Hagfors har vokst opp på Åland, som er selvstyrt men tilhører Finland. Hun har tatt med seg disiplinen og den faglige tyngden fra finsk skole.

- I Finland er lærerne strenge, og det satses på skolen. Finnene har penger til skolen. I min gamle ungdomsskole var alle lærerne lektorer, og de underviste bare i ett eller to fag som de virkelig behersket, forteller Hagfors.

Hun er oppgitt over alle endringsoppleggene, tilleggsoppgavene og kravene til å måtte undervise i hvilket fag som helst, i den norske skolen.

- Fri meg fra alle kunnskapsløft og læreplaner. Finland har ikke skiftet læreplan på lenge. Det tar tid å bygge opp gode undervisningsopplegg, sier Hagfors.

Hun forteller at tanten hennes er økonomiansvarlig på en skole i Åland. – Når jeg forteller om forholdene i Norge, tror hun at jeg fleiper, forteller Hagfors.

Læreren viktigste suksessfaktor

Men årets vinner av Holmboeprisen for fremragende matematikkundervisning er ikke først og fremst opptatt av å kritisere. Det hun stråler ut, er gleden over å gjenoppdage matematikkens mysterier sammen med småskolebarna.

Og gleden så ut til å smitte over på kunnskapsminister Kristin Halvorsen, som delte ut prisen til Hagfors. De lot til å ha god personlig kjemi.

- Den viktigste suksessfaktor i skolen er læreren. Vi trenger flere mattelærere som er godt skodd faglig og metodisk, sa Halvorsen.

Holmboes gamle skole

Prisutdelingen fant sted på Oslo katedralskole, der Bernt Michael Holmboe var lærer for nærmere to hundre år siden. Også matematikkgeniet Niels Henrik Abel var elev her.

Det må ha vært en tøff opplevelse. Abels første matematikklærer var Hans Peter Bader, kjent for brutale undervisningsmetoder. I november 1817 gikk han over streken. En elev døde etter straffeslagene, og Bader mistet stillingen.

Det var et lykketreff for Abel. Da fikk han nemlig Holmboe som matematikklærer, og det var han som oppdaget evnene til den unge ryfylkingen.

Nå er det altså den unge matematikklæreren Therese Hagfors som tar imot prisen som bærer Holmboes navn. Den er på hundre tusen kroner, som skal deles likt mellom prisvinneren og skolen hennes, Bjørnevatn skole.

Matte kan være moro

Vinneren av Abelprisen, John Tate, var også tilstede under prisutdelingen på Abels gamle skole. Han trivdes tydelig i møtet med Hagfors og flere unge elever, blant annet vinnerne av Kappabel-prisen fra klasse 9G ved Sommerlyst skole i Troms.

Til ære for Abelprisvinneren fortalte de på godt engelsk om hvordan de hadde undersøkt økonomien ved å varme opp gymsalen med kroppsvarme etter spaghettispising. De innfløkte beregningene fikk salen til å le, og viste at matematikk også kan være moro.

- Sønnen min Jonas har lært meg mye om hva vi ikke er flinke til i norsk skole, nemlig å ta utgangspunkt i hva ungene synes er moro og kan fra før, sier Hagfors.

- Jonas var ikke så interessert i matematikk på skolen, men han er råflink til å steile på sykkel. Han fortalte at han kan steile hundre meter i strekk. Hvordan visste han det? Jo, han vet at veistrekningen han steiler på er 200 meter lang, og at han klare å steile halve strekningen. På denne måten tar han matematikken i bruk, forteller hun.

Matte til fingerspissen

Hagfors er full av historier om opplevelser hun har hatt sammen med elevene sine.

- For noen år siden var jeg med en barnehage i Alta ut i naturen. Underveis tilbake oppdaget jeg at solbrillene mine var borte. Jeg spurte ei lita jente i barnegruppa om hun kunne vise meg veien tilbake til gapahuken der vi hadde rastet, forteller hun.

- Jo, det er veldig lett, svarte jenta. Du går til porten, rundt hjørnet og opp bakken. Gå opp bakken, tell tjue skritt, men ikke gå gjennom vannet! Alt hun sa ble fulgt av fingerbevegelser. Fingeren viste veien. Jeg tenkte: Du verden, så mye geometri og tall du bruker når du er så liten, forteller Hagfors.

Med hele kroppen

- Små barn ser ikke norsk og matte som fag. De opplever med hele kroppen, understreker hun. Derfor har hun tatt skolegården i bruk. Med hjelp fra mannen sin malte hun ti ganger ti ruter på en kvadratmeter, og skrev tallene fra en til hundre i rutene.

- Ingen elever skal gå ut av Bjørnevatn skole uten å vite hvor stor en kvadratmeter er, sier hun.

Rutenettet brukes også for å gi elevene en forståelse av titallsystemet. De liker å hoppe fra en og oppover, men når de kommer til ti, ser de at det ikke bare er å hoppe videre til neste rad. De må gå helt tilbake til begynnelsen av raden, der tallet 11 er. Slik får de tierovergangen inn i kroppen.

Hagfors bruker også naturen mye. En seinsommerdag skulle elevene ut og lage vafler på bål, for å oppleve bokstaven V. Hagfors hadde laget en liten ”butikk” hvor hver vaffel kostet ti bær.

- Elevene plukket bærene og tredde dem på strå. Etter en stund fant de ut at de kunne sette inn et umodent tyttebær for hvert tiende blåbær, for å skille tiergruppene fra hverandre. Det ble nok bær til tre hele tiergrupper, og noen få til.

- Dette får vi tre vafler for, sa barna. - Kanskje fire, hvis du er snill, la de håpefullt til, forteller Hagfors.

Oppdager selv

For henne er dette et eksempel på hvor viktig det er at barna oppdager matematiske prinsipper selv. Noen ganger gir hun dem i oppgave å bygge geometriske former.

- Med papirrør laget de firkanter og trekanter. Firkanten forskjøv seg, mens trekanten var mye mer stabil. Den samme trekanformen så de igjen i brokonstruksjoner. Da forstod de bedre hvorfor broer er bygget slik, forteller hun.

En annen oppgave gikk ut på å finne ut arealet av en trekant. Noen gutter hadde isteden begynt med en firkant, som var lettere å regne ut. Hvorfor det? Jo, firkanten kunne jo deles i to like trekanter. Slik oppdager barna selv geometriske regler.

Russerne foran

Bjørnevatn skole ligger i Sør-Varanger kommune, bare rundt en mil fra den russiske grensen. Etter noen opplevelser med fordommer mot russiske besøkende bestemte skolen seg for å innlede et samarbeid med en russisk skole på det lille stedet Zapolyarni. Samarbeidet har nå vart i 15 år.

- Våre elever besøkte dem, og deres elever besøkte oss. Da vi fikk se de russiske lærebøkene, ble vi forferdet over hvor langt de ligger foran oss, sier Hagfors.

Hun forteller også at de fysiske opplevelsesmetodene hele Bjørnevatn skole bruker, vakte stor forundring, men også begeistring hos de russiske lærerne.

Spesialtalentene

- Russerne hadde heller ikke det norske idealet om at alle skulle være i lag i samme klasse, uansett evner. De flinkeste ble tatt ut og sendt til egne skoler, forteller hun.

På Bjørnevatn skole er det også elever med spesielt talent for matematikk. Disse trenger mindre fysisk opplevelse rundt faget.

- De bare ser tallene og mønstrene for seg, sier Hagfors.

En av elevene på Bjørnevatn skole har så gode evner at han tas ut av sjetteklassen sin i matematikktimene og følger undervisningen på andre videregående. Men Hagfors er delt i synet på slik spesialundervisning.

På den ene siden ser hun behovet for faglige utfordringer. På den andre siden er det viktig at elevene ikke tas ut av det sosiale fellesskapet.

- Hvis du blir sittende alene, kan det hende at du mister noe av muligheten til å snakke om det du lærer. Det muntlige resonnementet og muligheten for diskusjon blir borte, sier hun.

Tar tilbake klasserommet

Hagfors er full av lovord for sin egen skoleledelse og kolleger, som har gitt henne frie hender til å arrangere Abeluke og andre mattebegivenheter på skolen, til å hente foredragsholdere, og til å delta på kurs selv.

Det Hagfors protesterer mot, er alt det administrative arbeidet som tar tid fra undervisningen.

- Det er så mye papirarbeid, slikt som ikke har direkte med undervisningen å gjøre. Det kreves alle slags rapporter. Ingen spør hva vi gjør i klasserommet. Men hvis det ikke leveres rett rapport til rett tid, da reageres det. Gi meg klasserommet tilbake! sier Hagfors bestemt.

Lenker:

Nettsidene til Holmboeprisen

Om Abeldagen på Bjørnevatn skole, fra Sør-Varanger kommune

Nettsidene til Bjørnevatn skole