Medieviter Tore H. Hanssen har i sin hovedoppgave “Den kastrerte mannen slår tilbake” tatt for seg filmene Fight Club og American Beauty, og sett på hvilket mannsbilde de representerer:

- Det som tradisjonelt kjennetegner menn på film er at de er aktive, har kontroll og driver handlingen framover. I Fight Club og American Beauty ser vi det motsatte. Hovedpersonene er passive og mangler kontroll. De lever opp til samfunnets idealer for maskulinitet, men opplever seg selv som umaskuline. For å komme ut av sin tilstand, velger de løsninger som viser seg å være ukloke.

Fra patriarkalsk til narsissistisk maskulinitet

I begge filmene utforsker hovedpersonene nye former for maskulinitet. Det patriarkalske idealet har spilt fallitt, noe som kommer sterkest til uttrykk i American Beauty. Hovedpersonen Lester (spilt av Kevin Spacey) klarer ikke å vise at han bryr seg om sin datter Jane, og familien hans er bare et tomt skall. Et patriarkalsk ideal handler blant annet om å være til nytte og å ta ansvar. Her kommer Lester til kort.

Fight Club ser Hanssen særlig som en kritikk av det Susan Faludi har kalt “den ornamentale maskuliniteten”. I dette begrepet ligger en forestilling om mannens rolle som forbruker. Det ornamentale er basert på feminine prinsipper som glamour og det å vise seg fram. Det handler om å markedsføre seg og å være en vinner.

Hovedpersonen i Fight Club, Jack (Edvard Norton), kan sies å ha de rette “mandige” tingene. Som han sier i filmen: “I had it all. I had a stereo that was very decent, a wardrobe that was getting very respectable. I was close to being complete”. Hans “andre personlighet”, Tyler (Brad Pitt), viser ham imidlertid at maskulinitet er noe man lever, ikke noe man kjøper. Rå vold er hans løsning. Det siviliserte blir satt til side, og “urmannen” får råde.

En slik løsning kaller Hanssen “narssisistisk maskulinitet”. Dette er en type mandighet som velges av hovedpersonene i begge filmene. Mennene dyrker seg selv, og avviser patriarkalsk maskulinitet basert på familie og ansvar, og den ornamentale maskulinitetens uthulte fallossymboler. Slik er det at Lester i American Beauty søker tilbake til ungdommen: forelsker seg i datterens venninne, røyker hasj og blir ekstremt opptatt av trening.

Ingen god løsning

For både Lester og Jack gir deres nye maskulinitet livet mening. Likevel viser filmene at et slikt maskulint prosjekt i ytterste konsekvens er dømt til å mislykkes. Patriarkatet blir kritisert, men dette idealet framstår allikevel som det beste. Lesters og Tylers død på slutten av filmene kan sees i et slik perspektiv. Hanssen forklarer:

- Den patriarkalske maskulinitetens grenser blir testet, samtidig legitimeres det at alternativet fører til selvutslettelse. Filmen påpeker et samfunnsproblem, viser veier ut av håpløsheten, men uttrykker også at disse veiene til syvende og sist ikke fører fram.

Den falske feminismen

At filmene ikke framviser noen egentlig løsning mener Hanssen er symptomatisk for dagens situasjon. Han kommer ikke selv med noen løsning på den maskuline krise i sin avhandling, utenom å peke på Susan Faludis ord om at menn og kvinner må gå sammen og kjempe mot den “falske feminismen”, der kvinnen har definert mannen som Fienden.

Samfunn i oppløsning

Asta Beate Håland i kvinnegruppa Ottar ser også Fight Club som en film der barbariet er gjenerobret. Dette setter hun inn i et større samfunnsmessig perspektiv der gjenerobringen av rå maskulinitet er forsvarsmekanismer i samfunn i oppløsning:

- Med globaliseringen blir beslutningene flyttet lenger og lenger vekk fra folk. Resultatet er en følelse av tapt kontroll. Motstanden gir seg mange rare uttrykk. Vi ser at antiglobaliseringsbevegelser ofte forsterker de lokale patriarkatene.

Av aktuelle eksempler nevner Håland Talibanbevegelsen i Afghanistan og oppfordringen i USA om at menn må ta ansvar etter 11. september. Hun kjenner igjen både den ornamentale og den narssisistiske maskuliniteten i kjølvannet av World Trade Center-tragedien:

- Det ble sett på som en patriotisk plikt å konsumere. På den andre siden hadde man “hooligans” som protesterte.

Oppheve kjønnsrollene

Når det gjelder bakgrunnen for den maskuline krisen, nekter Håland å skylde på feminismen:

- Et motargument er det faktum at feministene har hatt størst gjennomslag i Norge og Sverige. Det er også her mennene har det best. Det er relativt lite vold og mord i disse landene.

Løsningen på krisen mener hun er å oppheve kjønnsrollene. Dette må gjøres gjennom lovgivning:

- Det viktigste er hvordan et samfunn organiserer reproduksjon og seksualitet. Det må legges til rette for at en kvinne kan jobbe selv om hun har barn. Slik er det ikke i alle land i dag.