Gulrotsuger truer avlingen

Insektet gulrotsuger er en sann plage for norske gulrotdyrkere – og truer med å suge saften ut av bransjen. Men forskerne leter med lys og lykte etter effektive mottiltak.

Publisert
PLAGSOM TYPE: Gulrotsugeren er et skadedyr som truer med å suge saften ut av norsk gulrotnæring. (Foto: Lars-Arne Høgetveit)
PLAGSOM TYPE: Gulrotsugeren er et skadedyr som truer med å suge saften ut av norsk gulrotnæring. (Foto: Lars-Arne Høgetveit)

Prosjekt: Håndtering av gulrotsuger i gulrotdyrking

Prosjektansvarlig: Norsk Landbruksrådgivning (NLR) Viken

Faglig prosjektansvar: Bioforsk Plantehelse

Prosjektpartnere: NLR SørØst, NLR Oppland, Hedmark Landbruksrådgivning og NLR Nord-Trøndelag

Varighet: 2011-2013

Oslofjordfondet støtter prosjektet med 1,5 millioner kroner. Prosjektet får også økonomisk støtte fra GrøntProdusentenes Samarbeidsråd (GPS) Gartnerhallen, BAMA gruppen, Nordgrønt, Harald Bjerknes Eftf., Bjerknes Maskinforetning, NORGRO, L.O.G. og Findus Tønsberg.

Gulrotsugeren (Trioza apicalis) er et lite, lysegrønt insekt som gjør stor skade på norske gulrotavlinger.

Angrep medfører såkalt krusesyke – forkrøplet vekst og dårlig kvalitet med besk og treaktig smak – og dessuten reduserte avlinger og økonomiske problemer for dyrkerne og varemottakerne.

Skadedyret herjer i Østfold og Vestfold, og har de siste årene også gjort seg gjeldende i Hedmark og Oppland. Rundt 70 prosent av områdene der det dyrkes gulrot i Norge, er utsatt.

I flere områder er det nå nødvendig å dekke store arealer med insektnett, med de ulemper det medfører for dyrkerne.

- Gulrotsugeren har tatt knekken på flere produsenter de siste årene. Problemet er dessuten økende, i sommer så vi vesentlig hardere angrep i Hedmark enn vi har sett tidligere, sier Richard Meadow, forskningssjef ved Bioforsk Plantehelse.

Han er fagansvarlig for et forskningsprosjekt initiert av næringen og støttet av Oslofjordfondet. Målet er effektiv bekjempelse av skadedyret.

- En av de store utfordringene er at det ikke finnes noe større internasjonalt forskningsmiljø på dette feltet. Gulrotsugeren er et særnordisk problem.

- Den herjer i Norge og deler av Sverige og Finland, men opptrer ikke som skadedyr andre steder. Med andre ord – dette må vi finne ut av selv, sier han.

Bakterie står bak?

Prosjektet startet i 2011, og Meadow kan rapportere om flere spennende funn. Det er blant annet påvist at bakterien Candidatus Liberibacter solanacearum – som er kjent for å angripe blant annet potet – finnes både i gulrotsugeren og i gulrøtter med symptomer på krusesyke. 

- I alle år har vi sagt at gulrotsugeren ”sprøyter et toksin inn i gulroten”, så det er et fremskritt å kunne slå fast at insektet er bærer av en bakterie som muligens kan forårsake krusesyken.

- Nå kan vi også sørge for at plantepatologene kommer på banen med sine måter å bekjempe sykdommer på, sier Meadow.

At et vidundermiddel er nært forestående, har han likevel liten tro på. Forskerne tilnærmer seg problemet på bred front.

KRUSESYKE: Gulrotblader med karakteristiske symptomer på krusesyke. (Foto: Lars-Arne Høgetveit)
KRUSESYKE: Gulrotblader med karakteristiske symptomer på krusesyke. (Foto: Lars-Arne Høgetveit)

- Vi ser på effekten av ulike plantevernmidler, feller, fangstfelt med ”lokkemat”, bruk av avskrekkende luktstoffer, insektnett og duk og gjennomfører dessuten biologiske studier og atferdsstudier, sier han.

Fra gran til gulrot

Forskerne begynner å få god oversikt over gulrotsugerens livssyklus. Insektet overvintrer på grantrær og flyr inn i gulrotåkeren på forsommeren, vanligvis i første halvdel av juni.

Der legger den egg i bladranden på gulrotplantene – opptil 900 per hunn – og både voksne insekter og larver mesker seg med gulrot før foreldregenerasjonen legger inn årene og den oppvoksende slekt flyr tilbake til granskogen.

Observasjoner gjort av gulrotdyrkere selv har gitt opphav til en teori om at gulrotsugeren har hatt en såkalt mellomvert mellom granskogen og gulrotåkeren, men årets forsøk har ikke bekreftet dette.

- Noen snakket om et uforklarlig to ukers forsvinningsnummer fra insektet forlot granskogen, men de forsøkene vi har gjort med feller tyder på at gulrotsugeren setter nesen direkte mot åkeren kort tid etter at den har forlatt trærne.

- Vi har også klare indikasjoner på at den ikke er noen sterk flyger; den flyr litt for vind og vær og bestemmer ikke selv helt hvor den skal, sier Meadow.

Han forteller også at på Jæren, der det ikke finnes mye gran, dyrkes det gulrot uten at gulrotsugeren er noe problem.

- Ville det ikke da løse problemet å hogge ned granskogen i nærheten av gulrotfeltene?

- Du kan jo prøve å foreslå den løsningen for skogeierne, sier Meadow lakonisk.

Sammenhengen mellom gran og gulrotsuger er altså klar, men det forskerne fortsatt lurer på, er hvorfor insektet overvintrer på nettopp gran.

- Det er faktisk litt av en gåte, vi tror ikke at den spiser av treet og den får heller ikke ly for vinterkulden der.

- Vi vet at gulrotsugeren overlever vinteren ved å utvikle en slags kjøleveske, og en interessant hypotese kan jo være at det er noe i grantreet som hjelper den med det, sier Meadow.

Ikke fargeblind

I 2012 satte forskerne ut feller i matriser med klister cirka 10 centimeter over gulrotkulturen, utstyrt med ulike farger.

- På grunn av lav temperatur og mye nedbør var gulrotsugeren litt seint ute for enkelte av våre forsøk i år, men det ser ut til at den har en preferanse for oransje og gult.

- Og det har ingen sammenheng med at den liker gulrot, for i åkeren er det de grønne bladene den går etter. Vi ser også tegn til at den har lite til overs for blått, og det kan jo være en opplysning å ta med seg videre.

RETT I FELLA: Limfeller gir forskerne verdifull informasjon om gulrotsugernes migrasjon og tidspunktet for angrep på gulrotåkeren. (Foto: Lars-Arne Høgetveit)
RETT I FELLA: Limfeller gir forskerne verdifull informasjon om gulrotsugernes migrasjon og tidspunktet for angrep på gulrotåkeren. (Foto: Lars-Arne Høgetveit)

Det er også eksperimentert med såkalte ”fangstfelt” plassert mellom hovedåkeren og skogen.

Fangstplantene sås noe tidligere enn hovedkulturen, med håp om at gulrotsugeren skal trekke dit. Deretter kan fangstfeltene destrueres, for eksempel med ild, gjennom pløying eller bruk av sprøytemidler.

- I 2011 ga slike fangstfelt markant mindre angrep på hovedåkeren, men siden gulrotsugeren var seint ute i sommer, var ikke resultatene like entydige nå, sier Meadow, som forteller at forsøkene skal gjentas også i 2013.

Vart du skræmt no?

Forskerne har også forsøkt å skremme gulrotsugeren ved hjelp av granolje, ut fra en teori om at lukten av gran skal minne om vinterverten – altså grantreet – som den søker seg vekk fra.

I 2011 ble forsøksfelt sprøytet med granolje, men lukten forsvant i løpet av kort tid.

I 2012 ble det brukt pellets der parafinvoks bandt granoljen og slapp luktstoffene sakte, men heller ikke det ga noen effekt.

- Neste år tar vi gulrotsugeren inn i laboratoriet for å observere direkte om granolje har noen som helst effekt, men mye tyder vel på at vi må lete etter andre stoffer som kan virke avskrekkende, sier Meadow.

Sprøytemidler som tradisjonelt har vært brukt mot denne typen skadedyr, har hatt liten effekt på gulrotsugeren.

Ifølge Meadow er det også indikasjoner på at gulrotsugeren har utviklet en form for resistens mot enkelte midler, selv om genetisk resistens ikke er påvist i laboratorium.

- Vi har prøvd ut både kjemiske og ikke-kjemiske midler, og har registrert god effekt av rapsolje og også til en viss grad av et maltekstrakt og en parafinolje, sier han.

Til forskjell fra kjemiske sprøytemidler, må disse midlene treffe gulrotsugeren – det holder ikke at plantene sprøytes. Stoffet har altså en direkte fysisk effekt på insektet.

- Det som ellers blir mer og mer tydelig, er at gulrotsugeren må bekjempes med en kombinasjon av tiltak. Når gulrotsugeren først har kommet til åkeren, er tiden knapp før ubotelig skade er skjedd.

- Jeg tror derfor at en kombinasjon av feller som forteller oss når angrepene er i gang, ikke-kjemiske sprøytemidler, felt med såkalte fangstplanter og kanskje også avskrekkende luktmidler, kan være veien å gå, sier Meadow.

Referanser:

Meadow og Høgetveit: Kampen mot gulrotsugeren (pdf), Gartneryrket nr. 9 (2012).

Meadow: The carrot psyllid, Trioza apicalis – biology and control (pdf), Bioforsk Rapport Vol. 5 nr. 151 (2010).