Nå venter vi spent på evalueringsrapporten fra E. coli-utvalget, som skal foreligge 15. desember. Vi håper rapporten ikke blir ny ammunisjon til kampen om hvem som hadde skylden for at det gikk som det gikk.

Det vi trenger er å se framover. Vi kan heller bruke ventetiden til å reflektere over en mer grunnleggende problemstilling: Hvem skal betale for grunnleggende kunnskapsoppbygging, slik at vi står best mulig rustet for å unngå slike matbårne sykdomsutbrudd i fremtiden?

Norsk forskning har et grunnleggende problem.

Veksten i nasjonens FoU-satsing skal i følge vår sittende regjering komme fra næringslivet. Et næringsliv som kanskje i dag og i morgen er villige til å bruke penger på akutte problemer. Men et drøyt år tilbake i tid var det ingen av de involverte bedriftene som fant dette attraktivt.

Dette er ikke nytt eller spesielt for disse bedriftene. Mattrygghet er generelt ikke en verdiskapende faktor, det er en hygienefaktor. Kundene forutsetter at produktene er trygge og er ikke villige til å betale mer fordi man har brukt mye tid og penger på å trygge produksjonen.

Mattrygghet er altså ikke verdiskaping, men en forutsetning for verdiskaping. Matprodusentene må prioritere verdiskaping for sine FoU-midler. I perioder med lite medieoppmerksomhet synker dermed villigheten til å sette penger i prosjekter drastisk.

Farlig paradoks

Gjennom flere år med lite matskandaler i Norge hadde Matforsk store problemer med å få industrien til å delta i prosjekter på mattrygghet. I dag er vi fullbooket og vel så det.

Dette er et farlig paradoks: vi må ha dårlig matsikkerhet for at det skal investeres i forskning på matsikkerhet. Gode tider bidrar til dårligere beredskap når det først skjer noe.

Kunnskap må vedlikeholdes over tid og ny kunnskap og ny teknologi må implementeres for å være beredt når det neste problemet dukker opp. Når finansieringen forsvinner, forsvinner mye av kunnskapen.

Når krisen oppstår neste gang, er det ikke gitt at denne kompetansen er tilgjengelig. Hvem har ansvaret for å betale for dette vedlikeholdet?

Mange spørsmål

Vi visste lite om E. Coli 0103 før vinteren 2006. Det er mye av grunnen til at det tok så lang tid å påvise smittekilden. Listen med spørsmål som ble reist i etterkant er nesten uendelig:

• Hvorfor var denne varianten av E. coli 0103 så atypisk?
• Hvor stor andel av sauebesetningen har denne bakterien?
• Hvordan oppfører den seg i produksjonsprosessen?
• Hva skjer når den kommer i kontakt med menneskets fordøyelsessystem?
• Hvilke andre bakterier finnes gjerne sammen med E. coli 0103?
• Trenger vi nye metoder for å påvise og spore bakterier?

Det finnes mange og store behov for forskning. Da E. coli-saken raserte som verst ble det fra myndighetenes side gitt to millioner kroner over bordet til et sporingsprosjekt.

Hvem vet; om villigheten til å bevilge penger hadde vært like stor på et tidligere tidspunkt, hadde vi kanskje unngått de store og fatale konsekvensene av utbruddet i 2006.

Hvilken bakterie blir den neste?

Mattilsynet har i rettferdighetens navn satt i gang en rekke prosjekter i år for å blant annet besvare noen av spørsmålene reist overfor. Det er veldig bra.

Men neste gang våre liv trues av en matskandale, er det trolig ikke E. coli 0103 som er skyld i den. Det er mest sannsynlig en helt annen bakterie, som i det skjulte har fått utvikle seg på en måte som vi vet lite om og ikke aner konsekvensene av.

Hvem skal sørge for at vi vet mer om den bakterien allerede nå?

Antallet farlige matforgiftninger øker på verdensbasis, mens vi samtidig ser økende problemer med antibiotikumresistens på sykehus. Dette viser bakterienes ekstreme evner til å tilpasse seg.

Nødvendige, men farlige

Bakterier formerer seg 5000 ganger raskere enn mennesker og de kan dele gener med naboene. De er med andre ord utrolig mye bedre egnet til å tilpasse seg enn vi noensinne vil bli.

De har vært på denne planeten mer enn ti ganger så lenge som oss og overlevd tilstander vi ikke vil klare. Det er derfor helt sikkert at nye problemer vil dukke opp.

Mennesket lever i sterk symbiose med bakteriene. Vi er avhengige av bakterienes positive egenskaper for å overleve og vi må forstå deres negative egenskaper for å holde de farlige konsekvensene borte.

Kan ikke overlates bare til næringslivet

Dette er en grunnleggende forståelse som har en samfunnsverdi langt ut over næringsmiddelindustriens primærbehov. Norsk næringsliv kan ikke forventes å investere i denne kunnskapen. Grunnleggende forskning på bakterier kan derfor ikke være overlatt til private initiativ alene.

Norges forskningsråd forvalter store deler av de offentlige forskningsmidlene i Norge. Men også Forskningsrådet er politisk styrt, og der er forutsetningen for mye av forskningen at den må skje i nær tilknytning til næringslivet.

Men bedriftsdeltakelse kan lett styre forskningen bort fra den langsiktigheten som kreves til å løse viktige samfunnsproblemer. Dagens forskningspolitikk sørger for at det finnes lite penger til forskerstyrte prosjekter, noe som er svært uheldig.

Vi har i året som gikk sett behovet for økt og ny grunnleggende kunnskap rundt bakterier slik at vi blir bedre i stand til å møte de utfordringer som kommer. Bevilgende myndigheter må erkjenne dette behovet. Alt annet er uansvarlig.