Årgangene av edel vare er nemlig pepret med matematikk, fra den enkleste telling på fingrene til kompliserte integraler og sannsynlighetsberegninger.

Professor Nils Lid Hjort fra Matematisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO) har samlet noen av eksemplene i forelesningen “Matematikk i Andeby”.

Riktige regnestykker

For det meste er både ligninger og geometriske utregninger i de klassiske stripene forbausende korrekte, forteller professoren.

Ole, Dole og Doffens elementærfysiske beregninger av en brokonstruksjon (som for øvrig gir Hakkespettene en knepen seier over Grønnmeisene i en brobyggerkonkurranse) er for eksempel helt riktige, med sinus, cosinus og det hele.

- Det samme gjelder Donalds utregning av profitt etter å ha solgt en forsikringspolise for én milliard kroner til Onkel Skrue, forteller Hjort.

Litt etter bryter det forøvrig ut en viss panikk, når selskapet beregner hvor mye de må ut med dersom noe skulle skje med gamlingen.

Men det er ikke alltid regnestykkene i Andeby holder seg helt innenfor de riktige dimensjonene. Spesielt ikke når det dreier seg om grunkene til Skrue.

For mye penger i for mange dimensjoner

- I en historie fra 1954 ble for eksempel hele formuen talt opp, og den endelige summen kom på 5 x 10 opphøyd i 77 dollar, altså et femtall med 77 nuller bak. Problemet er bare at dette tallet er så svært at det ikke finnes så mange atomer i Universet en gang, gliser Hjort.

Ved de fleste andre anledninger måles pengene med rommål. Den famøse pengebingen skal inneholde ganske nøyaktig tre kubikkmål gryn. Men det er saker og ting som ikke stemmer her også.

Et mål er jo i utgangspunktet en todimensjonal størrelse. Så hva skjer når man ganger det hele med kubikk, som er et mål i tre dimensjoner? Velter gjerrigknarkens formue seg ut over seks dimensjoner?

Å telle på fingrene

- Ett av de store spørsmålene man kan stille seg om Andeby, er hva slags tallsystem som egentlig burde herske der, sier Hjort.

Antropologene mener at så godt som alle verdens kulturer opererer med et titallsystem, fordi vi har begynt å telle på de ti fingrene våre. Men innbyggerne i Andeby har jo bare åtte. Dermed skulle man tro at de bruker et oktalt telleverk.

Det betyr at tallet 12 ikke er én tier og to enere, men én åtter og to enere, slik at 12 kroner rett og slett bare er ti kroner, om du skjønner. Dermed blir nummeret på skranglekassa til Donald ikke 313, men 203, og skuddårsdatoen skrives i Andeby 35. februar.

- Problemet er imidlertid at Andeby-borgerne ikke er helt konsekvente på hvor mange fingre de har, forklarer Hjort.

I svært kreative øyeblikk hender det nemlig at Petter Smart på mystisk vis tryller fram en femte finger, og det samme skjer med Donald i situasjoner med uutholdelig stress eller dype, økonomiske vanskeligheter.

- Det må dreie seg om en slags spontan, stressrelatert polydaktyli, spekulerer Hjort. Det er ikke engang sikkert at de er klar over at det skjer selv.

Forutseende

Det går visst an å lære mye rart av Donald. Hjort mener man til og med kan lese en god del om både dagens og framtidas trender mellom bildene.

- Tegneserien gjenspeiler mye av utviklinga i samfunnet. Datamaskinene dukker for eksempel opp allerede på 1950-tallet.

I begynnelsen var datamaskinene gjerne svære treskeverk med lys og knapper, som kunne gi kloke svar på intrikate spørsmål. I 1958 kom for eksempel en historie hvor Onkel Skrue har kjøpt en gedigen maskin til 25 millioner dollar, som i tillegg svir av 298 dollar i strøm for hvert svar den gir.

- Det gjelder med andre ord å tenke seg om før man spør, ler Hjort. Men når Skrue endelig får tastet inn spørsmålet, er svaret at han trenger nye briller.

Tegneserien tar også opp andre aspekter av teknologien. Det finnes blant annet striper der robotene tar over arbeidet til borgerne i Andeby, og i ei fortelling fra 1959 lager Petter Smart en maskin som kan brukes til å oppleve andre kloder, lenge før virtual reality og cyberspace ble kjente begreper.

Og dette er bare noen av eksemplene. På sidene i over 50 årganger med Donald finnes det utallige ruter hvor matematikken dukker opp i en eller annen form. Det var ikke akkurat vanskelig å finne nok til å fylle en forelesning, røper Hjort.

- Jeg har i hovedsak holdt meg til den litterære kanon som historiene til Carl Barks (1901-2000) representerer, og supplert med noen klipp fra de senere historiene av Don Rosa. Rosa er den mest anerkjente av dem som for tiden tegner og skriver Donald-historier.

Leter i litteraturen

- For fire år siden tenkte noen kolleger og jeg på ideer til underholdende foredrag rundt matematikken, og det var da jeg kom på ideen å presentere litteratur som refererer til matte.

Hjort tok på seg jobben, og når mannen i tillegg er Donald-fan, er det ikke så vanskelig å skjønne hvorfor det gikk som det gikk. Ideen ser ut til å ha slått an. Forelesningssalen på Blindern er nemlig stappfull, i år igjen.

- Alle har et forhold til Donald, sier Hjort, og for mange var stripene kanskje det første møtet med det skrevne ord. I tillegg snakker vi om et univers som ungene selv har valgt, og som de stort sett har fått beholde for seg selv.

Inspirasjon?

Dermed kan man kanskje også bruke den plattfotede helten til å nå igjennom til nye generasjoner av barn og unge? Taktikken ble faktisk prøvd ut i USA i 1959, da heftet “Donald in Mathmagicland” dukket opp i butikkene.

- Dette var rett etter at russerne hadde fått Sputnik opp i bane, og amerikanerne var panikkslagne, forteller Hjort.

- Dermed satte de i gang et kjempearbeid for å få opp nivået på mattekunnskap blant de unge. De lykkes nok også, langt på vei.

Hjort har ikke bevisst brukt Andeby-borgerne i undervisninga selv, men trekker ofte inn assosiasjoner til samfunnet og litteraturen.

Og kanskje det nettopp er slike forbindelser som kan vekke interessen for matematikk hos framtidas generasjoner. De er i hvert fall argumenter for at faget ikke er en sær lidenskap for mattefetisjister, men tvert imot en del av hverdagen både i New York, Oslo, Alta og Andeby.

Bildene tilhører Walt Disney Co.