Alaa Awad er en egyptisk kunstner som velkjent for sine gatemalerier under opprøret i Egypt i 2011 - 2012. Ved å endre på gamle egyptiske motiv, gjemmer han subtile beskjeder til folket. Her har han gitt sørgende kvinner fra et gammelt egyptisk motiv noe å forsvare seg med. De går bestemt i retning av innenriksdepartementet med en form for batong i hendene ifølge en tolkning av journalist og blogger Soraya Morayef. (Foto: Gigi Ibrahim/ flickr).
Alaa Awad er en egyptisk kunstner som velkjent for sine gatemalerier under opprøret i Egypt i 2011 - 2012. Ved å endre på gamle egyptiske motiv, gjemmer han subtile beskjeder til folket. Her har han gitt sørgende kvinner fra et gammelt egyptisk motiv noe å forsvare seg med. De går bestemt i retning av innenriksdepartementet med en form for batong i hendene ifølge en tolkning av journalist og blogger Soraya Morayef. (Foto: Gigi Ibrahim/ flickr).

Tagging og gatekunst forteller om opprøret i Egypt

I januar 2011 startet opprøret i Egypt som skulle kaste presidenten og føre til en nasjonal diskusjon om demokrati og menneskerettigheter. Giulia Giubergia har studert opprøret ved å se på bildene som dukket opp og forsvant sammen med kampene i Kairos gater.

Published

– Planen var å intervjue salafister eller islamister som deltok i politikken, for det var ganske nytt i Egypt, sier Giulia Giubergia til forsking.no.

Hun er religionsforsker og har nettopp disputert for doktorgraden sin ved Göteborgs universitet.

Opprøret i Egypt 2011 - 2012

Opprøret i Egypt 2011–2012 var et folkelig, ikkevoldelig opprør rettet mot det sittende regimet i Egypt fra januar 2011. Opprøret var en del av Den arabiske våren. Det var rettet mot regimet ledet av president Muhammad Hosni Mubarak, med krav om demokratiske reformer, og at presidenten måtte gå av – hvilket han gjorde 11. februar 2011. Opprøret var omfattende og i utgangspunktet ikkevoldelig, men ble møtt av voldsmakt. Under et etterspill sommeren 2013 grep den egyptiske hæren inn og avsatte president Mohamed Morsi, om lag et år etter han ble valgt. Avsettingen skjedde etter stor folkelig mobilisering mot Morsi. Kilde: SNL).

Mens hun var i Egypt i 2013, ble president Mohammed Mursi styrtet i et millitærkupp. Mursi representerte det muslimske brorskapet og ikke lenge etter ble den muslimske organisasjonen erklært som terrororganisasjon og fiender av staten. Støttespillere ble redde for å snakke, og det ble umulig for Giubergia å finne informanter. Hun måtte derfor tenke på hele prosjektet om igjen.

Istedenfor å spørre folket hva de tenkte, ville hun studere det de hadde uttrykket gjennom graffiti i Kairos gater.

– Jeg hadde tidligere fulgt med på utviklingen av graffiti i Egypt. Det var en ny måte å drive med politisk aktivisme. Folk etterlyste sosial, økonomisk og politisk endring gjennom kunstuttrykk.

Krevde presidentens avgang

– Det fantes egentlig ingen gatekunst eller graffiti å snakke om før opprøret, sier Mia Gröndahl.

Over 50 000 demonstrerte på Tahrirplassen, en stor offentlig plass i Kairo, den 25. januar 2011. Over de neste dagene vokste folkemengden og 250 000 mennesker okkuperte torget. Dette bildet er fra senere protester i november. (Foto: Lilian Wagdy/ Flickr).
Over 50 000 demonstrerte på Tahrirplassen, en stor offentlig plass i Kairo, den 25. januar 2011. Over de neste dagene vokste folkemengden og 250 000 mennesker okkuperte torget. Dette bildet er fra senere protester i november. (Foto: Lilian Wagdy/ Flickr).

Hun er journalist og fotograf og har bodd 15 år i Egypt. Gröndahl har reist rundt hele landet og fotografert graffiti, et prosjekt som resulterte i boka Revolution Graffiti – Street Art of the New Egypt.

– Til tross for at Kairo er en av verdens største byer fantes det omtrent ikke graffiti. Det overrasket meg, men det var på grunn av den politiske situasjonen. Det var overhode ikke tillatt å uttrykke seg fritt, sier Gröndahl til forskning.no.

I 2011 hadde president Hosni Mubarak sittet med makten siden 1981. Landet hadde vært i unntakstilstand enda lenger, noe som tillot utvidede politifullmakter, sensur og fengsling av politiske motstandere uten rettssak.

Året før hadde det brutt ut protester i Tunisia, som endte med en demokratiseringsprosess og som senere ble kjent som begynnelsen av den arabiske våren. I Egypt var avsky mot politibrutalitet, protestene i Tunisia og aktivisme via sosiale medier bakenforliggende årsaker til at demonstrasjoner brøt ut over hele landet den 25. januar 2011.

Protestene var ikke-voldelige. Folket krevde «brød, frihet, verdighet og rettferdighet». I flere tilfeller brukte likevel myndighetene makt mot demonstrantene. Dette ble dokumentert i sosiale medier og spredd blant befolkningen. 846 mennesker ble drept og 6000 ble skadet i løpet av de 18 første dagene av opprøret.

Etter intense døgn erklærte Mubarak den 11. februar at han gikk av som president, og folket feiret. Likevel skulle det vise seg at kampen ikke var over.

Sang, musikk og kunst ble viktige måter å fange essensen av revolusjonen og spre budskapet både gjennom de første dagene og videre i 2011, 2012 og 2013.

Ved å bruke stensiler kunne et budskap spres raskt rundt i byen. Denne er fra Youssef el-Guindi gaten i Kairo. (Foto: Hossam el-Hamalawy/ Flickr CC BY-SA 2.0).
Ved å bruke stensiler kunne et budskap spres raskt rundt i byen. Denne er fra Youssef el-Guindi gaten i Kairo. (Foto: Hossam el-Hamalawy/ Flickr CC BY-SA 2.0).

Spontan graffiti

– Tok det lang tid fra opprøret begynte til tagging og graffiti begynte å dukke opp på vegger og murer?

I begynnelsen tagget egypterne beskjeder med spraymaling. (Foto: Hossam el-Hamalawy/ Flickr CC BY-SA 2.0)
I begynnelsen tagget egypterne beskjeder med spraymaling. (Foto: Hossam el-Hamalawy/ Flickr CC BY-SA 2.0)

– Nei, det skjedde den første dagen, sier Mia Gröndahl.

I begynnelsen var det mest slagord og skrift som ble sprayet rundt i Kairo. Ikke lenge etter begynte folk å produsere stensiler og mer avanserte uttrykk.

– Ved å bruke stensiler trang man ikke være kunstner for å være med å spre budskapet. Designerne kunne ha et team med folk som spredde slagordene.

Denne formen for politisk aktivisme var utenkelig i Egypt før opprøret startet. Egyptere fortsatte å bruke den nye muligheten til å uttrykke seg etter Mubarak hadde gått av. Det vokste frem en mangfoldig graffitikultur som fanget oppmerksomheten til journalister og kunstnere langt utenfor Egypts landegrenser.

Noen var inspirert av Banksys enkle og slagkraftige stil. Noen tok utgangspunkt i arabisk kalligrafi, andre var inspirert av egyptisk popkultur.

"Vi dør ikke" (Foto: Gigi Ibrahim/ Flickr CC BY 2.0).
"Vi dør ikke" (Foto: Gigi Ibrahim/ Flickr CC BY 2.0).

I sin bok deler Gröndahl verkene inn i fire hovedtemaer: revolusjon og frihet, egyptisk og stolt, samhold mellom kristne og muslimer, og martyrer. Mange kom med sterk samfunnskritikk mot blant annet politiet og militæret, de statlige mediene og mangelen på ytringsfrihet. De politiske budskapene var sterkt fremtredende i gatebildet.

– Egypt er et veldig nasjonalistisk land, og mange motiver hadde også nasjonalistiske temaer og handlet om det egyptere er stolte av.

Kunstnere trakk fram gamle filmstjerner og populærkultur. Flere smeltet gammel egyptisk kulturhistorie med moderne uttrykk.

En mor sørger over sin sønn. Bildet skulle representere alle de som har mistet noen kjære under opprøret mot myndighetene. (Foto: Gigi Ibrahim/ flickr).
En mor sørger over sin sønn. Bildet skulle representere alle de som har mistet noen kjære under opprøret mot myndighetene. (Foto: Gigi Ibrahim/ flickr).

Martyrene trer frem

Våren og sommeren etter opprøret i januar, begynte det å dukke opp portretter av personer som hadde blitt drept i sammenstøt med politiet.

På denne veggen malte gatekunstnere bilder av unge menn som døde i sammenstøt med politiet. (Foto: alja|ja/ flickr).
På denne veggen malte gatekunstnere bilder av unge menn som døde i sammenstøt med politiet. (Foto: alja|ja/ flickr).

I sin doktoravhandling tar Giulia Giubergia spesielt for seg den kulturelle produksjonen knyttet til de som døde.

Personer som var blitt skutt og slått i hjel av politiet under opprørets første dager ble spontant hedret av folkemengden. Det oppstod mobile altere med bilder og blomster, hvor folk kunne komme og tenne lys og vise respekt.

Senere var det noen kunstnere som malte ansiktene deres på murer og vegger i Kairo i nærheten av Tahrirplassen, den viktigste samlingsplassen under revolusjonen. Med dette begynte en trend.

– I begynnelsen ble de malt slik de så ut da de var i live. Ofte med smilende ansikter og omgitt av farger.

Et annet likhetstrekk mellom de portretterte er at de har englevinger.

– De ble gjort til martyrer, sier Giubergia.

Denne måten å framstille martyrer på er uvanlig i sunnimuslimsk tradisjon.

– De ble ikke framstilt som stridende, men som uskyldige ofre for en undertrykkende makt. Dette ligner mer på en kristen måte å se på martyrdom på.

Englevingene ble nok brukt som et popkulturelt symbol på uskyld og renhet, heller enn som noe religiøst.

Bilder av de som døde under opprørene sirkulerte i sosiale medier og ble malt opp på vegger av gatekunstnere som symboler på uskyldige ofre for myndighetenes brutalitet. (Foto: Mohamed El Dahshan/ flickr).
Bilder av de som døde under opprørene sirkulerte i sosiale medier og ble malt opp på vegger av gatekunstnere som symboler på uskyldige ofre for myndighetenes brutalitet. (Foto: Mohamed El Dahshan/ flickr).

Raseri mot politibrutalitet

Bildet skal representere Khaled Said som angivelig ble drept av politiet før opprøret brøt ut. (Foto: Gigi Ibrahim/ flickr. CC BY 2.0)
Bildet skal representere Khaled Said som angivelig ble drept av politiet før opprøret brøt ut. (Foto: Gigi Ibrahim/ flickr. CC BY 2.0)

En av personene som oftest ble portrettert i graffiti, men også på plakater, bannere og i sosiale medier, er 28 år gamle Khaled Said fra Alexandria. Han drev med musikk og dataprogrammering og døde før revolusjonen, i 2010. Politiet hevdet at han var en langer og at han døde av å svelge en pakke med hasj da de skulle pågripe han.

– Men et bilde av hans forslåtte ansikt ble spredt i sosiale medier, og det støttet en teori om at han ble banket og drept av politiet, sier Giubergia.

Historien om Said skapte sinne blant egyptere, og den ble en del av bakgrunnen for revolusjonen.

– Khaled Said ble brukt av demonstrantene som en slags «martyr-arketype», sannsynligvis fordi han var en del av den egyptiske middelklassen, som ofte ble spart for politibrutalitet. Folk tenkte at om det kunne ramme han, så kunne det ramme dem selv også.

En annen person som ble å se på mange vegger rundt om i Kairo var Mina Daniel. Han var revolusjonær og kristen. Daniel ble drept i oktober 2011 i den såkalte Maspero-massakren. Kristne demonstranter marsjerte mot TV bygningen i Kairo for å protestere mot det de mente var dårlig mediedekning av angrep mot kristne.

En tag gjort med stensiler som viser Mina Daniel. (Foto: Hossam el-Hamalawy/ flickr CC BY-SA 2.0)
En tag gjort med stensiler som viser Mina Daniel. (Foto: Hossam el-Hamalawy/ flickr CC BY-SA 2.0)

– Soldater ankom åstedet, begynte å skyte skarpt mot gruppen og kjøre over dem med tanks. Det var fryktelig, sier Giubergia.

Mina Daniel var en av dem som døde.

– Han ble nok valgt ut av graffitikunstnerne som en symbolsk martyr på grunn av sin fremtoning: han hadde langt hår og skjegg som gjorde at han kunne minne om Jesus.

Han ble ofte framstilt i en lang brun kappe. I et bilde rekker han hånden mot en annen viktig martyrskikkelse, muslimen Ehmad Effat. Bildet skulle symbolisere samhold mellom forskjellige grupper blant det egyptiske folket.

Behov for minnesteder

Giubergia tror folk følte at de hadde mer kontroll på det offentlige rommet under det egyptiske opprøret, og at dette gjorde dem friere i måten å uttrykke seg på.

– Dette ga det nødvendige dyttet for å lage graffiti.

– Videre tolker jeg martyr-graffitien som del av den samme kulturelle tradisjonen som det å lage uoffisielle minnesteder og spontane altere med blomster og bilder for en person som har dødd uventet.

Giubergia tror at maleriene av de døde oppstod fordi folk hadde et behov for å minnes i nærheten av der de ble drept.

I begynnelsen ble martyrene malt rett ut fra bilder som sirkulerte i sosiale medier. Bildene var gjerne fargerike og personene ble malt med englevinger . (Foto: Giulia Giubergia).
I begynnelsen ble martyrene malt rett ut fra bilder som sirkulerte i sosiale medier. Bildene var gjerne fargerike og personene ble malt med englevinger . (Foto: Giulia Giubergia).

– Graffiti var en effektiv måte å gjøre disse minnestedene synlige og umulige å ignorere.

Høsten 2012 ble Mohammed Mursi som representerte det islamske brorskapet den første folkevalgte presidenten i Egypt. Men mange følte fremdeles at kravene deres ikke hadde blitt hørt.

Mubarak og militæret, to sider av samme sak? (Foto: Gigi Ibrahim / Flickr)
Mubarak og militæret, to sider av samme sak? (Foto: Gigi Ibrahim / Flickr)

I 2012/2013 ble flere av de fargerike og smilende portrettene byttet ut med malerier av mishandlede ansikter. Martyrene ble nå malt slik de så ut etter de døde, hovne og forslåtte.

– Jeg tror det ble gjort for å sjokkere publikum, for å få de til å stoppe opp å reflektere over at ingen av løftene de hadde fått var blitt oppfylt enda, sier Giubergia.

– Fremdeles ble folk drept i gatene, torturert i fengsel og undertrykt. Jeg tror disse bildene ble laget for å riste folk ut av sine vante rutiner.

Vidt forskjellige stiler

En av dem som var kjent for å lage martyrbilder var kunststudenten Ammar Abo Bakr. Bildene hans ble lagt merke til fordi de befant seg i Mohamed Mahmoud-gaten nær Tharirplassen.

– Jeg vil nesten si han prøvde å bli en del av martyrene han malte. Han smelter sammen med veggene, med portrettene. Jeg fikk en veldig sterk følelse av det. Han jobbet uten stopp og han kom tilbake til portrettene igjen og igjen. Det var nesten noe religiøst over det, sier Gröndahl.

Ammar Abo Bakrs malerier var fremtredende i Kairo under under opprøret i 2011 - 2012. (Foto: Jonathan Rashad / Flickr).
Ammar Abo Bakrs malerier var fremtredende i Kairo under under opprøret i 2011 - 2012. (Foto: Jonathan Rashad / Flickr).

En annen kjent gatekunstner er Alaa Awad. Han brukte gammel egyptisk kunst som bakgrunn for sine veggmalerier. Likheten til det tradisjonelle utrykket er slående. Likevel endret han på detaljer og skapte bilder som kunne være absurde og tankevekkende.

– Han tok den kulturelle arven med i bildene og ga samtidig en tolkning av hvordan man kan være en moderne egyptisk maler. Han brukte stilen sin for å fortelle historien om 2011 og 2012, det var veldig sterkt, sier Gröndahl.

Blogger og journalist Soraya Morayef beskriver forskjellen mellom de to prominente gatekunstnerne på denne måten: «Abo Bakr og hans venner speilet revolusjonen i sine verk, mens Awad's kunst avdekket en stillere og mer intellektuell kamp».

Flere gatekunstnere trakk inn gammel egyptisk kulturhistorie i sine verk. Alaa Awad brukte var en av dem som brukte slike referanser. (Foto: Gigi Ibrahim/ Flickr CC BY 2.0)
Flere gatekunstnere trakk inn gammel egyptisk kulturhistorie i sine verk. Alaa Awad brukte var en av dem som brukte slike referanser. (Foto: Gigi Ibrahim/ Flickr CC BY 2.0)

Hvite murer står tilbake

Gröndahl sier at martyr-bildene var en form for bilder som fikk mye oppmerksomhet. Men det fantes rikelig med forskjellige stiler, og det var ikke bare i hovedstaden at graffiti-kulturen hadde våknet.

– Det var en virkelig fascinerende bevegelse å være vitne til. Selv reiste jeg rundt hele landet i forbindelse med arbeidet til boken min, og til min overraskelse fant jeg graffiti på alle stedene jeg besøkte, sier Gröndahl.

Giulia Giubergia synes det har vært givende å studere revolusjonen ved å se på det kulturelle uttrykket som oppsto.

– Jeg tenker at vi forskere bør vie mer oppmerksomhet til materiell og visuell kultur når vi forsøker å forstå et gitt fenomen. Jeg tror vi kan lære mye av det. Vi kan forstå de mer implisitte symbolene og kulturelle referansene som produsenten kanskje ikke er klar over selv engang.

I dag er de visuelle sporene etter revolusjonen malt over og borte.

– Er folk redde for å få komme med buskap gjennom graffiti og gatekunst igjen?

– Det er farlig. Mange fotografer, journalister og poeter sitter i fengsel i dag. Men det blir ikke snakket om, sier Gröndahl.

– Situasjonen er tilbake akkurat slik den var før revolusjonen.

– Men, folket har smakt på frihet, de har smakt på ytringsfriheten, og det kommer de ikke til å glemme.

Referanse:

Giulia Giubergia "The Making of Martyrs. Uprising, Cultural Sacralization an Death in Downtown Cairo after 2011". Doktoravhandling, Göteborgs universitet.