De fleste kjenner Daniel Defoes bok fra 1719 om Robinson Crusoe som forliste på ei øy. Det er mindre kjent at denne historien i sin tur inspirerte til en rekke bøker om kvinnelige robinson-skikkelser.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Litografi av Pérignon. Fra Madame la Comtesse de Germanie : La petite fille de Robinson (1844).
Robinsonader
En robinsonade er en fiksjonsfortelling om et skipsforlis hvor hovedpersonen(e) strander på ei ukjent øy.
Romanen Robinson Crusoe av britiske Daniel Defoe (utgitt 1719) inspirerte til en hel tradisjon av slike fortellinger.
En kvinnelig robinsonade er i følge forsker Anne Birgitte Rønning en robinsonade skrevet av en kvinnelig forfatter eller med en kvinnelig Robinsonfigur som hovedperson.
Dette oppdaget litteraturforsker Anne Birgitte Rønning ved ILOS, Universitetet i Oslo, ganske tilfeldig, og hun er nå i gang med forskningsprosjektet ”Kvinnelige robinsonader”.
Hittil har hun funnet 117 titler av robinsonader utgitt i perioden 1790-1900, hvor enten forfatteren eller hovedpersonen (eller begge) er kvinne.
Disse robinsonadene ble i hovedsak utgitt i Tyskland, England og Frankrike, og de fleste som ble skrevet for barn, kom på 1800-tallet. Oversettelser og opplagsstørrelse viser at dette var populær lesning i sin samtid.
Bøkene er imidlertid lite kjente for oss i dag:
- De fleste har forsvunnet på veien og er vanskelige å få tak i, og ingen av dem er noen gang kommet ut i norsk oversettelse, sier Rønning.
Hun presiserer at flere av utgivelsene imidlertid kom på svensk og dansk på 1800-tallet.
De første historiene kopierte Robinson Crusoe, mens senere utgivelser videreutvikla skipsforlismotivet og kritiserte den originale Robinson-fortellingen.
Det var særlig kvinnelige forfattere, oversettere og tilretteleggere som så at kvinnelige lesere trengte kvinnelige helter i bøkene. Dermed oppsto historier om skipsforlis med kvinner i hovedrollene.
Å forlise i skjørt
Anne Birgitte Rønning ser kjønn som et interessant aspekt ved disse historiene.
- Noen av tekstene er oppsiktsvekkende moderne for sin tid, sier Rønning, og legger til at flere av robinson-heltinnene var godt utstyrt med fornuft, overlevelsesinstinkt og praktiske kunnskaper om å klare seg i naturen.
Godt å vite, for dem som i lengre tid har etterlyst flere sterke heltinneskikkelser i litteraturen.
- Det var upraktisk å forlise med lange skjørt! Hvordan skulle jentene klare seg i kamp mot bølgene? Klærne deres passet ikke til havari. Jeg leser flere historier som problematiserer datidas kjønnsroller og ikke minst jenteoppdragelsen.
Det er i følge Rønning gjort flere tyske doktorgrader på robinsonader for barn, men ingen har hittil sett på kjønnsaspektet.
- Det som er så spesielt med denne sjangeren, er at den er en merkelig blanding mellom konkret detaljrealisme og gjerne totalt usannsynlige handlingsforløp, sier Rønning.
- Historiene reiser spørsmål om hva et ufrivillig opphold på ei øy kan få fram i et menneske. Hovedpersonene gjennomgår en danningsprosess hvor oppdagelse og oppdragelse henger nøye sammen.
- Heltenes modning og utvikling tydeliggjør flere eksistensielle spørsmål, og de kulturelle kodene de forholder seg til, er ofte kjønnet.
Öjungfrun
Annonse
Rønning har ikke funnet noen norske eksempler på kvinnelige robinsonader. Men en svensk bok, Öjungfrun av Gustaf Henrik Mellin, kom ut i 1832. Denne må ha vært i sirkulering i Norge, og fins å få tak i på Universitetsbiblioteket i Oslo.
- Öjungfrun er et eksempel på et romantisk forhold til naturen, som man finner i en del av robinsonadene fra det sene 1700-tallet og tidlig 1800-tall. Helena, som er heltinnen i denne boka, strander på ei øy sammen med sin blinde far.
- Hun opplever øya hun har kommet til, som et paradis, og synes det er vanskelig å ta farvel med øya når hun senere får mulighet til å reise derfra. Men også i denne boken dreier det seg om å overleve i et fremmed klima. Helena ser og beskriver naturen, og faren forklarer hva planter og dyr, er og hva de kan brukes til.
Sterk kost
At aktuelle norske barnebøker introduserer barn for historier om overgrep og incest har nylig vakt sterke reaksjoner blant både kritikere og foreldre, som mener slike temaer er for sterke for barn.
Men tro om alt var bedre før – de kvinnelige robinsonadene var også sterke i sitt innhold, og satte sine helter på tøffe prøver.
Rønning har i sitt forskningsarbeid kommet over barnebøker hvor jenter ikke bare opplever å miste sine foreldre i skipsforlis og blir overlatt til seg sjøl, men attpåtil må takle møtet med døde kropper på nært hold.
I den franske historien om Emma (Emma, ou le petit Robinson des demoiselles) av Madame de Woillez (1834), må den unge heltinnen forholde seg svært konkret til døden.
Etter å ha forlist, finner Emma ei døende kvinne og hennes datter på stranda. Hun må ta seg av den lille jenta, og trer inn i en mors- og omsorgsrolle. Kvinnen dør på stranda, og boka er detaljert i sine beskrivelser av den råtnende kroppen i varmen.
Men den gudfryktige og nærmest helgenaktige heltinnen Emma er ikke snauere enn at hun nærmer seg det råtnende liket med et selvlaget kors, for å gi den døde kvinnen en ordentlig grav.
