Henrik Ibsen spilte en sentral rolle i markedsføringen av seg selv. Han ville ha full kontroll over forleggere og oversettere, ifølge forskere som ser på lanseringene av stykkene hans.

Hysteri da Ibsen lanserte nye skuespill

Dramaene til Henrik Ibsen skapte på 1800-tallet et lanseringshysteri som var fullt på høyde med når det kommer nye iPhoner i dag, mener forsker.

18.10 2016 04:00

Henrik Ibsen er i dag den mest spilte dramatikeren i verden etter William Shakespeare.

Men allerede på slutten av 1800-tallet var det et lanseringshysteri uten sidestykke da det kom ut ny dramatikk av Ibsen.

Hvordan kunne forfatteren fra den norske småbyen Skien bli blant de mest ettertraktede i verden, både i bok og på scene?

Dette er et hovedspørsmål i forskningsprosjektet The Scandinavian Moment in World Litterature.

Ventet på båten fra Danmark

Prosjektleder Narve Fulsås er historiker ved UiT - Norges arktiske universitet. Han beskriver den dagen det kom en ny bok av Ibsen til Kristiania fra forlaget i København:

Alle bokhandlerne i Kristiania hadde sine sjauerlag på brygga. Utgivelsene kom ofte i desember, da det var is, uvær og skodde. Utsendingene kunne stå i timevis og vente på det danske dampskipet, som fraktet Gyldendal-varene. Når skipet hadde passert Drøbak, ble forretningene ringt opp slik at utålmodige kunder kunne få beskjed. Også redaktører og litteraturanmeldere hadde møtt opp. Mange kunder hadde forhåndsbestilt boken og var svært utålmodige. Litterært interesserte kvinner hadde invitert venninner til høytlesing samme dag.

– Vi vet at det var lignende tilstander på bryggene i New York da båten kom fra England med den nye romanen av Charles Dickens noen år tidligere. Da sto folk og ventet spent på oppfølgeren.

– Men i motsetning til Dickens, skrev ikke Ibsen spennende romaner. Han skrev dramatisk litteratur, seriøse og alvorlige saker som det nesten var umulig å selge i Europa. Likevel ble de en kommersiell salgssuksess og skapte et lanseringshysteri, sier Fulsås.

Ga kvinnelige skuespillere nye roller

Forskerne ser både på hvordan Henrik Ibsen ble mottatt på hjemmemarkedet og på hvordan han slo igjennom i Europa, særlig i Tyskland, England og Frankrike.

Mottakelsen var ulik i disse landene, påpeker historikeren.


Narve Fulsås leder et forskningsprosjekt som slår fast at Henrik Ibsen hadde en enda sterkere posisjon i sin samtid enn vi har visst til nå. (Foto: Siw Ellen Jakobsen)

I England ble Ibsens bøker sterkt knyttet til sosialisme og ikke minst feminisme.

– Han fikk enorm betydning for en rekke kvinnelige skuespillere, som delvis hadde sine egne teatertrupper. De så Ibsens dramatikk som en helt ny utfordring. For dem var Nora, Hedda Gabler og fru Alving noe helt annet enn de stereotype kvinnekarakterene de var vant med å spille.

Og kritikerne, til og med de som var fiendtlig innstilt til Ibsen, ble slått av at dette faktisk var sterkt teater, forteller prosjektlederen.

– Men det fins også historier om hvor vanskelig det var å sette opp Ibsen på Europas scener. Den gang var teater underholdning. Ibsen var på ingen måte underholdende.

Også i Frankrike handler Ibsen mest om eksperimentelt teater. I Tyskland ligner hans suksess litt mer på Norge og Danmark. Der ble Ibsen stor både i bokform og på teaterscenen, forteller Fulsås.

Alle måtte ha Ibsen

Ibsen fikk det første store gjennombruddet med Brand i 1866.

I 1873 kom Keiser og Galileer. Da skrev Arne Garborg om hvilken utrolig posisjon Ibsen hadde fått. Straks det kom en bok av ham, ble det ikke snakket om annet. Alle trykte eksemplarer ble solgt på lanseringsdagen.

I hele Norden var holdningen blant litteraturinteresserte at Ibsen er en forfatter alle bare måtte lese, umiddelbart.

Da Et dukkehjem kom i 1879, ble den trykket i 13 500 eksemplar på få måneder, selv om bøker var kostbare for de aller fleste.

I Skandinavia eksisterte Ibsen bare i én versjon, nemlig som ganske dyre Gyldendal-bøker.

Ellers i Europa kom han ut både i form av datidens billigbøker og i dyrere innbundne utgaver.

– Det forklarer litt av hvorfor Ibsen ble masselesing i Tyskland.

Narve Fulsås forteller at det tyske forlaget Reclam solgte millioner av bøker av ham før første verdenskrig. Blant billigbokforlagets utenlandske forfattere lå Ibsen på topp, foran Shakespeare.

Fikk diktergasje og ble senere rik

Ibsen fikk diktergasje fra Norge allerede i 1866.

Hovedargumentet var at landet vårt er for lite til at noen kan leve av å være forfatter her. Men det gikk ikke mange år før Ibsen ikke bare kunne leve av forfatterskapet sitt, men også begynte å bygge seg opp en formue.

– Etter hvert, da Ibsen ble veldig populær, kunne han erklære at det bød ham imot å delta i sin egen markedsføring. Men går vi tilbake i historien ser vi at det på ingen måte var slik. Særlig i Tyskland tok han selv initiativ til å skaffe seg mellommenn og forleggere, og han tok selv initiativet for å få oversatt bøkene sine.


Henrik Ibsen bodde i utlandet i 27 år. Det meste av tiden bodde han i Tyskland. Han førte sirlige regnskapsbøker over sine inntekter, noe som gjør at forskerne vet hvor mye Ibsen fikk betalt og hvor store alle opplagene var. (Foto: Hulda Szacinski/Nasjonalbiblioteket)

Sønnen Sigurd Ibsen, som fikk hele sin skolegang i Tyskland, oversatte flere av farens senere dramaer til tysk. Ellers ble oversettelsesarbeidet for utenlandske forlag og teaterscener overlatt til betrodde menn. 

Et unikt materiale

Henrik Ibsen selv er den aller beste kilden for forskerne i dette prosjektet. Han førte nemlig sirlige regnskapsbøker.

Takket være disse har det lyktes forskerne å få oversikt over alle Ibsens inntekter helt fra 1870 til 1900, forteller Fulsås.

– Jeg vet ikke om noen annen forfatter verken i Europa eller i resten av verden i denne perioden, som har en så enestående godt dokumentert forlagshistorie som Ibsen.

– Det finnes en nesten komplett korrespondanse med Gyldendal. Vi har opplysninger om alle utgavene hans. Vi vet hvor mye Ibsen hele tiden fikk betalt, og vi vet hvor store alle opplagene var.

Hvem var leserne?

Stipendiat Maria Purtoft tar for seg leserne til Ibsen.

Hennes kildemateriale er hentet fra den største bokhandleren i Kristiania på Ibsens tid, Albert Cammermeyer.


Maria Purtoft kan tegne tydelige profiler av de som leste Ibsen på 1800-tallet. Hun har funnet et unikt materiale hentet fra den største bokhandleren i Kristiania på den tiden. (Foto: Privat)

I Riksarkivets hyller fant hun etter lang tids leten en unik oversikt over alle som kjøpte bøker på kreditt i denne bokhandelen. Mange kunder hadde en fast konto. De fikk bøkene når de kom ut, og betalte deretter en eller to ganger om året.

Maria Purtoft har koblet kundenes navn til norske folketellinger. Dermed vet hun både hvem de var, hvor gamle de var og hvilket yrke de hadde.

Det var overklassen som kjøpte flest bøker på 1800-tallet, og det var også de som kjøpte Henrik Ibsen. Den nyeste boken hans ville de gjerne ha på utgivelsesdatoen.

Til tross for at Ibsen var svært kontroversiell i sin samtid og kritiserte nettopp overklassen, var han altså umåtelig populær blant nettopp dem.

Verket Gengangere, som handler om utroskap og dobbeltmoral i det borgerlige ekteskapet, ble ikke bare kjøpt av professorer, advokater, embetsmenn og direktører. Også mange prester kjøpte verket, forteller Purtoft.

Kredittkontiene sto nesten alltid i menns navn. Derfor vet forskerne lite om hvem i familien som leste Ibsen. De vet derimot at det ikke bare var byfolk. Cammermeyer sender bøker i post til prester og skolelærere og gårdbrukere, fra Farsund i sør til Berlevåg i nord.

Purtoft følger Ibsens lesere fra bokhandleren og inn i stua.

– Det er helt unikt å kunne tegne så tydelige personportretter av leserne. For eksempel vet jeg at begge de to brødrene Jordan, som var arvinger til det familieeide industrikonsernet som fortsatt produserer tannbørster, kjøpte Gengangere. Jeg kan se at den ene av brødrene beholdt boken mens den andre leverte den tilbake.

Stort opplag

Maria Purtoft vet altså mest om dem som kjøper Ibsen på kreditt i denne Kristiania-bokhandelen, men de utgjør likevel minoriteten av Cammermeyers kunder. Vanligvis var det et større kredittsalg enn kontantsalg i bokhandlene, men i tilfelle med Ibsen ser det ut til å være omvendt. 

– Dette forteller oss at han sprengte tradisjonen for det alminnelige boksalget på denne tiden. At Ibsen får flere folk til butikken som ikke har kredittkonto, må bety at han trakk inn kunder som ikke vanligvis kjøpte bøger.

Det sier også noe om hvor populær han var som forfatter i sin samtid.

Purtoft studerer også andre norske forfattere i Ibsens samtid, som Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, Jonas Lie og danskene Georg Brandes, J.P. Jacobsen og Holger Drachmann. De to sistnevnte kom ut i mellom 2500 og 4000 eksemplarer. Altså bare halvparten så mange som Ibsen.

Henrik Ibsen holdt også sine boktitler hemmelige helt fram til utgivelsesdatoen. Det gjorde han nok helt bevisst.

– Vi kan sammenlikne hans utgivelser med lanseringen av en ny iPhone-modell i dag, mener Maria Purtoft.

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Annonse