For ei stund siden fikk et team av matematikere fra King’s College i London et noe uvanlig oppdrag av TV-kanalen Sky Movies: finn formelen for den ultimate skrekkfilm!

Etter å ha kikket gjennom et lass med famøse grøssere, kom forskerne fram til fem faktorer som bestemmer hvor skummelt det blir. Og her er sammenhengen mellom dem:

(es+u+cs+t)² + s + (tl+f)/2 + (a+dr+fs)/n + sin x - 1 = kjempeskummelt

Forklaringa på bokstavene er som følger: Ligninga er delt inn i fem deler etter de overnevnte faktorene for frykt, og bokstavene er underelementer av faktorene.

Spenning

Du får ingen god grøsser uten spenning og overraskelser. Dermed blir elementer som det ukjente (u), forfølgelsesscener (cs), skummel musikk (es), sjokk (s) og det å være innestengt (t) temmelig vesentlige.

The Blair Witch Project (1999) er et fint eksempel, mener forskerne. Her stiger spenningen mens ungdommene roter seg stadig lengre inn i skogen, mens heksa begynner å bli innpåsliten. 

Et hint om noe ukjent er skremmende, men blir det for fantastisk (f) glir frykten fort over i fnising. Handlinga må gi inntrykk av at den kunne ha skjedd i virkeligheten (tl). Premieeksemplet i denne kategorien er the Texas Chainsaw Massacre (1974/2003), mener forskerne.

Det er i utgangspunktet ingenting uvirkelig med verken Leatherface eller motorsaga hans, og til alt overmål er sagmorderen løselig bygd på Ed Gein, en ekte drapsmann. Dermed kan filmprodusenten med god samvittighet legge til et “inspirert av en virkelig historie” på plakaten.

Omgivelser

Det er ikke likegyldig hvor handlinga utspiller seg (fs). Det å være alene (a) i et mørkt rom (dr) er for eksempel en sikker vinner. Faktisk ser det ut til at skrekkfølelsen er omvendt proporsjonal med lyset på settet og antallet mennesker i scenen (n).

Den klassiske dusjscenen i Psycho (1960) er for eksempel ekstra skremmende fordi Marion Crane er alene, naken og på sitt mest sårbare, mener forskerne.

Blod og gørr

Man skulle kanskje tro at en film ble mer skremmende jo mer blod, innvoller og avskårne lemmer som fyller skjermen, men det er ikke sant. Bloddryppende scener (sin x) trenger ikke være med i det hele tatt. Og blir det for mange av dem virker de tvert imot mot sin hensikt.

Forskerne har funnet et maksimumsnivå av gørr, og mener Steven Spielbergs Haisommer (1975) ligger og vaker i høymålet (bokstavelig talt). Her får du se nok blod til å bli redd men ikke nok til å bli frastøtt.

Stereotyper

Skal du lage en skikkelig skrekkfilm nytter det ikke å bare kopiere en klassiker. Blir karakterene eller handlinga for stereotyp (+1), vet seerne nemlig hva de kan forvente. Dermed blir en del av skrekkfølelsen borte, mener forskerne.

I filmen Red Dragon (2002) er det derimot aldri godt å vite hvor man har Hannibal Lecter (jepp, han fra Nattsvermeren). Selv om han sitter i fengsel for forbrytelser, er han villig til å hjelpe politiet. Hannibal kan virke sjarmerende menneskelig, men i neste scene viser det seg at han står i ledtog med den gale skurken.

Forvirrende, og altså skremmende.

Nå skulle hele ligninga være forklart, og dermed blir det en smal sak å forklare hvorfor Ondskapens Hotell (1979) kom ut med den beste verdien for skummelhet.

Perfekt plot

Ondskapens hotell, skrevet av Stephen King og regissert av Stanley Kubrick, har litt av alt som er skremmende, mener forskerne.

Den lille familien i filmen er innesnødd på et heller ondsinnet hotell langt oppe i ødemarka, og spenninga stiger når lille Danny begynner å få varsler om grusomheter både fra fortida og framtida. Blod og gørr er begrenset til noen glimt fra fordums udåder.

Så bryter familiefaren med alle stereotyper for beskyttende pappaer, og setter etter resten av familien med hevet øks og mord i blikket. Det hele kulminerer i en dramatisk jakt i en nedsnødd labyrinthekk, hvor den skrekkslagne sønnen må redde seg unna sin noe sinnsforvirrede far.

Perfekt!

Lenker:

King’s College: Mathematicians declare The Shining perfect scary movie