Det var ikke dårlig tippet, og heller ikke uten grunn. India har en lang og ærerik matematisk historie. Høydepunktet er kanskje oppfinnelsen av plassiffersystemet, systemet som gjør oss i stand til å uttrykke ethvert tall ved hjelp av et sett av ti symboler - tallene 0 til 9.

Den franske matematikeren Laplace sa følgende om denne oppfinnelsen:

«Den virker så selvfølgelig i dag, at vi knapt klarer å verdsette den. Men plassiffersystemet må regnes blant de største oppfinnelser, og for å se hvor lite selvfølgelig det er, tenk på at antikkens store hjerner, folk som Arkimedes og Appolonius ikke klarte å finne på dette.»

Selvlært geni

Av indiske matematikere i vår tid er det umulig å komme utenom Srinivasa Ramanujan (1887 - 1920). Dette selvlærte geniet med den fantastiske intuisjonen for tall, formulerte i løpet av sitt korte liv tusenvis av resultater og formler, en god del av dem uten bevis.

Siden har det vist seg at de stort sett har vært riktige. Ramanujan ble bare 33 år gammel, men har satt uslettelige spor etter seg i matematikkhistorien.

Og Abelprisen 2007 gikk til en annen inder, Srinavasa S.R. Varadhan. Hvilket fikk oss til å spørre professor i matematikk ved Universitetet i Oslo, Tom Louis Lindstrøm om hva sammenhengen egentlig er mellom India og matematikk:

- De har en 4000 år gammel tradisjon, og det er klart de er påvirket av denne.

- Matematikken oppsto rundt de store, tidlige elvekulturene. Vi ser det samme i det gamle Egypt, i Mesopotamia og i Kina. De store elvene gir bysamfunn og handel - og dermed behovet for matematiikk

Indernes virkelige matematiske storhetstid ligger kanskje i fortiden, men alle kjenner også geniet Ramanujan fra det tjuende århundre. De har altså fremdeles en sterk tradisjon.

Kultur eller genetikk?

Vi ser noe av det samme i Kina og i Egypt, men ikke i Irak og Iran, sir Lindstrøm.

Dette bringer oss over i forholdet mellom matematikk og genetikk. India og Kina har lange tradisjoner - og er fremdeles sterke. Iran og Irak har det også, men viser ikke samme matematiske styrke idag. Kan det skyldes at det ikke er de samme folkeslag som lever i Iran og Irak i dag, som i Mesopotamia for tusenvis av år siden?

Kan det være at noen folk har mer talent for matematikk enn andre? Kan det være en lenke mellom matematiske evner og genetikk? Eller skyldes det at islam ikke har klart å opprettholde kulturen rundt matematikk? Eller skyldes det begge deler, at storhet krever både talent og kultur?

Hvis Lindstrøm ser en tendens til matematisk styrke i dagens Egypt, styrker dette kanskje kulturforklaringen. Akkurat som i Iran/Irak, har også det gamle Egypts innbyggere - pyramidebyggerne - blitt erstattet med moderne arabisk innvandring.

Men matematikken har altså overlevd.

- Arvelig komponent

- Matematiske evner er jevnt fordelt, fortsetter Lindstrøm.

- Men av og til dukker det opp store begavelser, og jeg tror derfor vi snakker om en stor arvelig komponent. Det blir som med musikk. Et godt miljø vil være til musikkens fremme, og kanskje gjøre oss i stand til å bringe frem det som dukker opp av talenter og genier. Men talentene og geniene, de er genetiske, vi kan aldri helt forutsi hvor de kommer.

Og det er flere likhetstrekk mellom matematikk og musikk, i følge Linstrøm.

- Både musikalsk og matematisk talent handler om å gjenkjenne mønstre, logiske som geometriske. Et tema spiller seg ut, varieres og forsvinner - for så å dukke opp igjen, flere satser senere, men nå kanskje ugjenkjennelig for de umusikalske iblant oss.

- Vi kan si liknende ting om matematikk. Noen har evnen til å se tall, andre ikke.

- Lidelsen dyskalkuli kan nok, som det tilsvarende dysleksi, en miljøkomponent: Har du utviklet frykt eller avsmak for matematikk, så blir det vanskelig å jobbe med det. Men begge tilstandene har også sterke genetiske komponenter.