Det skjer noe helt spesielt når en blyant berører det hvite papiret. Plutselig oppstår en form. Streken kan veksle i intensitet. Den kan være aggressiv og rask eller sart og spenstig.

Og selv om den tegningen som kommer fram på papiret, antagelig minner om de tankene tegneren har gjort seg, så er det ofte også noe annet på papiret. Kanskje en følelse eller fornemmelse som bare har vært en udefinerbar anelse.

– Når tegningen fungerer, begynner den å stille spørsmål. Det kommer en uforklarlig, uspråklig kvalitet over tegningen. Den begynner å si noe med sitt eget språk. Kanskje er det en formulering, en illustrasjon, av noe som har vært uhåndgripelig, men som plutselig blir konkret, sier Anette Højlund, som underviser i illustrasjon på Danmarks Designskole.

Erstattes av post-it-lapper

I sin doktorgradsavhandling – «Mind The Gap! Om tegning og tilblivelse» – forsøker hun å fange den kreative prosessen som finner sted når designere tegner sine første skisser.

Det er omtrent som når musikere improviserer fram et stykke musikk eller når vi snakker uten å ha formulert ordene på forhånd.

– Den første tegningen, skissen, handler ikke om det endelige resultatet. Selve tegneprosessen er viktig. Skal en tegning være god og få betydning, må det være noe i den som gjør at språket ikke kan finne ord, at den fører til en ubegripelig taushet. Det er nettopp denne tausheten som er drivkraften bak det å tegne.

– Vi tegner for å se, forstå, begripe og begrepsliggjøre, men vi tegner også for å møte det vi ikke kan forstå, sier Højlund.

Hun opplever at tegningen holder på å forsvinne til fordel for konseptutvikling med gule post-it-lapper i utdannelser som arkitektur og design. Men hun mener tegningen har kvaliteter som – hvis de går tapt – gjør design mer forutsigbar.

– Tegning blir betraktet som noe anakronistisk innenfor designutdannelsene. Mye design utarbeides i dag på konseptplanet med gule post-it-lapper. Men hvis vi ser tegning som et språk, og ikke et redskap – hvis vi ser tegning som en form bevisstheten kan anta – så bør vi åpne tegningens muligheter for studentene, sier Højlund.

Filosofien bak det ubegripelige

I avhandlingen, som har undertittelen «Udkast til en tegnefilosofi», forsøker Højlund å forstå det uhåndgripelige tilblivelsesøyeblikket i tegningen ved hjelp av filosofien. Særlig via den franske språkteoretikeren Roland Barthes og den italienske filosofen Giorgio Agamben. Barthes sier at språkets opprinnelse kan ha vært nytelsen ved å avsette tegn snarere enn ønsket om å overføre mening.

I et eksperiment ba Anette Højlund noen studenter om å sette streker på et papir. Når de begynte å kjede seg, skulle de sette noen andre streker. I begynnelsen betraktet de øvelsen som meningsløs, men litt etter litt ble rommet fylt med en særlig intensitet, og studentene begynte å nyte arbeidet. De levde med andre ord ut Barthes' tanker.

– Men det er heller ikke meningsløst. Jeg hadde jo gitt dem en intensjon. Jeg hadde satt en ramme som var så minimal som mulig. Uten intensjon kan man ikke handle. I det minste må det være en intensjon om å handle. Men hvis man forsøker å finne tegningens nullpunkt, hvis man vil søke bak den, så er spørsmålet «Hvor minimal kan en intensjon være?», forteller Højlund.

Tegningen rommer øyeblikket

Filosofen Giorgio Agamben skriver ifølge Højlund om at vi i vår tid er så oppsatte på å forbli innenfor systemer at vi vedtar og gjentar praksiser, men ikke iverksetter det han kaller «poiesis» – når vi venter på det verden viser oss, det tegningen åpenbarer.

I en øvelse ba Højlund to studenter om å fylle notisboken sin med abstrakte tegninger de ikke hadde erfaringer med fra før. Det var tydelig at de teknikkene de oppdaget underveis, ble overført til senere tegninger.

De fleste tegningene begynner med en teknikk fra en tidligere tegning: Som Agamben sier, så gjentar vi de praksisene vi kjenner. Men etter hvert som enkelt tegning skrider fram, går studentene vekk fra det kjente og tegner i stedet det øyeblikket rommer.

Tegningen skal åpne det ukjente dypet

Det er tydelig at jo mer fortrolig studentene blir med forskjellige teknikker, desto flere muligheter har de for å nå det punktet hvor «tegningen tegner seg selv».

Studentene opplevde selv at det skjedde en utvikling hvor de i høyere grad ble åpne for tegningen.

– Det er noen som sier at definisjonen på en kunstner er at han eller hun simpelthen ikke kan la være å gjøre det han eller hun gjør. Som kunstlærer må jeg tro på at denne trangen kan utvikles. Jeg må derfor kunne formidle nytelsen med tegning. Men jeg må også våge å presse studentene utover kanten, uten at jeg vet hva som er på dypet, sier Højlund.

Referanse:

Anette Højlunds egen tekst om avhandlingen sin (pdf)

______________

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.