Månen, Jordas eneste satellitt, har gjennom USAs president George W. Bush sine planer igjen kommet på banen rent romfartsmessig.

Bush vil til månen, sånn at han derfra kan dra til Mars.

- Det er en omvei, mener avdelingsdirektør Bo Andersen ved Norsk Romsenter.

Men bortsett fra å bruke månen som en mellomstasjon til Mars, er det ikke noe annet vi kan, og bør, gjøre der?

Fem grunner

Magasinet “Time” lister opp hva de mener er fem grunner for at månen er mer enn en mellomstasjon til den røde planeten.

For dette første er Månen et ypperlig sted å bygge observatorier, sånn at mennesket kan finne ut om det er liv på andre planeter i andre solsystemer enn vårt eget.

For det andre vil det å reise til Månen gjøre det mulig å avgjøre én gang for alle hvor Månen kommer fra.

For det tredje kan mennesker bygge større teleskoper på Månen enn det vi kan på jorda, for så å sende de ut og kartlegge rommet.

For det fjerde kan mennesket finne ut av hvordan det rett og slett er å leve på Månen; å utnytte månejorda som består av silisium, oksygen og andre mineraler og grunnstoffer. Særlig silisium mener noen kan være en miljømessig bra energikilde.

Silisium kan i teorien brukes til å utvinne solenergi i solpaneler, hvorpå energien utvinnet kan “beames” fra Månen ned til Jorda.

For det femte kan vi utnytte helium-3, en isotop som knapt finnes på jorda, men som, hvis og dersom fusjonsreaktorer noensinne blir bygd, kan produsere energi.

Det store fusjonsenergiprosjektet ITER er i dag så langt fra i havn, at dette kan virke søkt på det nåværende tidspunkt.

Lite grunnforskning å hente

- Overordnet synes jeg det er veldig lite å hente på Månen, utenom den tekniske biten. Det vil si opprettelsen av en permanent base på Månen. Det er en omvei å bruke Månen som et springbrett til Mars, sier Andersen.

Andersen er enig med Time i at baksiden av Månen er et flott sted å bygge observatorier for å kunne se inn i andre solsystemer. Mye fordi støy fra radiosystemer på Jorda ikke er i veien her. I forhold til annen type astronomi koster det mye mindre å bygge for eksempel fem til ti superteleskoper i nær jordbane som kan gjøre den samme jobben.

- Imidlertid er dette så langt inn i framtiden, at det er vanskelig å spå nå om det noen gang vil bli gjort, sier Andersen.

Andersen er veldig klar på at kost-nytteverdien ved å satse stort på Månen grunnforskningsmessig er veldig lav.

- Ideen om å bruke helium-3 for å lage fusjonsenergi, er å sammenligne med å utvinne all oljen på Jorda uten å ha forbrenningsovner til å utnytte energien i oljen med, og ideen med å lage solceller på Månen og sende energien til Jorda, er økonomisk helt på jordet. Spørsmålet er om det er 100 000 eller ti millioner ganger dyrere enn å gjøre det på Jorda, sier Andersen.

Energikrevende mellomstasjon

Solforskeren mener det er lite hensiktsmessig å reise til Månen for å ha det som en mellomstasjon til Mars.

- Det vil kreve energi å både lande og ta av fra Månen. Da er det mye bedre å satse på å bygge sammen moduler, om dette er nødvendig, i det dynamiske likevekstpunktet mellom Jorda og Månen.

Når det gjelder opprinnelsen til Månen, mener Andersen den er stadfestet godt nok teoretisk til at det skal være en grunn til å forske rundt dette.

- Det meste tyder på at Månen opprinnelig var en del av Jorda, som ble dannet av materialet som ble slengt ut da Jorda ble truffet av et objekt på størrelse med Mars, sier Andersen.

Forsinket til Mars

Bo Andersen er lite fornøyd med Bushs “tilbake til Månen-planer”, ikke minst fordi det forsinker menneskets første skritt på Mars med i alle fall 12 år.

- Jeg har diskutert mennesket på Mars med Nasa-sjefen selv, og vi tror begge det er teknisk mulig for mennesket å lande på Mars i 2018. Nasa holder på med å utvikle kraftige motorer som vil gjøre reisen til Mars tryggere og kjappere enn i dag, sier Andersen.

Han legger til:

- En helt annen sak er hva som er politisk mulig å få gjennomslag for i dagens USA, da kan det hende at Bush sitt initiativ er det beste som er mulig. Selv om det kan virke lite spenstig, så er det likevel mye mer enn det vi greier å bli enige om i Europa.

Med nye supermotorer vil turen til Mars ta drøye tre måneder, oppholdet der vil være på en måneds tid, og returen vil være på tre måneder.

- Det er mye kjappere enn de tre årene en slik ekspedisjon ville ta med dagens tekniske hjelpemidler, sier Andersen.