I 1941 sto hun der og smilte forsiktig, med prikkete kjole og hjertemunn. Karoline var den søte jenta tanntrollet Baktus var forelsket i. Men i den neste utgaven av Thorbjørn Egners «Karius og Baktus» fra 1949, er hun borte.

I boka barn leser i dag, finner vi ingen spor etter henne.

– Jeg visste ikke at Karoline fantes, da jeg fikk vite det gikk jeg helt i fistel fordi jeg syntes det var så morsomt, sier Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy.

Litteraturforskeren undersøker hvordan Thorbjørn Egner utviklet tekstene sine gjennom forfatterskapet.

– De første som leste Karius og Baktus, leste noe helt annet enn vi gjør i dag.

Selv om Karoline har vært nevnt flere steder, møter Bjørkøy fortsatt forskrekkelse hos folk når hun forteller at Baktus hadde kjæreste.

– Alle har et forhold til Karius og Baktus, man føler nesten at man eier dem. Så det blir sjokkerende at det var en annen der også, sier hun.

– Bøker er ikke ferdige

Det er ikke uvanlig at forfattere gjør om på et dikt, en novelle eller en bok en rekke ganger i løpet av et forfatterskap.

– Vi ser på en trykt tekst som ferdig, men det er den ofte ikke, sier Bjørkøy.

– Når det lages en ny filmversjon, er alle klar over at den er annerledes enn den forrige. Vi er ikke like oppmerksomme på dette når det gjelder bøker.

Bjørkøy holder på med et doktorgradsprosjekt ved Universitetet i Oslo der hun studerer verk av sju norske 1900-tallsforfattere.

Forfatterne er Thorbjørn Egner, Olav H. Hauge, Olav Duun, Cora Sandel, Aksel Sandemose, Tarjei Vesaas og Gunvor Hofmo.

De fleste av dem endret mye i tekstene sine.

– Jeg ble overrasket over hvor store forandringer forfatterne gjør. Da jeg startet å forske på dette, ante jeg ikke omfanget, sier Bjørkøy.

Karius og Baktus går gjennom store omveltninger. De to tanntrollene ser ganske annerledes ut i den første versjonen fra 1941. De er små, litt eldre menn, tynne i håret og med lange neser.

Det er særlig i forbindelse med Ivo Caprino-samarbeidet om dokkefilmen om Karius og Baktus (1955) at de to får ulikt utseende og forskjellige klær. Kanskje et grep for å kunne skille mellom dem når de beveger seg på film, spekulerer Bjørkøy.

Hun understreker at hun ikke først og fremst har sett på hvorfor forfattere gjør endringer, men på hvilke konsekvenser det får for lesningen og forfatterskapet at et verk blir annerledes.

Mer sympati med bakteriene

Fagfeltet er tekstkritikk, der man sammenligner ulike versjoner av et verk. Én versjon er ikke mer riktig enn en annen, ifølge Bjørkøy.

– Om du og jeg har lest to utgaver av en bok, tror vi jo at vi har lest den samme teksten. Men vi kan sitte igjen med helt forskjellige historier.

Mange forfattere innser i ettertid at de ikke er fornøyde med verket. Det blir dermed prøving og feiling i full offentlighet.

Egners revideringer gjør at vår sympati for Karius og Baktus blir sterkere for hver utgave.

Vi får vite at Karius er sulten i stedet for sint, og vi blir ikke lenger fortalt at ingen stoler på dem. Jens, den stakkars innehaveren av tennene, havner i bakgrunnen. For hver revisjon blir det flere replikker, og vi identifiserer oss mer med de små tanntrollene. Det blir mindre moralisering over tannhygiene.

Påvirket av publikum

– Egner var perfeksjonist, og verkene var hele tida i utvikling. Jeg vil hevde at Egner ikke hadde vært den folkekjære barnebokforfatteren han ble uten de mange tilpasningene, sier Bjørkøy.

Med utgangspunkt i en sju siders fortelling, rendyrket Egner Karius og Baktus’ univers i bøker, hørespill og på film.

Forfattere blir også påvirket av samfunnet, et verk eksisterer ikke i et vakuum, mener Bjørkøy. Egner endret for eksempel visa «I hottentottenes land» til en mer politisk korrekt framstilling av afrikanere, de var ikke lenger kannibaler.

Da Karius og Baktus kom som hørespill i radioen, ble det lytterstorm fra fortvilte foreldre som fortalte at barna gråt fordi Karius og Baktus ble skylt ned i avløpet og etter all sannsynlighet døde.

Egner tok hensyn og endret slutten.

– Først i filmen og siste bokversjon får de en flåte å redde seg opp på, sier Bjørkøy.

– Bør presentere flere versjoner

Det er viktig at forskere, studenter, lærere, bibliotekarer og andre som jobber med litteratur er klar over hvor store endringer et verk kan gjennomgå, mener Bjørkøy.

Det trykte ordet har stor autoritet. Studier av endringer i tekstene kan gi en alternativ litteraturhistorie.

– Litteraturformidlere bør presentere flere versjoner av et verk, slik at leserne blir oppmerksomme på at det ikke er endelig selv om det er publisert, sier Bjørkøy.

Et annet verk

Noen ganger kan endringene i et verk være så store at det blir et helt annet. Det skjer dersom karakterer, stil, tone, innhold eller historie blir så annerledes at en tolkning av den ene teksten ikke er gyldig for den andre.

I Karius og Baktus er ikke endringene store nok til det, mener Bjørkøy.

– De beholder de samme karaktertrekkene, Baktus er den optimistiske, Karius den realistiske.

Det er heller ikke så viktig for historien at Karoline forsvinner.

– Karoline spiller en svært liten rolle. Baktus har store planer uavhengig av henne. I første versjon av boka vil han bygge en hel by og få mange barn, i senere versjoner nøyer han seg med å bygge hus med utsikt i hjørnetanna.

Aldri fornøyd

Lyrikeren Olav H. Hauge endret derimot så mye at diktene hans av og til ble til andre dikt.

«Nøgd? Nei, det vert ein aldri. Skal ikkje verta heller», forklarte Hauge i et brev til Bodil Cappelen, som seinere ble hans kone.

Selv om tittelen er den samme, gir diktet «Femstein» fra 1951 en helt annen tolkning i versjonen som ble utgitt i 1980, mener Bjørkøy.

– Det går fra jeg til oss, fra ensomhet til fellesskap, sier hun.

Først er de andre barna bare interessert i steinene til hovedpersonen. Seinere er barna borte, men jeg-et er inkludert i et «vi».

– Jeg tror det første diktet speilet den unge, ensomme Hauge. Om man gjør en biografisk lesning, ser man at endringene i diktet skjedde på samme tid som han møtte kona Bodil.

Hauge reviderte dikt fra samtlige syv diktsamlinger. «Dikt i samling» kom første gang i 1972 med 362 dikt, i seinere utgaver vokser antall dikt til 430. Omtrent halvparten av dem blir endret, mange to eller flere ganger.

– Hver utgave av «Dikt i samling» representerer Hauges forfatterskap på et gitt tidspunkt. Man kan ikke velge siste utgave og tro at man leser Hauges tidlige dikt. Hauge lurer oss og harselerer med vårt vante syn på det trykte som noe varig og konstant, sier Bjørkøy.

Hva skjedde med kjæresten?

Noen forfattere forklarer hvorfor de endrer sine tekster. Men ingen vet hvorfor Karoline, kjæresten til Baktus, forsvant.

– Det står ikke omtalt noe sted. Hun er borte allerede idet «Karius og Baktus» blir hørespill i radioen i 1946, sier Bjørkøy.

Hun tror Egner muligens ville dyrke samspillet mellom de to kameratene i munnen til Jens.

– Det kan ha vært forstyrrende at det var en tredje person der, sier hun.

Sønnen til Thorbjørn Egner har en lignende teori.

– Da historien skulle gjøres om til et hørespill i radioen, måtte den strammes mye til. Da ble bare det vesentlige igjen, sier Bjørn Egner.

– Jeg tror ikke det dreide seg om diskriminering av kvinnelige tanntroll.
 

Referanser:

Bjørkøy, Aasta Marie Bjorvand: Fra Pinocchio-småinger til tanntroll - Karius og Baktus fra 1941 til 1958. Edda 2012/02.

Hauge, Olav H. og Cappelen, Bodil: Brev 1970-1975. Samlaget 1996.