Vi vet i dag omtrent hvor mye stråling det er ute i verdensrommet, men vi vet lite om hvordan menneskekroppen vil reagere og påvirkes av den.

Mennesker har de siste 45 årene hatt kortere opphold i rommet. Med unntak av noen få raske turer til Månen har ingen mennesker oppholdt seg langt vekk fra den beskyttende planeten vår.

Skadelig stråling

Ute i rommet (utenfor Jordens beskyttende magnetfelt) er det en mengde stråling som er skadelige for kroppen, slik som protoner fra soleksplosjoner, gammastråling fra nyfødte sorte hull, og kosmisk stråling fra eksploderende stjerner.

En lang ferd mot Mars blir derfor en ny utfordring for menneskene.

NASA måler ofte strålingsfaren i kreftrisiko, fordi strålingen øker denne. Ut fra tester og studier av blant annet overlevende fra Hiroshima og kreftpasienters strålebehandlinger, har man forsøkt å estimere kreftfaren ved lange romferder.

Kreftfaren dobles

Dersom man bare tar hensyn til stråling fra gammastråling og kosmisk stråling antar man at en 1 000 dagers ferd til Mars vil kunne øke kreftfaren for en mann med mellom én og 19 prosent. For kvinner vil kreftfaren dobles på grunn av kreftfare i bryst og eggstokker.

Galaktisk kosmisk stråling er meget skadelig for kroppen. Den beveger seg opp mot lysets hastighet og går tvers gjennom en romkapsel og en menneskekropp. Der vil de rive i stykker DNA-molokylene våre slik som vist på illustrasjone under.

Astronauter har de siste årene sjeldent blitt utsatt for store mengder kosmisk stråling. Den internasjonale romstasjonen (ISS) beveger seg i ca 400 kilometers høyde, der den beskyttes av Jordens magnetfelt som skjermer for en tredel av denne strålingen. Videre skjermer Jorden for ca. en tredel (den strålingen som kommer fra motsatt side av Jorden). Astronauter på romfergen opplever lignende beskyttelse.

Tre ganger så mye stråling

Astronautene på vei til Månen, derimot, utsettes for tre ganger så kraftig stråling, men fremdeles bare over noen få dager. Kosmisk stråling kan ha skadet øyenene til Apollo-manskapene. På vei til Månen rapporterte astronautene at de så “flash” på netthinnen fra kosmisk stråling, og mange år senere har noen av dem utviklet problemer med netthinnen.

Utover dette ser det ut til at de tålte strålingen over noen få dager. Men én uke er langt fra det samme som å være i rommet i flere år.

Et annet fenomen som NASA frykter, er store mengder protoner som kan slynges ut fra Solen under kraftige solstormer. Disse beveger seg også opp mot lysets hastighet, og vil gi alvorlige stråleskader - og kan gi mennesker i rommet en dødelig stråledose.

Protonskurer

Det var faktisk bare flaks at ingen ble utsatt for slike protonskurer fra Solen under Apollo-programmet. Midt mellom Apollo 16 og 17 i 1972 var det en
usedvanlig kraftig protonstorm som ville ha gitt manskapet på Apollo en dødelig strålingsdose.

Effekten av slike protonerskurer kan sees til høyre på SOHO-bildet fra solstormene i fjor høst.

Kontinuerlig overvåking av Solen og god varsling av solstormer er derfor enda mer viktig nå som vi skal ut på lange romferder. SOHO-satellitten leder an og er i dag den viktigste varslingssatellitten vi har.

Å leve med en stjerne…

Videre er det satt i gang et internasjonalt program som kalles International Living With a Star, et program til flere hundre millioner amerikanske dollar som innbefatter en rekke nye satellitter som skal overvåke Solen og de effekter den har på vårt teknologibaserte samfunn, samt hvordan Solen bidrar til global oppvarming.

Med andre ord: Vi må lære å leve med den varierende og hissige Solen som er vår livgivende stjerne.

For å beskytte astronauter i fremtiden må vi revurdere hvordan vi bygger romfartøyer. Her kan man tenke seg utstrakt bruk av plastikk inne i romfartøyet. Plastikk er rikt på hydrogen, og det stopper mye av den skadelige strålingen effektivt. Ved for eksempel å bruke slike materialer og la for eksempel drivstofftanker og vanntanker omslutte menneskene ombord, vil dette kunne øke beskyttelsen.