En av de store dikterne i litteraturhistorien, Dante Alighieri, skrev ikke bare mesterverket «Den guddommelige komedie». Han gransket også, som en av de første, språket og diktningen på filosofisk vis.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dante ble inspirert til å se inn bak diktningen med filosofiske øyne. (Maleri: Domenico di Michelino)
Dikteren Dante Alighieri (1265-1321) er en av litteraturhistoriens største forfattere.
Han er særlig kjent for diktet «Den guddommelige komedie», hvor han beskriver en reise gjennom de tre dødsrikene: helvete, skjærsilden og paradiset.
Dante skrev også andre dikt og filosofiske avhandlinger.
Han tenkte mye på det å dikte, og Dante-forskere har lurt på om han var inspirert av den danskfødte filosofen Boethius de Dacia.
En dansk forsker har nå funnet ut at selv om det ikke er en direkte forbindelse mellom de to, er begge uttrykk for en «vending mot språket» typisk for slutten av 1200-tallet.
Førsteamanuensis i retorikk Hanne Roer fra Institut for Medier, Erkendelse og Formidling på Københavns Universitet har nylig skrevet en bok om Dantes forfatterskap, hvor hun har undersøkt forbindelsen til Boethius og hvordan man kan forstå Dantes viktigste kvinnefigur, Beatrice.
Beatrice opptrer i mange av Dantes ungdomsdikt og er føreren hans i paradiset.
Dante gikk filosofisk til diktningen
Dante levde i senmiddelalderen, hvor man på universiteter og lærdomssentre var opptatt av den antikke tenkeren Aristoteles.
Man hadde først da fått adgang til størstedelen av verkene hans på latin og var travelt opptatt av å fortolke og kommentere dem. Datidens filosofer brukte mesteparten av tiden sin på dette.
Boëthius som underviser sine studenter. (Illustrasjon: Wikimedia Commons)
Dette gjelder også Boethius, som dessuten skrev et verk om «betydningsmåter» (modi significandi).
Boethius tilhørte dermed den gruppen av språkteoretikere som kalles modister. De omtales også som «spekulative grammatikere» fordi de, inspirert av Aristoteles, førte den tradisjonelle skolegrammatikken opp på et filosofisk nivå. Språkets forhold til erkjennelse og virkeligheten ble nå viktigere enn ordklasser og praktisk funksjon.
– Disse modistene gikk mer filosofisk til språket, og det gjør Dante også når det gjelder poetikken, forteller Roer.
Dikteren gransket begreper som språk og diktning i verket «De vulgari eloquentina» (Om veltalenhet på folkespråket) fra 1305.
I stedet for å stille opp pedantiske regler, som forgjengerne sine, stiller Dante store spørsmål om språkets og poesiens opprinnelse, vesen og funksjon. Svarene er også preget av tidens aristotelisme når han forslår at dikternes språk kan danne grunnlag for et nytt, italiensk fellesspråk.
Beatrice er et bilde på Dantes bestrebelser
Forskeren har også undersøkt et annet spørsmål som alltid har opptatt leserne av Dantes verker, nemlig hvem Beatrice var.
Hun opptrer i flere av Dantes kjærlighetsdikt og også i «Den guddommelige komedie».
Annonse
Dante-fortolkere har vaklet mellom å oppfatte Beatrice rent biografisk, som Dantes ungdomskjærlighet, eller som et symbol eller en allegori på for eksempel kjærligheten eller troen.
– Man kan ofte lese at Beatrice i ungdomsdiktene hans står for en kjødelig kjærlighet, mens hun mange år senere, i «Den guddommelige komedie», skulle være et symbol på troen. Dante skulle ha blitt klokere og frommere med alderen, sier Roer.
Hun mener imidlertid at en nærlesning av «Den guddommelige komedie» viser at Dante ikke gir opp sin menneskelige kjærlighet til Beatrice, selv om dette var kontroversielt i samtiden. Dante var nemlig gift med en annen. «Den guddommelige komedie» er en stor påstand om at den menneskelige kjærligheten ikke trenger å stå i veien for den himmelske.
Hanne Roers bok heter «Beatrice i Paradiset» og er kommet på Aarhus Universitetsforlag.
