En liten australsk studie kan gi et signal om hvordan litteraturen gjennom tiden har respondert overraskende raskt på klimaendringene – også før global oppvarming og klimaendring var vanlige begreper.

Studien er publisert i tidsskriftet Weather av førsteamanuensis Will J. Grant og postdoktor Erin Walsh fra Australian National University. De har brukt Googles enorme samling av digitalisert litteratur, som går helt tilbake til tiden før 1800.

Via Googles såkalte Ngram Viewer har de to forskerne studert forekomsten av ti forskjellige klimarelaterte ord – for eksempel «hetebølge» og «oversvømmelse» – og sammenlignet det med den globale temperaturen. Som grafen under viser, følger forekomsten av ordene temperaturkurven veldig nøye.

– Analysen vår viser at forfattere av alle typer bøker diskuterte usedvanlige værfenomener, som hetebølger og oversvømmelser, lenge før klimaendringer ble et tema i den offentlige debatten, faktisk før oppvarmingen ble systematisk dokumentert, konkluderer Grant og Walsh på nettstedet The Conversation.

– Dette viser effekten klimaendringene har hatt på samfunnet, skriver de.

De kaller det for et «sosialt bevis» på klimaendringene. Det er altså ikke bare vitenskapen som er opptatt av klimaendringene; menneskeheten som sådan har allerede merket dem.

Ned i substansen

Postdoktor Gregers Andersen ved institutt for kunst og kultur ved Københavns Universitet har dykket ned i den nyeste klimafiksjon.

Andersen synes ikke at den australske studien sier så mye i seg selv. Han vil fokusere mer på hvorfor vi trenger klimalitteraturen, snarere enn å telle bøker.

Han påpeker at litteraturen kan hjelpe oss med å reflektere over hva slags en verden vi holder på å skape.

– Cli-fi – eller klimafiksjon – oppsto på 1970-tallet. Det er litteratur som bruker det vitenskapelige paradigmet om drivhusgasser i handlingen, forklarer Andersen.

Klimafiksjonens scenarier

De siste ti årene har det skjedd en voldsom økning i mengden skjønnlitteratur som tar opp klimaendringene. Store forfattere som Margaret Atwood og Ian McEwan har bidratt, sammen med danske Peter Høeg, som har skrevet klimaromanen «Effekten av Susan».

Forfatterne gjør grafer og vitenskapelig sjargong om til følelser og konkrete scenarier, og de forsøker å advare leserne om hva som vil skje med menneskeheten hvis ikke vi gjør noe.

Ifølge Andersen er det fem scenarier som går igjen i klimalitteraturen:

Det sosiale sammenbruddet. Den bærende ideen er at verden, på grunn av den globale oppvarmingen, blir preget av ressursmangel. Som konsekvens oppstår menneskelige konflikter – for eksempel krig. Litterære eksempler: Marcel Theroux: «Far North» og novellen «Diary of an Interesting Year» av Helen Simpson. Begge foregår i fremtiden og tematiserer livet etter en klimakatastrofe, hvor infrastrukturen er ødelagt og hver dag er en kamp for overlevelse.

Dommen. Den bærende ideen er at den menneskeskapte globale oppvarmingen gjør at økosystemet bryter sammen. Litterært eksempel: Frank Schätzing: «The Swarm». Her straffer havets dyr mennesker for å ha ødelagt havets systemet i havet. Det skjer via koordinerte angrep fra blant annet hvaler, haier og bakterier.

Konspirasjonen. Den bærende ideen er forestillingen om at de menneskeskapte klimaendringene ikke er virkelige, men bare et redskap for politikere og andre som kan bruke klimaendringer til å fremme egne interesser. Litterært eksempel: Michael Crichton: «State of Fear». Her konstruerer en gruppe øko-terrorister, som i boken fremstilles som «the bad guys» en rekke klimarelaterte katastrofer for å skape oppmerksomhet om klimaendringene.

Den tapte villmarken. Den bærende ideen er at de siste områdene på jorden som ikke er formet av menneskeheten, forsvinner på grunn av de menneskeskapte klimaendringene – og dermed forsvinner menneskehetens siste sjanse for overlevelse. Litterært eksempel: Jean McNeil: «The Ice Lovers». Hovedpersonen er forsker og bosatt på Antarktis, der hun kan bevitne hvordan menneskets handlinger ødelegger det biologisk mangfoldet – og dermed også Antarktis.

Sfæren. Den bærende ideen er at vi ødelegger vårt naturlige klimasystem, men at vi kan skape kunstige systemer. Litterære eksempler: Allegra Goodman: «The Other Side of the Island» og Paul di Filippos novelle «Life in the Anthropocene». Her befinner vi oss i tiden etter en klimakatastrofe, hvor kloden ikke lenger er beboelig for mennesker. En gruppe med spesielle kvalifikasjoner har imidlertid overlevd ved å skape en kunstig sfære hvor livet kan fortsette. I «The Other Side of the Island» er det for eksempel ingeniører som har overlevd. Dessuten kan man bare overleve hvis man innordner seg veldig rigide regler, og det blir veldig totalitære samfunnsformer som oppstår.

Litterært potensial

Klimafiksjonen har ifølge Gregers Andersen to viktige muligheter: en kritisk og en utopisk.

– De har et kritisk potensial fordi utgangspunktet er at menneskeheten står på en terskel, og ved å flytte handlingen frem i tid kan bøkene sette fokus på hva som skjer hvis vi fortsetter på den nåværende kursen. Dermed prøver de å intervenere i leserens samtid.

– Det utopiske potensialet er ideen om at fiksjonen kan finne opp nye måter vi kan leve, føle, sanse, begjære og så videre på. Den kan vise nye leveformer og kanskje skyve oss i retning av en bærekraftig eksistens.

Han understreker at det selvfølgelig ikke er litteraturen som vil redde oss. Likevel:

– Vi må våkne opp, og klimalitteraturen kan spille en sentral rolle. Denne litteraturen kan spekulere på en helt annen måte enn vitenskapen gjør. Vitenskapen er bundet i data og kan ikke fremstille menneskeskjebner. Derfor er klimafiksjonen også et viktig supplement til vitenskapen.

Referanse:

Will J. Grant og Erin Walsh: Social evidence of a changing climate: Google Ngram data points to early climate change impact on human society. Weather, juli 2015. DOI: 10.1002/wea.2504. Sammendrag.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.