Det gløder i telefonlinjene på Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) dagen etter 11. mars 2004, da terroren slo til mot flere tog i Madrid. Omtrent 200 mennesker ble drept, nærmere 2 000 skadet.

Det er mediene som ringer, og terrorforsker Espen Barth Eide er overalt; i Dagsrevyen, Dagsnytt, Aftenposten og VG.

Denne symbiosen mellom massemediene og en terrorhandling er ikke overraskende - men problematisk.

Medieoppmerksomheten er et mål i seg selv for terroristene, sier forskningsassistent Anders Romarheim ved NUPI.

- Mediene strømmer til etter en terrorhandling, og det er nettopp dette terroristene vil oppnå. De får ikke nødvendigvis økt støtte for sin sak, men de får oppmerksomhet på sikt, sier Romarheim.

I terrorens definisjon

- At terroristene ønsker oppmerksomhet fra media, går direkte på definisjonen av terrorisme, sier Romarheim.

- For terrorisme innebærer en dimensjon som er mye større enn selve terrorhandlingen.

- Målet er ikke utelukkende å sprenge tog i Spania eller fly inn i World Trade Center. Selve terrorhandlingen må sees i forhold til en større agenda, sier Romarheim.

Han mener vi må passe oss for å kalle terrorister for “gale”, selv om vi ikke nødvendigvis forstår deres ekstreme handlinger.

- Tvert i mot hender det at terroristorganisasjoner ekskluderer medlemmer som virker psykisk ustabile av sikkerhetsmessige hensyn, sier Romarheim.

- Terrorisme er et bevisst valg, det er et middel for å nå et mål. Ofte er det den underliggende parten i en konflikt som tyr til terrorisme, fordi dette er deres eneste middel i mangel på andre handlingsalternativer. Ta Israel/Palestina-konflikten som eksempel, sier Romarheim.

Han poengterer at dette ikke på noen måte legitimerer en terrorhandling.

Tre typer rasjonalitet

Forsker Tore Bjørgo ved NUPI sier terror kan forklares med tre typer av rasjonalitet:

- For det første er det mål/middel-rasjonalitet. I dette begrepet ligger det at en terrorhandling er noe du gjør for å oppnå en effekt, og disse kan deles inn i fem ulike effekter.

- Den andre typen rasjonalitet er det Max Weber kalte for en verdirasjonalitet. I dette ligger det at terroristene vil uttrykke en verdi med den handlingen de gjør. De vil markere hva de er imot, eller hva de selv står for, og avskyerklæringer er gjerne et middel. Ofte virker disse avskyerklæringene mot sin hensikt, det vil si at dem de er rettet mot tjener mer på det enn de som uttrykker dem.

- Den tredje typen er organisatorisk rasjonalitet. I forbindelse med denne tanken, forskyves mål/middel-rasjonalitet i bakgrunnen. Det viktige her er å bevare terrororganisasjonen som en helhet. Det å få noe til å skje er et middel for å holde organisasjonen sammen. Et eksempel er det å befri fengslede kamerater, eller rett og slett det å få noe til å skje for å hindre utålmodighet innad.

Ulike former for terrorisme

Den første typen, mål/middel-rasjonalitet, kan deles inn i fem ulike effekter, sier Bjørgo:

1) Terrorisme kan være kommunikasjon. Terroristene vil ha oppmerksomhet og formidle sitt ståsted til massemediene. Faktisk skreddersyr de terrorasksjonene for media. Ta for eksempel 11. september; å se flyene seile inn i World Trade Center var som å se en “fantastisk” film, det hele var utrolig godt koreografert.

2) Terrorisme er en form for krisemaksimering. Målet er å skape frykt og handlingslammelse. For mange grupper er dette et middel for å provosere myndigheter til å overreagere, slik at myndighetene “avslører seg selv”. Ved å skape en krisesituasjon skaper terroristene et behov for en mothandling.

3) Terrorisme som utpresning.

4) Terrorisme som diskreditering, det vil si at effekten er å rette mistillit mot andre grupperinger i samfunnet ved å utføre aksjoner i andres navn. Dette finnes det en rekke eksempler på fra italienske terroraksjoner.

5) Vold og sabotasje som funksjonell ødeleggelse. Det vil si at målet er å påføre fienden menneskelig eller materielle kostnader, for på den måten å sette dem ut av spill.

Sabotasje og attentat er strengt tatt ikke terrorisme.

Ny form for terrorisme

Dagens terrorisme er annerledes enn den var før, mener Bjørgo.

- Tidligere nøyde terroristene seg med å drepe én for å skremme 1 000. Det virker som om noen av dagens terrorister ikke står tilbake for å drepe 1 000 for å skremme millioner. Terroren er på en større skala. Det betyr at volden er blitt et masseødeleggelsesvåpen, sier Bjørgo.

Noe av forklaringen på denne eskaleringen i drap og ødeleggelse, tror Bjørgo kan forklares med at det i dagens samfunn er en mye større terskel for medieoppmerksomhet, samtidig som det finnes terrorgrupper med andre ideologiske motiver.

- De fleste terrorgruppene opererer under selvpålagte begrensninger i forhold til å forsvare sin legitimitet. De har sine tilhengere og vil oppnå sympati, de kan ikke risikere å støte fra seg disse tilhengerne ved å drepe uforholdmessig mange mennesker, sier Bjørgo.

- Enkelte av dagens terrorgrupper er på sin side ikke først og fremst ute etter å innfri krav, men vil føre en total krig mot fienden, legger Bjørgo til.