Massemediene påvirker hvordan folk opplever risikoen ved stråling, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en tom handlegate i byen Tomioka etter ulykken ved Fukushima kjernekraftverk i 2011. (Foto: Reuters / NTB Scanpix)
Kronikk: Det er lett å misforstå faren ved stråling
Hvorfor venter vi med kommunikasjon til en krisesituasjon har oppstått? spør forsker på kommunikasjon i denne kronikken
Visste du at ingen døde av å bli eksponert for stråling etter Fukushima-ulykken? Uansett har mediene fokusert mer på atomkrisen og ikke på de tusener som døde av jordskjelvet og tsunamien som forårsaket det hele.
Radioaktiv stråling er en miljøgift med dårlig rykte. Befolkningen og ekspertene er uenige om hvor farlig den er. Enhver ulykke som involverer stråling i miljøet gjør folk stresset. Den frembringer minner om atombombene og store ulykker som den på Tsjernobyl atomkraftverk i 1986.
I tillegg er stråling et vanskelig tema å kommunisere. Den er målt i en rekke måleenheter som hverken er åpenbare eller selvforklarende. Det finnes mange forskjellige grenseverdier for stråling i mat, vann og luft. Selv eksperter forstår ikke alltid helt hvordan disse grensene blir satt. Hvordan skal dette da kommuniseres?
Hva er krisekommunikasjon?
Krisekommunikasjon er en del av krisehåndtering og foregår vanligvis mellom de ansvarlige myndighetene og ekspertene, og den generelle befolkningen. Når en ulykke oppstår, vil folk trenge informasjon om farene som eksisterer og måter de kan unngå dem på.
Folk flest får denne informasjonen fra massemedier. Men media er ikke nøytrale informasjonssendere. De har evnen til å påvirke hvordan lesere opplever de forskjellige risikoene. Mengden mediedekning kan påvirke hvor farlig folk synes den enkelte krisen er.
Som kommunikasjonseksperter, lager vi råd til myndigheter og andre eksperter som skal uttale seg når krisen skjer. Et fint tykt hefte som forklarer hva de skal si, når de skal si det og hvilke ord de skal velge.
Disse rådene gjelder spesielt når de skal kommunisere med massemedier. Vi anbefaler at de unngår teknisk informasjon som tall. Vi gir dem råd om å sammenligne stråling fra en ulykke med for eksempel naturlig eller medisinsk stråling. Men blir disse rådene brukt? Og er de i det hele tatt bra nok?
Media rapporterer feil
I et nytt forskningsprosjekt om krisekommunikasjon analyserte vi avisene fra seks europeiske land og så på hva de har skrevet om ulykken på Fukushima. Vi var interessert i informasjon om stråling og hvordan den var presentert.
Resultatene overrasket oss: Rådene ble ikke fulgt og konteksten til informasjonen manglet.
Artiklene var fulle av tall og bokstaver uten forklaringer på hva de betydde. Sievert, Gray og Becquerel i milli-, micro- og kilo- andeler ga ingen mening. Å erstatte tallene med fraser som «signifikante nivåer som kunne være skadelige på lang sikt», gjorde ikke saken mye bedre.
Når det kom til formidling av helseeffekter, snakket mediene som regel om effekter knyttet til høye doser. Doser som ikke hadde noen forankring i den reelle situasjonen, men i stedet virket skremmende.
Drikkevann og radioaktiv spinat
Media presenterte også en rekke feil. Forurensningsnivåer i sjøvann ble for eksempel sammenlignet med grenseverdiene for drikkevann, som jo naturligvis er mye strengere. I tillegg til å bruke feil grenseverdier ble de også mistolket.
En rekke organisasjoner, som for eksempel Greenpeace, gjorde målinger av lokale grønnsaker og uttalte seg deretter om resultatene. Japansk spinat ble presentert som et eksempel på en grønnsak hvor det var målt verdier «vel over den offisielle grenseverdien som regnes som trygg». Denne påstanden er ikke bare uklar, den viser manglende forståelse for hvordan grenseverdiene for strålenivåer i mat er satt. Grenseverdiene deler ikke maten inn i farlig og trygg.
For å illustrere dette, forestill deg at du spiser japansk spinat som er forurenset litt over grenseverdi og som dermed er ulovlig å selge. Hvis du spiser en kilo av denne spinaten hver dag i løpet av et helt år, klarer du likevel ikke å nå dosegrensen for den generelle befolkningen.
Vanskelig å si hvor det går galt
Skjedde dette fordi journalistene ikke var kjent med temaet? Eller fordi de ikke hadde mulighet til å dobbeltsjekke informasjonen de fikk fra andre? Var det myndighetene og ekspertene som ikke var klare til å svare på spørsmål eller aldri så heftene med kommunikasjonsråd? Kanskje fant de ikke hefte i bokhylla akkurat da de trengte det?
Vi som forskere kan ikke svare på hvorfor det skjedde. Vi har analysert teksten fra avisartikler og kan ikke si noe om hva som skjedde bak kulissene. Men det som ble resultatet, var at leserne fikk forvirrende og feiltolket informasjon.
Ikke misforstå – kriseberedskap er en viktig oppgave for alle myndigheter, og den blir tatt på alvor. Men når det gjelder kommunikasjon, er det kanskje på tide å bli litt mer proaktiv?
Veien å gå?
God kommunikasjon er ikke noe vi kan dra opp av hatten når vi trenger den. Det er på tide å promotere kunnskap, produsere informasjon og gjøre det tilgjengelig. Det er på tide å bli kreative og bruke alle mulighetene som finnes i vår moderne verden: multimedia, infografikk og sosiale medier.
Det er på tide å bygge forhold mellom forskere og journalister.
Du må vanne planten så den vokser stor og fin. Du må gjøre kommunikasjon til en del av din hverdag så du er klar til å håndtere den når krisen oppstår.
