Larvikitt er nasjonalbergart

Trondheim (NTB-Skjalg Fremo): Larvikitt er utpekt til Norges nasjonalbergart. Den finnes bare i Vestfold og Telemark, gir store eksportinntekter og omtales som en ressurs i verdensklasse.

Kåringen av en norsk nasjonalbergart har skjedd i regi av Norsk Geologisk Forening, i forbindelse med 150-årsjubileet til Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Flere tusen steininteresserte nordmenn og en fagjury har i fellesskap truffet avgjørelsen. Andre sterke kandidater var fauskemarmor og olivinstein.

Stortingsrepresentant Ola Borten Moe (Sp) fikk æren av å avduke skulpturen - en 185 centimeter høy søyle i larvikitt - som markerer at nettopp denne bergarten har fått nasjonal status over alle andre.

Høytideligheten fant sted onsdag på NGU i Trondheim, der jubileet ble feiret med et program som også omfattet historisk tilbakeblikk og framtidsperspektiver.

Skulpturen av larvikitt fra et brudd på Klåstad i Vestfold er laget av kunstneren Martin Kuhn, og er en gave fra Norsk Geologisk Forening til NGU. Den ble overrakt av foreningens president Arvid Nøttvedt til NGUs administrerende direktør Morten Smelror.

Blått fargespill

Forsker Tom Heldal bidro til jubileumsfeiringen med et foredrag der han forklarte hvorfor det er gode grunner til at larvikitt skal være Norges nasjonalbergart.

- Jeg skal begynne med det åpenbare, nemlig at larvikitt er en sjeldent vakker bergart, så langt fra gråstein som det er mulig å komme i mineralriket.

- Nesten 90 prosent av larvikitten består av feltspat, og dette er ikke en hvilken som helst feltspat. De store krystallene er sammensatt på en slik måte at det fremkommer et blått fargespill når lyset brytes i ørsmå lameller internt i krystallene, sa Heldal.

Herr Ohlsens vyer

Tom Heldal gjorde også rede for larvikittens historie - både hvordan den ble til under jordskorpa for mellom 293 og 297 millioner år siden, og hvordan bergarten er blitt utnyttet etter at den størknet og kom opp i dagen i området omkring Larvik.

I middelalderen ble larvikittblokker brukt til bygging av steinkirker, og fargespillet i feltspatkrystallene har vært kjent i hvert fall fra 1700-tallet.

- Men det var først i 1811 vi finner den første referansen til larvikitt som mulig råstoff til polert naturstein, fortalte Heldal.

Han viste til et brev der en person med navnet Ohlsen på vegne av Det Kongelige Selskab for Norges Vel lanserte denne bergarten som materiale for søylene i riddersalen i et slott i København.

Herr Ohlsen så også for seg at Norges universitetsbygning kunne oppføres av labrador - det vil si larvikitt - «dersom Universitetet blev anlagt i Laurvigen», som Larvik het den gang.

Unik bergart

Tom Heldal fortalte videre at det første steinbruddet med larvikittdrift ble åpnet av Ferdinand Narvesen i Fuglevik nær Stavern i 1884.

- Det var geologen og statsmannen Waldemar Brøgger som først innså hvor unik bergarten var, og som ga den navnet larvikitt i sin avhandling i 1890, sa Heldal. Han stilte også spørsmålet hvor unik larvikitten egentlig er.

- Det skal finnes steder rundt om i verden der det er bergarter med tilsvarende sammensetning. Fra Sør-Amerika har jeg blitt forevist prøver som ligner, men de kan ikke måle seg med larvikitt.

- Men hva med Riftdalen i Øst-Afrika, som har geologiske likhetstrekk med Oslofeltet? Der må det da finnes larvikitt? Og det gjør det sikkert, for eksempel dypt under Kilimanjaro. Men det tar nok mange millioner år før disse blir brakt opp på et konkurransedyktig nivå i jordskorpa, sa Tom Heldal.

(NTB)