Det er få her til lands som vet mer om science fiction enn nettopp Johannes H. Berg. I tillegg til å ha lest bøker og sett film til den store gullmedaljen, er det få ting som skjer i science fiction-miljøet som Berg ikke har fingrene borti. Berg, som også er historiker, er med på å arrangere to festivaler bare denne sommeren, Arcon og Shadowcon.

Selv om science fiction ofte har levert oss ganske saftige dommedagsprofetier, fremhever Berg at det ikke nødvendigvis behøver å gå så veldig galt, heller.

- “En atomkrig er bare som en krusning på Amazonaselven”, sier superintelligensen i Theodore Sturgeons bok More Than Human, som kom midt under det verste atomkrigshysteriet på 1950-tallet. For Sturgeon ville en atomkrig ikke være utslettende, bare være et kort tilbakeslag for menneskeheten, sier Berg.

“Postapokalyptiske” kalles de gjerne, skildringer av verden etter at alle de dystreste fremtidsutsiktene har slått til. Atomkrig, økologiske katastrofer eller dødelige epidemier har gjort snudd opp ned på alt, og røykelov og skjenkering er ikke lenger på toppen av bekymringspyramiden.

Selv for dem av oss som ikke er beleste i science fiction burde slike skildringer være velkjente fra filmer som Mad Max-trilogien. Her reverterer menneskeheten til en primitiv tilstand der pil og bue står skulder ved skulder med forbrenningsmotorer.

Postapokalyptisk bonderomantikk

- Det er kombinasjonen av teknologi og barbari som gjør denne typen scenarioer interessante. Det finnes imidlertid også postapokalyptiske versjoner der det verken er teknologi eller barbari. For eksempel skriver flere forfattere om hvordan byene der intelligensia og teknologi er konsentrert blir jevnet med jorden. Det som er igjen er bygdefolket, og disse lever gjerne i et slags Jeffersonsk Amerika med småbruk og sheriffer. Landsens folk er gjerne mer religiøse, og når de i tillegg ser de radioaktive byruinene lyse om natten konkluderer de med at teknologi er Djevelens verk.

- Et interessant eksempel på dette er John Wyndhams roman The Chrysalids. Wyndham skriver om en katastrofe der det eneste som overlever er et lite jordbrukssamfunn på Newfoundland. Det finnes også noen mennesker som har blitt mutanter etter å ha blitt utsatt for stråling, men disse anses som onde og forfølges, forteller Berg.

Boken handler først og fremst om intoleranse og forfølgelse, men selve den postapoalyptiske visjonen er intens og skremmende, mener Berg.

En del postapokalyptikk beskriver verdener der livsbetingelsene er blitt totalt annerledes etter den store katastrofen. I tegneserien Rogue Trooper beskrives en klode med en så forgiftet atmosfære at mennesker bare kan leve under kupler.

Det mest kjente eksempelet for folk flest er nok Waterworld, selv om det mest minneverdige ved filmen nok var synet av Kevin Costner som drakk sitt egen piss. I Waterworld har havene steget så mye at hele kloden er dekket av vann (hvor alt vannet kommer fra, forklares ikke) og mennesker bor på ting som kan flyte. Noen fremtidsvisjoner går enda lengre.

Magi på Heathrow

- Forfatteren Sean Stewart ser for seg at naturlovene på jorden på en måte “snur” etter et meteornedslag. Resultatet er at alt det som ikke virket før katastrofen begynner å virke igjen. Så magi, guder og fantasivesener blir igjen faktorer å regne med. Andre forfattere skriver om hvordan jorden blir infisert av andre dimensjoner med helt andre regler, der Jumbojet’ene på Heathrow plutselig blir til drager.

Et fellestrekk ved disse framtidsvyene er at mennesket har overlevd, og ikke forandret seg nevneverdig.

- Det finnes fremtidsscenarier der mennesket er helt utryddet, og der forfatteren inntar en nihilistisk “og godt er det”-holdning til dette. De fleste forfattere trenger et menneske som observatør, eller skriver om folk fordi vi er morsomst å skrive om.

- Likevel finnes det mange historier om tider der det ikke finnes mennesker i det hele tatt, eller menneskeheten synger på siste verset. Allerede Mary Shelley, som skrev Frankenstein, skrev om slutten på menneskerasen i The Last Man. George Stewarts roman Earth Abides forteller om hvordan et forsøk på å holde sivilisasjonen ved like etter apokalypsen slår feil. Og i H.G. Wells’ klassiske Tidsmaskinen går tidsreisen til slutt til en fremtid der mennesket er borte.

Selv om arten som skjenket verden engangsgrillen skulle bli utryddet, behøver ikke det bety at det er over og ut for noenlunde intelligent liv på jorda.

Livet etter mennesket

- At andre skapninger skal bli intelligente er et kjent sjangerkonsept. Min favoritt er Clifford D. Simaks roman The City, som faktisk kom på norsk i Lanterne-serien under tittelen Legenden om mennesket. Simak skriver om en fremtid der det er hundene som har utviklet intelligens. Den endelige striden står mellom hundene og maurene, men jeg skal ikke røpe hvem som vinner, humrer Berg hemmelighetsfullt.

En variant av dette er skildringer av personer som er overbevist om at de er mennesker, men der romanens store overraskelse er at hovedpersonene egentlig er genetisk modifiserte dyr. Dette røper arven fra The Island of Dr. Moreau av H.G. Wells, en av de virkelig klassiske science fiction-fortellingene.

Hvis du har tatt det som en trøst så langt at alle fremtidsskildringene ser for seg at mennesket, eller i hvert fall noe menneskelignende, skal overleve undergangen, og at jorda i hvert fall kommer til å bestå i en eller annen form, så spørs det om du ikke tar feil. Det finnes rikelig med science fiction-scenarioer der alt går helt til helvete.

- Et scenario er at mennesket utvikler seg, eller blir overtatt av maskinintelligenser, eller at noe annet komplett ubeskrivelig forvandler virkeligheten slik at den blir vanskelig å beskrive. Dette kalles gjerne The Singularity, etter teoriene til den kjente (norsk)amerikanske forfatteren og matematikeren Vernor Vinge. En annen klassiker er jo at mennesker kommer tilbake til Jorda etter romreiser og finner ut at romvesener har sprengt kloden i biter, sier Berg.

Så hva blir det til?

Den som overlever får se.