Ulike versjoner av FADS-genet kan gjøre oss mer eller mindre tilpasset en kost uten mat fra dyr.  (Illustrasjonsfoto: View Apart / Shutterstock / NTB scanpix)
Ulike versjoner av FADS-genet kan gjøre oss mer eller mindre tilpasset en kost uten mat fra dyr. (Illustrasjonsfoto: View Apart / Shutterstock / NTB scanpix)

Har du vegetarianer-gener?

Noen mennesker er bedre tilpasset et liv med bare vegetarkost enn andre.

Published

Hva er egentlig den sunneste dietten?

Temaet debatteres intenst både i forskerkretser og blant folk flest. Noen sverger til de norske kostrådene, mens andre holder en knapp på lavkarbo eller vegandiett.

I de siste åra har det imidlertid kommet studier som kan tyde på at svaret er som følger:

Det kommer an på hvem som spør.

En del dokumentasjon peker nemlig mot at ulike mennesker kan være tilpasset forskjellige typer kosthold. Endringer i genene våre kan gjøre at det som er sunt for meg, ikke nødvendigvis er sunt for deg.

Viktige fettsyrer

I mai kom den foreløpig siste studien i en rekke vitenskapelige undersøkelser av et helt spesielt gen: FADS.

Dette er et gen som kroppen trenger for å behandle visse typer fett i maten. Og det er viktig. Særlig hjernen og nervesystemet vårt har bruk for ulike fettstoffer for å utvikle seg og fungere riktig.

En gruppe viktige fettstoffer, er de langkjedede flerumettede fettsyrene – såkalte LC-PUFA-er. Vi kan få dem i oss på to ulike måter:

Den ene er igjennom maten. De finnes nemlig i animalsk føde som fisk, kjøtt og egg. Men kroppen kan også lage fettsyrene selv, ved å omdanne vegetabilsk fett i maten. Kroppens evne til å gjøre dette, er imidlertid avhengig av nettopp FADS-genet.

Men det finnes forskjellige varianter av dette genet. Og de er ikke like effektive.

Noen mennesker har en variant som gjør dem svært gode til å omdanne vegetabilsk fett til de viktige langkjedede flerumettede fettsyrene. De trenger verken fisk eller kjøtt i kosten for å få nok av de viktige fettsyrene.

I den helt andre enden av skalaen, finnes mennesker som helt har mistet evnen til å lage disse fettsyrene av vegetabilsk fett.

Hvorfor er vi så forskjellige? De siste åras studier har hintet om hva som kan være forklaringa.

Ulike gener i forskjellige folkeslag

Flere forskerteam har undersøkt FADS-genene til folk fra ulike befolkningsgrupper og fra ulike tider.

Resultatene har vist at det er karakteristiske forskjeller, for eksempel mellom folkegrupper.

Folk fra steder i Afrika, Sør-Asia og Sør-Europa har varianter av genet som er mer effektive – de er gode på å omdanne plantefett til de viktige fettsyrene.

Mennesker fra Nord-Europa og Nord-Amerika har derimot oftere varianter som er mindre effektive til å omdanne plantefettet. Og inuittene ser ut til å mangle evnen helt.

Studier av gener fra moderne og forhistoriske mennesker tyder på at dette rett og slett er et resultat av evolusjon. De ulike folkegruppene tilpasset seg miljøene de var i og hvilke fettyper de naturlig fikk tak i.

Landbruk endret kosten

De tidlige menneskene i Europa var i hovedsak jegere og sankere, som trolig fikk mye LC-PUFA-er igjennom mat fra dyr og sjødyr. I de nordlige områdene av vår verdensdel var folk trolig spesielt avhengige av kjøtt og fisk for å overleve vinteren.   

I en slik situasjon var det verken nødvendig eller fordelaktig å ha veldig effektive varianter av FADS.

Men for 10 000 år siden begynte en kjempeomveltning: Innføringa av landbruket. I kjølvannet av revolusjonen som sveipet oppover fra Midtøsten, kom et dramatisk skifte i kosten, med mye mer tilgjengelig mat og mat fra dyrkede vekster.

Dermed oppstod også et behov for andre gener. Varianter av FADS som effektivt skaffet personen nok av de viktige fettsyrene fra plantekost, ble plutselig en stor fordel. De som hadde denne varianten klarte seg bedre, og genet ble vanligere for hver generasjon.

Vegetargener

I noen deler av verden, som steder i India, har befolkningen vært vegetarianere i årtusener. Her er det nødvendig å ha gener som kan skaffe nok av disse viktige fettsyrene. En undersøkelse fra 2016 viste også at mennesker fra et slikt område nettopp hadde de effektive variantene.

Inuittene, som spiser svært mye fisk og kjøtt fra marine pattedyr, har derimot ikke hatt bruk for en slik utvikling.

Behovet har trolig heller ikke vært så stort i det nordligste Europa og Amerika, hvor også jordbrukerne spiste fisk, kjøtt og melk for å komme igjennom vintre med begrenset tilgang på plantekost.

En del forskning tyder altså på at maten vi har spist over tid kan ha gitt oss ulike genetiske tilpasninger. Spørsmålet er hva dette betyr for oss som lever i dag.

Bør vi tilpasse kosten vi spiser etter hvilke gener vi har?

Én kost passer trolig ikke til alle

– Det er svært usannsynlig at enkle kostråd kan brukes på ulike befolkningsgrupper, tatt i betraktning den enorme kompleksiteten og variasjonen i genene, konkluderer Rasika A. Mathias og kollegaene hennes i en oppsummering fra 2014.

Flere studier hinter om det samme: Hvis du spiser mat som ikke harmonerer med genene dine, er det grunn til å tro at det kan gå ut over helsa.

De som for eksempel mangler genvarianten som gjør det mulig å omdanne plantefett til LC-PUFA-er, kan få for lite av det viktige fettet om de holder seg til bare plantekost.

Folk med en effektiv variant kan derimot få problemer på en kost med mye animalske produkter.

Dersom de får i seg mye LC-PUFA-er igjennom fisk og kjøtt – i tillegg til det kroppen lager fra plantefett – kan det bli for mye av disse fettstoffene. Det kan gi betennelser i kroppen og økt risiko for livsstilsykdommer som hjerte- og karlidelser.

– Kan trenge kjøtt og fisk i Norge

Professor Bjørg Egelandsdal ved NMBU mener det er viktig å forske mer for å finne ut hvor mye genene har å si for hvilken mat vi bør spise.

– Det overnevnte er fortsatt hypoteser. Vi trenger mer dokumentasjon for å vite om de stemmer, sier hun.

Egelandsdal er også styremedlem i firmaet Red Meat i Bærum.

Hun og kollegaene ved NMBU forsøkte faktisk nylig å lete etter den effektive varianten av FADS – genet som trengs for å gjøre om vegetabilsk fett til LC-PUFA-er. Forskerne undersøkte genene til 162 norske personer med norske foreldre og besteforeldre.

Men de fant dem ikke hos en eneste deltager.

Egelandsdal vet ikke hva det skyldes. Kanskje var det en feil i analysene. Kanskje er denne varianten litt annerledes i den norske befolkningen. Foreløpig aner vi lite. Professoren mener likevel det er sannsynlig at gener spiller en sentral rolle for hva vi bør spise.

– Jeg tror helt klart at en diett kan være sunn for noen og usunn for andre. Det er for eksempel sannsynlig at mange kan trenge å spise kjøtt og fisk i Norge, sier hun.

– Det vi ikke vet nok om, er hva som er for lite eller for mye.

Vi vet generelt for lite om samspillet mellom gener og kosthold.

En annen ting er at maten vi en gang tilpasset oss til å spise, knapt finnes mer.

Oppdrettslaks dekker ikke behovet

– Vi mennesker har forandret maten og hva den inneholder, sier Egelandsdal.

Så godt som alle plantene vi spiser er avlet og endret en god del. Det samme gjelder husdyra våre.

– Se på en vill kalkun og en som er avlet fram – de inneholder ikke de samme næringsstoffene.

For ikke å snakke om laksen. Egelandsdal mener nordmennenes eventuelle behov for fet fisk ikke bare kan dekkes av oppdrettslaks. Hun tror det kan være en god ide å spise fet villfisk også.

– Vi har grepet for lite tak i dette, sier Egelandsdal.

Hun mener både dette og gener vil bli mye viktigere i framtidas debatt om kosthold og helse. Kanskje trenger vi egentlig individuelle kostråd basert på genene våre og livssituasjonen vår? Men foreløpig er Egelandsdal ikke bare negativ til generelle kostråd.

– Det «billigste» er å gi generelle kostråd. Det er stor enighet om at ingen blir friskere av sukkerrik cola, pølser og loff. Hvis vi råder folk til å spise mindre av akkurat slike måltider, forventes det å redusere folkesykdommer. Så det er ikke dumt.

Men vi må begynne å ta inn over oss at folk er forskjellige.

Artikkelen er oppdatert 28.7.17

Referanser: 

Angela M. Hancock, m. fl., Human adaptations to diet, subsistence, and ecoregion are due to subtle shifts in allele frequency, PNAS, mars 2010.

Adam Ameur, m.fl., Genetic Adaptation of Fatty-Acid Metabolism: A Human-Specific Haplotype Increasing the Biosynthesis of Long-Chain Omega-3 and Omega-6 Fatty Acids, The American Journal of Human Genetics, mai 2012.

R. A. Mathias, V. Pani & F. H. Chilton, Genetic Variants in the FADS Gene: Implications for Dietary Recommendations for Fatty Acid Intake, Current Nutrition Reports, juni 2014.

Kumar S. D. Kothapalli, m. fl., Positive Selection on a Regulatory Insertion–Deletion Polymorphism in FADS2 Influences Apparent Endogenous Synthesis of Arachidonic Acid, Molecular Biology and Evolution, mars 2016.

Matthew T. Buckley, m. fl., Selection in Europeans on Fatty Acid Desaturases Associated with Dietary Changes, Molecular Biology and Evolution, mars 2017.

K. Ye, F. Gao, D. Wang, O. Bar-Yosef & A. Keinan, Dietary adaptation of FADS genes in Europe varied across time and geography, Nature Ecology & Evolution, mai 2017. Sammendrag.