Journalist Ingrid Spilde (til venstre) og redaktør Nina Kristiansen i forskning.no har kommet ut med bok om hvordan skrive om forskning. Forskningsjournalistikken bør bli bedre, mener de to forfatterne.  (Foto: Arnfinn Christensen)
Journalist Ingrid Spilde (til venstre) og redaktør Nina Kristiansen i forskning.no har kommet ut med bok om hvordan skrive om forskning. Forskningsjournalistikken bør bli bedre, mener de to forfatterne. (Foto: Arnfinn Christensen)

Forskning som leseren forstår

– Forskningsjournalistikken bør bli bedre, fastslår forskning.no-redaktør Nina Kristiansen. Sammen med journalist Ingrid Spilde har hun skrevet bok for å vise hva som skal til.

Published

– Forskningsjournalistikken bør bli bedre. Denne boka er for de journalistene som er i kontakt med forskere og eksperter. Og det er vel i grunnen alle? Mer fastslår enn spør forskning.no-redaktør Nina Kristiansen.

Sammen med journalist Ingrid Spilde har hun skrevet boka «Forskningsjournalistikk. En innføring». Der ser de nærmere på hva som skal til for å bli en god forskningsjournalist og hva slags verktøy du trenger.

Mer forskningsstoff i mediene

– De seinere årene har dette stoffområdet blitt løftet mer opp og fram i redaksjonene. Det publiseres i dag mange flere forskningsrelaterte saker enn for bare ti år siden, men fortsatt blir feltet betraktet som noe spesielt, mener de to forfatterne.

– Vi har ønsket å ta et oppgjør med forskningsjournalistikk som en helt egen greie, og i stedet normalisere det. Vise at det er en naturlig del av journalistikken.

Nina Kristiansen har vært redaktør i forskning.no siden 2007, mens Ingrid Spilde har jobbet der helt siden oppstarten i 2002.

– Det har vært stor utvikling siden den gang, bekrefter Spilde. Hun trekker spesielt fram at forskningsjournalister er blitt mer bevisste sin rolle, samtidig som konkurransen er blitt større.

– For ti år siden trengte du ikke å frykte at noen andre skulle «ta» din sak. Du var i mye større grad alene om den, noe som også ga deg bedre tid.

Praktiske råd og tips

Veksten i forskningsjournalistikk tror de skyldes at befolkningen blir stadig høyere utdannet, og at flere avgjørelser på alle nivåer i samfunnet blir tatt på grunnlag av forskningsresultater. Dette bidrar til å øke allmennhetens interesse for forskning.

– Men det er fortsatt bare 67 medlemmer i foreningen for forskningsjournalister, og få av dem har utdanning i forskningsjournalistikk. Derfor er det behov for en fag- og lærebok som denne, mener Kristiansen.

De aller fleste journalister kommer borti saker som bygger på forskning eller som krever ekspertuttalelser. Forfatterne mener at boka «Forskningsjournalistikk» vil være nyttig for dem.

– Vi har lagt vekt på at alt i boka skal være forståelig. Dette er ikke en akademisk diskusjonsbok om forskningsjournalistikk, men en fagbok med mange praktiske råd og tips som gjør journalisten bedre rustet til å gjøre en god jobb, sier Spilde.

Sju kapitler

Boka kommer ut på Cappelen Akademisk forlag
Boka kommer ut på Cappelen Akademisk forlag

Den 165 sider lange boka er inndelt i sju kapitler. Etter å ha sett litt på hvem forskningsjournalisten er, tar den opp temaer som kritisk og gravende forskningsjournalistikk, kildene, stoffet, språket, vitenskapens verden og endelig «de viktigste utfordringene».

– Forskningsjournalister har i stor grad blitt rekruttert blant de som er veldig engasjerte i stoffområdet. Det har nok ført til at litt for mange journalister er blitt ukritiske mikrofonstativ for forskerne, og vi har sett mye hurraropjournalistikk rundt diverse funn, sier Nina Kristiansen.

Hun presiserer at det selvsagt ikke er noe galt med å være engasjert og interessert i det fagområdet man jobber med, men at det er viktig å holde «entusiasten i deg» i sjakk og la den kritiske journalisten slippe til.

Sin egen penn

– Egentlig handler det bare om å bruke sitt eget hode, penn og stemme. Ikke forskerens!

Men det er kanskje ikke alltid like lett? Mange journalister som har vært i kontakt med forskere, har i hvert fall erfart at intervjuobjektet ikke bestandig har vært like fornøyd med presisjonsnivået. De vil gjerne skrive om litt og ha «hundre» fotnoter slik at alle forbehold er dekket opp.

– Og da blir resultatet helt uleselig! Mange journalister har en overdreven respekt for forskere, og lar seg i litt for stor grad styre av deres ønsker. Det er en kamp om makt, men når vi skriver en sak, skjer det på vår arena, ikke forskerens. Det er vår tekst, og den skal være forståelig for leserne! sier Kristiansen.

Flere kilder!

Kristiansen og Spilde forteller at 65 prosent av sakene som ble publisert på forskning.no i 2013, hadde to eller flere kilder. Tall for fjoråret foreligger foreløpig ikke, men målet er en «stadig bedring».

– Det er alt for mange enkildesaker i norsk forskningsjournalistikk, og enda verre er det at journalisten også bruker denne ene kilden som faktasjekk, sier redaktør Kristiansen.

–  I en ideell verden bør alle saker ha flere kilder, men virkeligheten er ikke slik. Tidspress og manglende ressurser står i veien for idealsituasjonen, fastslår journalist Spilde.

Hun minner samtidig om at alt automatisk ikke er greit bare fordi journalisten har to kilder. Det er jo ikke alltid sikkert at den nye kilden bringer særlig ekstra til saken, og det er jo alltid et spørsmål hvor i forskerterrenget vedkommende hører hjemme.

– I en stresset hverdag er det både mange fristende snarveier og fallgruver å ramle i, men et kjapt søk relatert til saken man jobber med, bør man likevel ta seg tid til. Naturlige spørsmål kan være hvor er forskningsrapporten publisert, hvem er forskeren og hva slags miljø tilhører hun? Og er dette et kontroversielt tema? Enkle søk kan fortelle mye.

Senker tempoet

forskning.no har tatt konsekvensen av dette ved å senke tempoet. Tidligere ble det forventet at hver journalist skrev fire saker i uka, nå er normen to. I tillegg har alle journalistene ti produksjonsfrie dager i året, for faglig oppdatering og fordypning som er relevant for jobben.

– Forskningsjournalistikk trenger ikke gå langsomt, men noe stoff krever faktisk tid, kommenterer redaktør Kristiansen. Hun påpeker at det går fort på forskning.nos nyhetsdesk.

– Alle våre journalister jobber der hver fjerde uke, og der er tempoet større.

Skriv så leseren forstår

At journalister har stor respekt for forskere, er kanskje ikke så merkelig. Styrkeforholdet blir jo litt skjevt mellom en forsker som har brukt flere år på å studere en ting og en journalist som i verste fall knapt har vært borti feltet før hun ringer til forskeren.

– Det er et vanlig diskusjonstema, hvor mye fagekspert bør journalisten være? Kunnskap er alltid positivt, men nysgjerrighet og evnen til å stille de enkle, men gode spørsmålene er også en god egenskap, mener Spilde.

– Mot forskeren vil jo journalisten uansett tape i kampen om «hvem vet mest». Derfor er det viktig at journalisten tør å si fra når det er noe hun ikke skjønner, og ikke bare ukritisk refererer det forskeren har sagt. For hvis journalisten selv ikke skjønner hva hun skriver, kan hun i hvert fall ikke regne med at leseren gjør det, sier Kristiansen.