Nordmenns selvbilde - et konkurranseproblem!

Nordmenn har et pervertert selvbilde. Selvgodhet i kombinasjon med frykt for det som er nytt gjør oss til sinker i kampen om fremtidens levebrød. Mens for eksempel finnene er selvkritiske og søkende i jakten på ny kunnskap og nye virksomheter, sier vi nordmenn heller: "Nei, dette kan vi fra før".

Publisert

Er det i det hele tatt mulig å forandre nordmenns mentalitet? Hvis ikke, er fremtiden etter oljealderen heller dyster, skal vi tro dr. philos Eli Moen ved BI.

Hun har sammenlignet utviklingen i Norge og Finland etter 1990, og rapporten hennes vekker oppsikt. Her hjemme skaper den også irritasjon blant de etablerte.

"Dr. philos Eli Moen mener nordmenns overdimensjonerte selvbilde er et alvorlig hinder i kampen om fremtidens levebrød. (Foto: Are Wormnes)"
"Dr. philos Eli Moen mener nordmenns overdimensjonerte selvbilde er et alvorlig hinder i kampen om fremtidens levebrød. (Foto: Are Wormnes)"

- En typisk norsk reaksjon, sier Eli Moen.

- Skal vi forandre den norske økonomien, må vi begynne med det norske selvbildet. Tar vi ikke dette inn over oss, forblir vi der vi er. Det er opp til nasjonen å bestemme om vi i fremtiden skal leve av råvarer og av å stelle hverandre eller av ny næringsvirksomhet.

Dette har med politiske valg å gjøre. Hvis vi ønsker å klippe håret på hverandre og selge fisk i all fremtid, så OK. Men politikerne må ikke ødelegge fremtiden ved ikke å lytte til befolkningen, konstaterer hun

Det handler om vilje og evne til nyskapning. Finland har klart og tydelig vist at de både vil og kan. Da landet var i dyp krise rundt 1990, bestemte myndigheter og næringsliv sammen hva som måtte til for å legge om kursen.

I 1993 besluttet regjeringen med Esko Aho i spissen å satse på informasjonsteknologi, på forskning og utvikling. Finland skulle bli et informasjonssamfunn basert på kunnskap og ny teknologi istedenfor å være totalt avhengig av landets egne råvarer - fremfor alt skog.

Mangelfulle evner

- Selv om staten var tilnærmet bankerott da disse beslutningene ble tatt, viste finnene en eksepsjonell evne til å omsette ord til handling. Det er markert forskjellig fra hva vi opplever i Norge.

- Vi har hatt en rekke gode innovasjoner i Norge, men det finnes knapt ett eksempel på at vi har klart å bringe det frem til kommersiell suksess. Det var i Norge GSM-teknologien ble utviklet, og uten den ville aldri Nokia ha lykkes i Finland eller Ericsson i Sverige. Men i Norge klarte vi ikke å gjøre butikk på den, konstaterer Moen.

Her har vekslende regjeringer gjennom tiår bare snakket om hvor viktig det er å satse på forskning, utvikling og innovasjon for å skape fremtidens levebrød for dem som skal bebo dette landet når oljen tar slutt.

Troverdighetsproblem

- Hvem tar lenger slike uttalelser fra politikerne på alvor? Det er en ren parodi, mener Eli Moen.

- Til tross for alt pratet om satsing, er realiteten at vi ikke henger med i forhold til andre land vi må sammenligne oss med. For 2005 foreslår regjeringen attpåtil å kutte i forskningsbevilgningene.

- I Norge ser vi på forskning som en utgiftspost. I andre land investerer man i forskning og utvikling, understreker hun. Hadde den industrielle revolusjon funnet sted om det ikke hadde vært noen som våget å satse? Uten den innsatsen som har vært gjort i forskning og utvikling hadde vi ikke kunnet leve som vi gjør i dag.

Finlands suksess skyldes ikke bare krisen rundt 1990. De har jobbet langsiktig, helt siden like etter andre verdenskrig, og grunnlaget for omstillingen ble påbegynt allerede på 1960-tallet - det var en forutsetning for å kunne gjøre det de gjorde på 1990-tallet.

- Da hadde ikke staten penger, men de solgte statseiendommer og skaffet kapital som ble sprøytet inn i forskning og utvikling. Og staten kjøpte mange aksjer i Nokia den gangen kursen var lav. Det danner i dag den finansielle grunnmuren for Sitra, instansen som i dag gir finansiell hjelp til innovasjonsbedrifter i startfasen. Noe tilsvarende finnes ikke i Norge.

Nordmenn er noe for seg selv

Utenlandske forskere som har studert Norge og nordmenn har kommet til at vi ikke bare er et integrerende, men i like stor grad et ekskluderende folkeferd. Er du ikke “en av oss”, har du ingen mulighet for suksess.

Det ukjente truer vår identitet, og av frykt for det nye velger vi heller å bli værende der vi er. Vi våger ikke begi oss inn på nye stier. “Path dependency” heter det på Moens fagspråk.

- Vi lider av risikovegring. De som sitter med kapitalen, tør ikke satse på nye bedrifter. De satser heller på de etablerte, det sikre. Det er veldig lite reell venturekapital i Norge. Vi vil ha det så trygt og godt og sikkert. Skipsfarten er et hederlig unntak. Der har nordmenn våget å satse, sier Moen.

Det er ikke kultur for langsiktig tenking i Norge. Vi fisker når fisken er der og bruker oljen så lenge den varer. Slik har det alltid vært.

I andre land er det ikke slik. I Sverige snakker man om “Industriellt tänkande”. Det er en kultur som er stort sett fraværende i Norge. Vi styres av økonomer som ikke forstår hva som kreves for industriutvikling. De mangler forutsetningene. Vi ser også at det som blir skapt i Norge, meget raskt blir solgt ut av landet til glede for bedrifter i andre land.

Må tenke sammen

- Vi må slutte å være så opptatt av oss selv og vårt eget - enten det gjelder politikk eller næringsliv. Vi må lære å satse sammen og dele risiko. I Finland snakker partene sammen og blir enige om strategier. Så satser de fordi de som sitter med risikokapitalen vet at rammebetingelsene er pålitelige og faste. Det krever tillit. Men hvem i Norge våger å stole på politikernes løfter?

- Her er det viktigere å kjenne noen enn å vise at man kan noe. For den som tror han kan noe, skaper utrygghet hos andre. Da blir det viktigere å tvinge oppkomlingen til lydighet enn å gi anerkjennelse for det vedkommende faktisk kan.

- Man krysser ikke grenser ustraffet i Norge. Finland har suksess fordi de har vilje til å lære og til å handle. Før vi i Norge innser våre begrensninger og stiller oss åpne for det nyskapende, forblir vi på den smale sti, konstaterer Moen.