Stor nano-usikkerhet
Nanoteknologi er et av de raskest voksende fagområdene innen forskning og utvikling - globalt og nasjonalt. Et stort antall produkter er allerede på markedet, men fortsatt finnes det ingen spesielle krav verken til godkjenning, merking eller avfallsbehandling.
Nanopartikler
• Handler om å utvikle teknikker for å styre naturens minste byggeklosser.
• Ved å sette sammen atomer på andre måter enn naturen selv gjør, kan forskere lage materialer som har helt nye egenskaper.
• Størrelsene regnes i nanometer, som er en milliarddel av en meter.
• Teknologien brukes eller kan tenkes benyttet, i materialer som maling og smøremidler, elektronikk, optikk, mat, kosmetikk og medisin.
• Flere produkter som inneholder nanopartikler er allerede i salg, f.eks. solkrem med sinkoksid, golfkøller med nanokarbon, produkter til selvrensende overflater (vinduer, båtskrog).
• På miljøområdet kan teknologien brukes f.eks. ved lagring og produksjon av energi, vannrensing og annen renseteknologi.
• Nanopartikler er en type nanomateriale som har partikkelform og en størrelse opp til 100 nm. De kan være runde, kubiske, irregulære, avlange eller fiberaktige.
• Mange nanopartikler har en sterk tendens til å aggregere, dvs. de opptrer mer eller mindre klistret sammen med andre enkeltpartikler og utgjør samlet et aggregat med mikrometer-dimensjoner.
• Man skiller mellom tre kategorier nanopartikler i forhold til opphav:
- Naturlige nanopartikler (kolloider i jord/vann, salter fra havsprøyt m.m.)
- Antropogene nanopartikler (røyk og sot fra forbrenning)
- Produserte nanopartikler (laget av mennesker pga sine spesielle størrelses- eller overflateegenskaper)
• Videre finnes det nanopartikler som er organiske (f.eks. karbon nanorør, fullerener og organiske polymerer), uorganiske (f.eks. metaller, metalloksider og keramiske) og hybrid-partikler (f.eks. endofullerener og kvanteprikker/Q-dots).
Hva skjer i Norge?
Her i landet har Teknologirådet en ekspertgruppe som jobber med risiko ved nanoteknologi og nanomaterialer.
Rådet for matsikkerhet deltar gjennom European FoodSafety Agency i en vurdering av risiko ved nanoteknologi benyttet på matvarer og fôr.
Dessuten har Forskningsrådet laget strategidokumenter for forskning på nano, inkludert helse, miljø og etiske aspekter.
Forskningsrådet finansierer i dag to prosjekter på miljøeffekter og sporing av nanopartikler: NanoEnvironment og NanoTrace.
Bioforsk Jord og miljø har sammen med Statens Forurensningstilsyn (SFT) nylig publisert en rapport som peker på en rekke mulige negative miljøeffekter av produserte nanopartikler.
- Den nye SFT-rapporten er en gjennomgang av vitenskaplig litteratur som omhandler mulige negative miljøvirkninger av produserte nanopartikler, forteller seniorforsker Erik J. Joner ved Bioforsk Jord og miljø som har ledet arbeidet med rapporten.
Rapporten er ment som et bidrag i SFTs arbeid med forvaltningsmessige problemstillinger i forhold til utslipp og spredning av produserte nanopartikler til miljøet.
Samling av forskningsresultater
- Forskning og utvikling innen nanoteknologi er et sterkt vekstområde som tilgodeses med store pengebeløp. Samtidig er miljømessige konsekvenser ved spredning og utslipp av nanomaterialer ukjent.
- En gruppe nanomaterialer, såkalte frie, produserte nanopartikler, har kommet i søkelyset i denne sammenheng idet man har påvist at denne typen nanomaterialer kan ha negative helse- og miljøeffekter, sier Joner.
Forskning på disse materialenes giftighet og miljøgiftighet (dvs. økotoksikologiske effekter) er nylig blitt satt i gang, og trekker på kunnskap innen toksikologi, økotoksikologi og miljøfag i et forsøk på å beskrive mulige framtidige problemer som kan oppstå ved spredning av nanopartikler til miljøet.
- Vår samling av forskningsresultater på dette området skal være et hjelpemiddel som norske myndigheter kan benytte i et tidlig initiativ for å hindre at det skal oppstå betydelige framtidige miljøproblemer grunnet spredning av nanomaterialer, sier Joner.
- Om slike tiltak blir aktuelle vil de måtte samkjøres med tilsvarende internasjonale initiativer som Norge ønsker å tilslutte seg og være en aktiv del av.
Er nanopartikler miljøgifter?
- For å være miljøgifter må nanopartiklene oppfylle tre kriterier, forteller Joner.
For det første må de være persistente og/eller mobile i miljøet.
Videre må de kunne tas opp av levende organismer, og sist men ikke minst må de ha en eller annen giftig effekt på disse. Hvorvidt alle de tre kriteriene er oppfylt er fortsatt svært usikkert, poengterer Joner.
- Likevel er det all mulig grunn til å forske videre på dette.
Suspekte
Rapporten framhever at flere typer produserte nanopartikler er suspekte i forhold til økotoksisitet og spredning til miljøet. Likevel er det tilsynelatende ikke nødvendig med noen umiddelbare tiltak for å hindre forurensning med slike nanopartikler i Norge.
Dette skyldes at de så langt har liten eller ingen anvendelse som tilsier umiddelbare utslipp til miljøet.
Innføring av tiltak som angår bestemte typer nanopartikler må baseres på kjente eller antatte miljøskadelige egenskaper - og en betydelig sannsynlighet for at slike partikler vil være mobile i miljøet.
Så langt har forskning vist at noen typer nanopartikler har giftvirkning i laboratorieforsøk, men svært lite er kjent om nanopartiklers mobilitet og opptak i organismer i jord, vann og sedimenter.
- Det er derfor et presserende behov for forskning på reaksjoner mellom nanopartikler og slike miljøbestanddeler. Videre er det behov for økotoksikologiske studier som tar hensyn til giftighet og hva som skjer når slike miljøbestanddeler tas opp i levende organismer, sier Joner.
Lenke:
Her kan du laste ned rapporten hos SFT
