Banker, aksjeanalytikere, kredittinstitusjoner og statsråder begår fatale brølere når de vurderer finansmarkedets utvikling.

I stedet for å stille opp realistiske framtidsprognoser, bruker de forskjellige scenarier som et smørbrødfat av muligheter.

Men de glemmer at hver eneste beslutning de treffer, utelukker et vell av andre muligheter.

Den forglemmelsen gjør finansmarkedet langt mer uforutsigbart enn nødvendig.

Og det gjør det vanskeligere for politikere å planlegge økonomien og dermed sikre borgernes økonomiske sikkerhet.

Bryter med fysikkens lover

Det mener økonomen Ole Peters fra Imperial College i London. I artikkelen «You only live once» kritiserer han den vanligste framskrivningsmodellen for økonomiske investeringer.

I den modellen forsøker man å se alle tenkelige scenarier fra et gitt utgangspunkt. Så gjør man gjennomsnittet av scenariene til det mest sannsynlige utfallet av investeringen.

Det vil si at man tar litt fra det ene scenarioet og litt fra et annet scenario. Men den oppstillingen bryter med selve fysikkens lover, for vi kan ikke være flere steder på samme tid.

Det mest sannsynlige utfallet bygger på en umulighet

– Investorer oppfører seg altfor ofte som om de har adgang til forskjellige scenarier som utspiller seg samtidig i parallelle univers, slik at utfallene kan kombineres til et gjennomsnitt.

– Det forfører dem til å tro at de har flere valg, og står overfor langt mindre risiko, enn de faktisk gjør.

– I virkeligheten er vi bundet til ett enkelt univers, og derfor har tiden en langt større innflytelse på investeringsrisikoen enn vi forestiller oss, sier Peters.

Når investorer på den måten tar et gjennomsnitt av utfallene av forskjellige scenarier, og regner det for det mest sannsynlige utfallet av investeringen, bygger det mest sannsynlige utfallet på en umulighet.

Det er et gjennomsnitt av modeller som innbyrdes har utelukket hverandre.

Bankene satset butikken

Med andre ord er grunnlaget for risikoanalysen en fantasiverden, hvor begivenheter skjer simultant i stedet for forskjøvet av tid og påvirket av tidligere begivenheter.

Det betyr igjen at politikere har store problemer med ved å vurdere risikoen ved beslutningene sine.

– Hvis investorene brukte tidsmodeller mer, ville man for eksempel unngå de ekstreme overbelåningene som fører til usikkerhet, og til syvende og sist kollaps av markedet, sier Peters.

Han nevner at bankene lånte ut altfor mye penger opp til finanskrisen, uten å ha kapital nok hvis bunnen skulle gå ut av markedet.

Ifølge ham ville tidsmodellen ha satt grensen for hvor mye av egenkapitalen man kunne låne ut, vesentlig lavere, noe som hadde avverget krisen.

Den rike mannen og terningen

I finansverdenen er bonussystemet innrettet på en måte som gjør at man får en stor bonus hvis man sikrer banken stort utbytte på investeringen, mens man ikke blir straffet hvis investeringen går i vasken.

Peters bruker et enkelt eksempel: En svært rik mann tilbyr deg hele formuen sin hvis du kan slå en sekser med en terning. Hvis du ikke slår en sekser, mister du din egen formue, pensjon og livsforsikring.

Eksemplet går i to retninger: For det første vil du være langt mer tilbøyelig til å ta veddemålet hvis du er fattig og derfor ikke har mye å miste. Hvis du derimot har en velfungerende økonomisk tilværelse, hvor du egentlig ikke mangler noe, så burde du være mer skeptisk.

Man kan altså ikke nøye seg med statistisk sannsynlighet til å avgjøre om det er fornuftig å akseptere veddemålet. Man må ta høyde for livssituasjonen sin.

Det vil si at finansielle beslutningstakere ikke har noe personlig å miste, og derfor vil være mer tilbøyelige til å ta veddemålet.

____________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no

Lenker:

Les en lettforståelig utgave av Ole Peters forskning

Ole Peters profil på Imperial Colleges hjemmeside