I 1959 ratifiserte Norge som første land i Norden en konvensjon som tilsa at kvinner og menn skulle ha lik lønn. Men i realiteten forble kvinnelønn lavere enn mannslønn, og fortsatt i 2004 var kvinnelønningene nesten 15 prosent lavere enn menns gjennomsnitt.

LO ble startet som en mannsorganisasjon og forkjemperne av høyere lønn for kvinner hadde en lang vei å gå.

Det nye historieverket om LOs historie, skrevet av fire faghistorikere, ble overrakt LO-leder Roar Flåthen og alle deltagerne på LO-kongressen i Folkets Hus i går. Et av de tilbakevendende temaene i LOs historie er utfordringene knyttet til lavlønnsyrker og kvinnelønn.

Arbeider = eneforsørger

Forestillingen om mannen som eneforsørger og prioriteringen av den mannlige industriarbeideren i lønnsoppgjørene har lange røtter i LO.

Forsker Finn Olstad, som har skrevet første bind i trebindsverket, påpeker at da LO ble dannet for 110 år siden var det ikke opplagt hvem som skulle defineres som ”arbeidere”. Kvinner ble utdefinert, på tross av en betydelig andel kvinnelige fabrikkarbeidere.

- Arbeiderklassen var grunnlegende en mannlig kategori. Kvinner var mer som et vedheng til klassen i kraft av å være hustru og mor, skriver Olstad.

Kvinnene hadde nok sin legitime plass i arbeidslivet, men kom de i konflikt med mannens interesser, måtte de vike.

Sosial dumping

I noen tilfeller ble det åpen konflikt mellom kvinner og menn, som innenfor de grafiske bedriftene, der Den Typografiske Forening i 1883 satte i verk tiltak for å kvitte seg med de kvinnelige setterskene.

I de grafiske bedriftene ble kvinnene brukt av arbeidsgiverne for spesialiserte oppgaver til lavere lønn, og representerte dermed det vi i dag kaller sosial dumping.

- Problemet var ikke at kvinner kom inn i industrien, men at de kunne komme inn i konkurranse med faglærte, konkluderer Olstad.

Han mener at det skjedde påfallende lite utvikling i dette synet gjennom de første førti år av forrige århundre. Fagbevegelsen var preget av samfunnets kjønnskonservatisme.

Dessuten var industriarbeid tungt og farlig og noe som man helst ville skjerme kvinner fra så langt det lot seg gjøre.

Så kom krisene gjennom 1920- og 1930-tallet. De kastet mange menn ut i arbeidsledighet og førte til et press for å få gifte kvinner ut av arbeidslivet.

Nye prinsipper

Denne arven tok LO med seg inn i gjenoppbyggingsfasen etter krigen. Men utjevning mellom kvinner og menn ble likevel nå satt på dagsordenen og tida rommet også idealistiske mål om likeverd. Dessuten trengte samfunnet igjen arbeidskraft.

I de første årene etter 1945 prioriterte LO lavlønnsgruppene i lønnsoppgjørene, noe som bidro til at gjennomsnittlig timelønn for kvinner økte fra 58 prosent av mennenes i 1939 til 67,2 prosent av mennenes i 1956, skriver professor Inger Bjørnhaug i sitt bind av LO-historien.

Enkelte LO-forbund, som Tobakkarbeiderforbundet, prioriterte kvinnelønn høyt. Dette var ifølge Bjørnhaug først og fremst et resultat press fra de kvinnelige medlemmene i forbundet. Tobakkarbeiderne ble imidlertid unntaket når prinsippene skulle omsettes i praksis.

 LO i forkant

FNs internasjonale arbeidsorganisasjon ILO vedtok i 1951 en konvensjon om likelønn. Mangeårig LO-leder Konrad Nordahl var den eneste i den norske delegasjonen som stemte for konvensjonen. Konvensjonen ble ratifisert av Stortinget åtte år seinere.

Motparten i lønnsoppgjørene, Norsk Arbeidsgiverforening (NAF), hadde da argumentert hardt for å beholde egne kvinnetariffer som hjemlet ulike lønn for kvinner og menn for samme arbeid. Når vedtaket skulle omsettes i praksis ble imidlertid de typiske kvinnejobbene vurdert på en slik måte at kvinnetariffene forsvant, mens lønnsforskjellene besto.

Mens NAF prinsippielt mente at det var rimelig at kvinner og menn fikk ulik lønn på grunn av ”minusfaktorer” knyttet til kvinnelig arbeidskraft, hadde LO forpliktet seg til likelønn.

NAF mente at kvinner hadde mer ”skoft” og ”uberettiget fravær”, skriver Bjørnhaug. Dette svekket verdien av arbeidskraften, og arbeidsgiverne motsatte seg derfor å oppheve kvinnetariffene.

Ble sviktet

Etter LO og NAFs likelønnsavtale i 1961 skulle likelønn innføres gradvis over en lengre periode. Ulike arbeidsoppgaver ble inndelt i ”kjønnsnøytrale” tariffkategorier med stigende lønnsnivå.

Når det nå ikke var noen vei utenom opphevelse av kvinnetariffene, ga NAF råd til sine bransjeorganisasjoner som skulle sikre at ”minusfaktorene” ved den kvinnelige arbeidskraften ble vektlagt ved plasseringen i ulike kategorier.

Bjørnhaug mener at LO sentralt sviktet intensjonene i likelønnsforpliktelsene ved ikke å stå godt nok på i denne fasen, slik at de kvinnedominerte forbundene ble stående alene.

- Det var klare krav fra LOs kvinner og de kvinnedominerte forbundene. I forhold til det engasjementet mange hadde, og i forhold til at prinsippet var anerkjent, var LOs innsats ikke god nok, sier Bjørnhaug.

I hermetikkindustrien ble 97 prosent av kvinnene og ingen av mennene plassert i laveste gruppe. I den grafiske industrien ble kvinnelige bokbinderassistenter med tre års læretid plassert i samme gruppe som hjelpearbeidere.

Fortsatt forskjellsbehandling

- Da prosessen var gjennomført var det ikke lenger ulik lønn for likt arbeid. Men dette ble svært snevert fortolket, akkurat slik Arbeidsgiverforeningen ønsket. Da hadde man ikke lenger en åpen forskjellsbehandling, og da ble det vanskeligere å ta tak i problemet, sier Bjørnhaug.

I 1967 var optimismen fra tidlig i tiåret snudd til misnøye.

Da LO fikk sin første kvinnelige leder med Gerd-Liv Valla i 2001 var kvinnene i ferd med å komme i flertall også blant medlemmene. Denne utviklingen kom i takt med at veksten i offentlig sektor ga LO et sterkt økende kvinneinnslag blant medlemmene, skriver Trond Bergh i siste bind av LO-historien.

Til sammenligning var medlemsmassen i 1971, da Liv Buck med kampvotering ble valgt inn i LOs toppledelse som første kvinne, 23 prosent.

- Det som forandret seg fra slutten av 1960-tallet og fram til i dag var den sterke økningen i kvinnenes yrkesdeltagelse. Den kvinnedominerte industrien har gått tilbake, men det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er minst like markert som før, sier Bjørnhaug.

Referanser:

Finn Olstad: Med knyttet neve, bind 1 av LOs historie 1899-1935, Oslo 2009.
Inger Bjørnhaug og Terje Halvorsen: Medlemsmakt og samfunnsansvar, bind 2 av LOs historie 1935-1969, Oslo 2009.

Trond Bergh: Kollektiv fornuft, bind 3 av LOs historie 1969-2009, Oslo 2009.