutt. Eller i Afghanistan eller Irak i dag eller i andre land hvor denne type vestlig hjelp pågår nå.

– Strategien må endres og andre ting enn vestlige medieidealer må stå i fokus. I alle fall hvis de ønsker å spille en rolle i oppbyggingen av landet, mener medieforskeren.

– Å kreve at medier etter en konflikt skal være demokratiets vokter og «den fjerde statsmakt», er altfor ambisiøst. Det vil ofte være umulig å oppnå – i noen tilfeller kan de også bidra til at ting bare blir vondt verre, sier han.

Fulgt Kosovo-journalistikken i 16 år

Medieforskeren dro til Kosovo for første gang for 16 år siden, da det som ble til staten Kosovo i 2008 ennå var styrt av Nato, FN og EU i fellesskap. Hans første oppdrag i Kosovo i 1999 var som presseoffiser i Nato, med ansvar for analyse av de lokale mediene.

– Jeg trodde den gang at friheten i seg selv ville få mediene til å blomstre.

Kenneth Andresen i Pristina under Kosovos selvstendighetserklæring i 2008. (Foto: Privat)
Kenneth Andresen i Pristina under Kosovos selvstendighetserklæring i 2008. (Foto: Privat)

Men han fant fort ut at slik var ikke virkeligheten. Journalistene i Kosovo hadde betydelige kunnskaper om både journalistikk, journalistiske arbeidsmetoder og også medias rolle som samfunnsvokter.

– Som gruppe er de kompetente journalister som utfører sitt arbeid profesjonelt. Men forholdene de arbeider under er annerledes enn det vi er vant til i Vesten. Det gjør også at de journalistiske utfordringene blir annerledes.

Ingen fjerde statsmakt

– I Norge og i vesten ser vi på media som den fjerde statsmakt, og vi mener generelt at den vaktbikkjefunksjonen media har, er til fordel for vårt demokrati. Men slike er det ikke overalt, heller ikke i Kosovo.

– De fleste mediene der støtter opp om en politisk agenda. Og det gjør at de ikke er frie og objektive slik vi forstår det. En rekke tabuområder hersker derfor, og det å være kritisk til politiske hovedlinjer er så å si umulig. Det er noen få unntak, men disse har svært vanskelig for å overleve økonomisk, sier Andresen. 

– Likevel er det ikke mangel på kritisk journalistikk mot politikere og regjeringen i Kosovo. Men dette er ofte preget av medier med en annen politisk agenda enn de som blir kritisert.

Dårlig betalt og farlig

Andresen peker også på at journalistene er utsatt for et økonomisk press som også er med på å prege det journalistiske arbeidet.

– Lønnen er lav, svært lav sett med våre øyne. Mange journalister har derfor ikke råd til å arbeide i media. Det samme gjelder også i forbindelse med finansieringen av aviser og media. Mange er avhengige av økonomisk støtte, ikke minst fra internasjonal mediebistand.

I tillegg kommer sikkerhetsaspektet, trusler om vold og i verste fall drap, press som norske journalister så å si ikke kjenner noe til i sin hverdag.

– I Kosovo, som i andre land i krise, er det sterke krefter som ikke ønsker en uavhengig journalistikk i det hele tatt. Og som er villige til å gå svært langt for å hindre journalister i å gjøre en god jobb.

Begrenset offentlighetslov

Et fjerde hinder for en fri og uavhengig journalistikk er mangelen på en offentlighetslov som fungerer i praksis.

– Det er ikke som i Norge, der journalistene med loven i hånd kan kreve innsyn i myndighetenes dokumenter. Kosovo har en offentlighetslov, men den fungerer dårlig i praksis.

– Omtrent som i store deler av den økonomiske journalistikken i Norge, er offentlig journalistikk i Kosovo helt avhengig av kilder og lekkasjer. Journalistene får ofte ikke rett til innsyn i noe som helst – og journalistikken preges da også av dette, sier Andresen.

Ingen enkel løsning

Andresen konkluderer med at dersom internasjonal bistand skal kunne bidra til å utvikle media og journalistikk i Kosovo og andre land i krise, så må man mye mer enn i dag være klar over sammenhengene mellom den historisk-politiske mangelen på journalistisk autonomi.

Medier som ikke har vært frie før, blir ikke frie etter vestlige journalistiske standarder over natten.

– Skal man en ta med seg erfaringer fra Kosovo til andre land i dag, er det også viktig at man er klar over hvordan redaksjonene og journalistene faktisk jobber. Det er ikke mulig å tro at man kan komme inn, holde noen kurs og så endrer de sin praksis. Slik er det ikke.

Selv mener Andresen nå at en virkelig endring i de journalistiske forholdene i Kosovo, og for så vidt også på Balkan og i deler av Øst-Europa, kun kan gjennomføres på en god måte dersom pressefrihet, kritisk journalistikk og ytringsfrihet inngår som en del av journalistutdanningen i de respektive landene. 

Dersom det skulle åpnes for dette, vil internasjonale organisasjoner kunne bidra. Og på sikt vil dette da bli innarbeidet som naturlige deler av landenes medier. Men det er selvsagt svært usikkert om dette er realistisk å få til, i alle fall på kort tid.

– Strategien må endres

– Jeg vil hevde at det blir feil av oss å forvente en fri og uavhengig presse dersom vi ønsker å bidra til frihet og demokrati i land i krise. Mer viktig og kanskje mer effektivt vil det være å fokusere mer på pressefrihet og menneskerettigheter, også inn i medieopplæringen. Og at man dermed løfter fram media gjennom et menneskerettighetsynspunkt, heller enn fra et vaktbikkjeperspektiv.

I en virkelighet med flere og mer ulike medier enn noen gang tidligere, mener Andresen at dette er veien å gå.

– Erfaringen fra Kosovo tyder i alle fall på det. Endringer må komme innefra og nedenfra og opp. Korte, vestlige kurs på to til fire uker er lite effektive, og systemendringer skjer ikke fort.

– Virkeligheten er også svært annerledes på bakken der det skjer enn på et kontor i et annet land. Å legge vekt på at den enkelte innbygger har en menneskerett til å tale fritt og kritisere makten, er derfor viktigere enn i første omgang å forvente en politisk uavhengig presse, sier Andresen.

Referanse:

Kenneth Andresen: Journalism under pressure. The case of Kosovo. Doktoravhandling ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo, 2015.