Nett-TV: 3D-mølla går i Berlin

Er 3D virkelig kommet for å bli - og hva blir det beste lille for tekno-romantikere? Se video og les reiserapport fra vår utsendte i folkehavet på IFA-messen i Berlin.

Published
Publikum med 3D-briller på IFA-messen i Berlin, 2011 (Foto: Arnfinn Christensen)
Publikum med 3D-briller på IFA-messen i Berlin, 2011 (Foto: Arnfinn Christensen)

Internationaler Funkausstellung

IFA-messen er en av de eldste industrimessene i Europa.

Den første ble åpnet i 1924. I dag er den en av verdens største messer for hjemme-elektronikk.

Noen høydepunkter av hva som har vært utstilt i IFAs historie:

  • Katoderøret som fjernsyn (1931)
  • Den tyske folkemottakeren (1933, etter initiativ fra Joseph Göbbels)
  • Båndopptakeren (magnetofon, 1935)
  • Første fargefjernsyn (1937)
  • Det første relativt rimelige fjernsynsapparatet (1939)
  • 1967: Nasjonalt fargefjernsyn åpnet i Tyskland
  • 1975: Tekst-TV demonstrert
  • Compact Disc (CD) vist for første gang (1981)
  • RDS på FM-radio (1987)
  • De første flatskjermene (1995)
  • DVD-spillere og digitalkameraer (1997)
  • Plasmaskjermer og MP3-spillere(1999)
  • HDTV (2005)

(Kilde, med flere høydepunkter: Pengiun´s Berlin Guide, Wikipedia)

I snart 15 år har jeg rapportert fra Internationaler Funkausstellung Berlin, som den heter med tysk grundighet.

Og den tyske grundigheten har gjort denne messen til en stadig større begivenhet. Jeg kan knapt huske å ha sett så mange mennesker trosse det vakre seinsommerværet for frivillig å stime rundt i hallenes halvmørke - fyllt av folk, lys, støy, latter og glitter.

Men det er drømmene som driver oss - som får meg til å komme tilbake, år etter år. For ett eller annet sted på det enorme messeområdet i tidligere Vest-Berlin, der finnes den - oppfinnelsen som idag er en kuriositet, men som kanskje, kanskje om ti eller tjue år blir det neste store.

Oppfinnelsen som ikke bare skal bli en vare i elektrobutikken, men som kanskje også skal omforme samfunnet, lage revolusjoner, slik både Internett og mobiltelefonen alt har gjort det.

Se reportasjen fra IFA-messen her:

Den gamle gnisten

En gang var Funkausstellung - som navnet tilsier - en radiomesse. Rundfunk - kringkasting - det betyr ordrett oversatt rundgnist. “Gnista”, sa vi også på norsk, og mente radiotelegrafisten, et for lengst utdødd yrke.

Det gnistret i radioens barndom. Men radioen fikk selskap av fjernsynet, og fjernsynet fikk selskap av datamaskinen, og nå har forsyne meg kjøleskapene og komfyrene forsynt seg av plassen i underetasjen her på IFA også.

Så IFA er litt forvirret. Og det blir den besøkende også, uten en klar agenda. For her må man være nådeløs både mot IFA og seg selv for å holde fokus.

Det nytter ikke å fortape seg i glitter og stas. Beinhard må man skritte ut, mens man suverent vifter plagsomme brosjyrebærere vekk som mygg. Rett mot målet: Hva vil jeg se?

Og så finner man kanskje det neste store. Eller det neste lille? Jeg fant begge deler på IFA i år også. Og jeg lekte kameratuten peker på. Resultatet kan du se i videoen i denne artikkelen.

3D-møllen

Design 3D-brille fra firmaet EX3D Eyewear. Beskytter også mot UV-stråling. (Foto: Arnfinn Christensen)
Design 3D-brille fra firmaet EX3D Eyewear. Beskytter også mot UV-stråling. (Foto: Arnfinn Christensen)

I år er IFA den store 3D-møllen. Ikke en flatskjerm med respekt for seg selv unngår å gå i dybden. Tre overdimensjonerte dimensjoner blåses opp med prangende prosjektører.

Og folk setter villig vekk de underligste Elton-John-kreasjoner på nesa for å oppleve det samme som de ser hver dag i dagligvarebutikken: Å, en dorull i ekte 3D!

Vil 3D overleve, eller slukne etter et blaff? Jeg vakler mellom tvil og tro.

På din nese

Brillene gir tvil. Riktignok prøver en produsent å lage designbriller, som for øvrig kan brukes på kino også, og de beste brilleskjermene gir faktisk et imponerende rent og dypt bilde, men likevel? Brilletvang i TV-kroken? Kjøper vi det, selv om brillene er Calvin Klein?

En produsent prøver å kaste brillene, slik en lam kaster krykkene, men man skal være sterk i troen for å la seg overbevise av de forholdsvis grumsete dybdedykkene som denne teknologien gir.

Riller, ikke briller

Det ligner ennå mye på de gamle postkortene med loddrette riller foran, selv om oppfinnsomheten som skal forhindre meg i å få denne uheldige assosiasjonen er imponerende.

Rille istedenfor brille: Toshibas brilleløse 3D-system krever ansiktssporing for å virke slik det skal. Her spores gluggene til artikkelforfatteren. (Foto: Arnfinn Christensen)
Rille istedenfor brille: Toshibas brilleløse 3D-system krever ansiktssporing for å virke slik det skal. Her spores gluggene til artikkelforfatteren. (Foto: Arnfinn Christensen)

Rillene forandrer form etter hvordan jeg flytter meg, slik at jeg ikke får det plutselige perspektivhoppet som 3D-kortene ga.

Men for å se hvor jeg flytter meg, må skjermen låse kameraet til øynene mine (se bildet). Og jeg kan ikke bevege meg helt uhemmet. Da hopper likevel bildet.

Kanskje klarer de det bedre neste år? Problemet er at hvis den tredje dimensjonen går på bekostning av de to vi allerede har lært oss å sette sånn pris på i de stadig flatere flatskjermene, så sier de fleste ellers takk.

Rett i øyet

Sony prøver seg igjen med selve den ultimate løsningen på 3D-dilemmaet: Briller som pumper bildene direkte inn i venstre og høyre øye.

De ligner futuristiske utgaver av min barndoms titteskop, også kjent som View-Master, men nå med levende bilder i den laveste av de to vanlige HD-kvalitetene, 720P.

Og selv om bildet var ganske bra, og så er brillene tunge. Altfor tunge for nesa mi. Jeg ville trolig dødd med en nese som Cassius Clay hvis jeg ble tvunget til å se Dagsrevyen med disse resten av livet.

Rett i øyet: 3D-brille fra Sony på IFA-messen (Foto: Arnfinn Christensen)
Rett i øyet: 3D-brille fra Sony på IFA-messen (Foto: Arnfinn Christensen)

Rent bortsett fra at de heldigvis ikke satt på nesen i det hele tatt. De bare skled ned. Så derfor er de egentlig ikke briller, men ligner enda mer på mitt gamle titteskop, med Pluto i hundehuset på1960-tallet, enn Sony kanskje setter pris på.

Men jeg tror denne teknologien har livets rett - på lang sikt, når elektronikken er blitt enda mindre og raskere. Dette er jo den ultimate 3D-løsningen.

Scann med musa

Så fikk jeg se mye annet interessant også, slikt som skjer når to teknologier forelsker seg og lager barn. Har du for eksempel hørt den om scanneren som fødte en mus? Eller var det omvendt? Uansett - resultatet kan du se i videoen.

Det spesielle er ikke at musa har blitt en scanner, men det faktum at du kan ta all din sleivete menneskelighet i bruk når du scanner.

 Dataprogrammet setter sammen veivingen din til et rett og pent bilde uansett. Jeg så det i bruk, og ble imponert. Se bilde nedenfor.

Riktignok vrikket og vrengte bildet noen grader hit og dit da jeg prøvde meg på foto uten skarpe konturer, men selv duse skyer ble dottet samvittighetsfullt og naturtro ut over blå himmel på landskapsbildet.

Bildet fra veiving med musescanneren bygger seg pent opp på skjermen (Foto: Arnfinn Christensen)
Bildet fra veiving med musescanneren bygger seg pent opp på skjermen (Foto: Arnfinn Christensen)



Dypt i dashbordet

Da jeg oppsøkte standen til Ford, skjønte jeg at IFA også var i ferd med å bli en bilutstilling. Tidligere har jeg sett bilstereo, men nå har elektronikken forplantet seg dypere ned i dashboret på doningen.

MyFord Touch heter barnet. Det er ikke bare et underholdningsanlegg. Det kobler sammen mobiltelefon, navigasjon og iPod.

Det oppretter også et trådløst nettverk for passasjerene. Og MyFord Touch skjønner hva jeg sier. Det vil si - hva sa jeg nå?

Damen forstår meg ikke

Saken er, at da jeg beskjedent ba en av de pene bildamene om en demonstrasjon av den forståelsesfulle bilen, sendte de heller bud på Marcel Gressard.

Og han ga meg hele pakka. Videokameraet nynnet og megabytene skled inn på minnekortet mens han pekte og forklarte. Og jeg som bare ville ha ham til å snakke til doningen!

Marcel Gressard (Foto: Arnfinn Christensen)
Marcel Gressard (Foto: Arnfinn Christensen)

Omsider gjorde han det. Første forsøk gikk bra. Men så ble det ugreie mellom ham og høyttalerdamen. Og jeg lot meg friste til å ta det i videoen. Det er da festlig når roboter blir forvirret, er det ikke?

Men litt dårlig samvittighet har jeg for min milde skadefryd. Til Gressards og bilens unnskyldning må jeg si at resten av demonstrasjonen gikk fint.

Og selv om jeg gjenkjenner alle de klassiske barnesykdommene til talegjenkjenning, så vet jeg at tida arbeider også for denne teknologien. Den vil bli konfirmert og lære å gjøre seg nyttig.

Før du sovner

Søvnvarsleren fra Danmark var også en artig liten krabat. Andre og dyrere systemer har den vennlighet å fortelle deg at du sovner.

Men det kan jo være i seneste laget, lik bilisten som triumferende setter på blinkeren når svingen er i gang: Se - jeg kjører til venstre! Se, du sovner!

På tide med en hvil: Anti Sleep Pilot lyser rødt (Foto: Arnfinn Christensen)
På tide med en hvil: Anti Sleep Pilot lyser rødt (Foto: Arnfinn Christensen)

Anti Sleep Pilot gjør seg først kjent med deg gjennom et innledende testprogram på din PC.

Så stiller du inn den lille boksen for hvor trett du er når turen starter, og boksen bruker det den vet om deg til å regne seg fram til når du burde ta en pause - før øynene begynner å glippe igjen.

Den finnes også som iPhone app, og har da enda flere finesser. Psykologi og søvnvitenskap møter it-folk: Det ble en velskapt liten livredder.

Skarpomanen

Men den virkelige åpenbaringen for meg er i år - som tidligere år - de største og skarpeste skjermene.

Jeg innrømmer det: Jeg er en skarpoman. Jeg kan ikke få skarpe nok bilder, mange nok detaljer. I år ble sløret trukket fra mine øyne, med en 85 tommer stor skjerm, treffende nok produsert av firmaet Sharp.

Alle skarpomane hør: Vi snakker ikke lusne 4K digital kino, vi snakker 8K - seksten ganger skarpere enn full Høy Definisjon på Blåstråledisk.

En publikummer gransker detaljene i Sharps Super Hi-Vision 85-tommers LCD 8K skjerm på IFA-messen i 2011. (Foto: Arnfinn Christensen)
En publikummer gransker detaljene i Sharps Super Hi-Vision 85-tommers LCD 8K skjerm på IFA-messen i 2011. (Foto: Arnfinn Christensen)

Den var et rørende syn. Når kommer den i butikken? Når? Men så si det, da!

Som alltid bønnfalt jeg den fåmælte japaneren som voktet HD-alteret om noen forløsende, eller i alle fall løse rykter.

77 lydkanaler

Men nei. Han var uutgrunnelig. Likevel - på en plakat kunne jeg lese at dette var Super Hi-Vision, som det japanske kringkastingsselskapet NHK planlegger å starte sendinger med i 2020.

77 lydkanaler hører selvfølgelig med. Hører du? Ut med møblementet, det blir ikke plass til annet en membraner og magneter fra gulv til tak.

Aldri si aldri

Og til tvilerne sier jeg: Vent og se! Jeg husker ennå da jeg så HDTV på IFA-messen første gang, for om lag 15 år siden.

Den gangen var det en kuriositet, og jeg bønnfalt Erik Andersen i Elektronikkforbundet, som forhandlerorganisasjonen den gangen het: Når henter dere inn et sånt? Han var forståelsesfull, men like uutgrunnelig som japaneren.

I mange år var HDTV regnet for umulig dyrt, umulig plasskrevende i eteren, umulig tungvint.

Digital tsunami

Fra IFA-messen i Berlin 2011 (Foto: Arnfinn Christensen)
Fra IFA-messen i Berlin 2011 (Foto: Arnfinn Christensen)

Folk ville ikke ha HDTV, sa en gang NRKs laboratoriesjef til meg. Og for tre år siden vred kringkastingssjefene sine knoker her på messen: Hva skal vi gjøre? Vi har ikke penger og kapasitet til å lage HD. Men folk vil jo ha det!

Og nå er nesten alt i HD. Det har gått som en tsunami fra Japan over hele verden.

Og det utløsende skjelvet kom selvfølgelig dypt nede fra digitalvulkanen. Den som med presisjonen til Moores lov freser dobbelt så mye digital sprut hver attende måned over den skjelvende skorpe i fødselens kramperier, der giga blir til tera og tera blir til Terranova digitalis, den nye digitale jordkloden.

Kanskje i Kina

Moores digitale vulkan gir oss tekno-romantikere alt vi kan ønske oss. Er det himmel eller helvete, når alle drømmer går i oppfyllelse?

Så går jeg undergangen i møte. Ikke den store undergangen, bare den lille fotgjengerundergangen ned til S-banestasjonen på Westkreuz etter nok en dag i mølja av mennesker og gnistregnet av ny teknologi.

Der kommer en rød utrykningsbil fra Feuerwehr, med kurs for området. Smalt det en sikring et sted?

Kanskje i den kinesiske hallen, der sindige menn spiser sine nudler eller tar seg en lur foran den lille skålen med drops som de har satt fram til besøkende som aldri kommer for å se på 14 nesten identiske støvsugere?

Men kanskje var det der inne jeg skulle ha lett. Kanskje var det der det neste store - eller det beste lille - var gjemt under en kaffetrakter, eller en massasjestol, eller et overopphetet varmeteppe.