Møter samme tekster uansett

Det finnes en del litterære tekster som lærerne utsetter elevene for, enten de er nevnt i fagplaner eller ikke.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Aamotsbakken mener nye lærebøker bygger videre på den etablerte kanon, nesten uavhengig av hva fokus i læreplanene er. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Aamotsbakken mener nye lærebøker bygger videre på den etablerte kanon, nesten uavhengig av hva fokus i læreplanene er. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Noen forfattere og noen tekster ser ut til å være kanonisert uansett læreplanens formuleringer.

Professor Bente Aamotsbakken ved Høgskolen i Vestfold har studert sammenhengen mellom de forfatterskap og tekster som eksplisitt nevnes i fagplanene, og hvilke tekster som kommer med i skolens antologier.

Aamotsbakken har tidligere undersøkt kanondannelsen i norskfaget slik den framstår i lærebøker for gymnas og videregående skole i 1960, 1970 og 1980-årene.

Hun mener de nyere lærebøkene bygger videre på den etablerte kanon, nesten uavhengig av hva fokus i læreplanene er.

Reform 94 – vekt på opplevelsen

– Reform 94 er et godt eksempel. Her heter det om norskfaget at «intensjonen med litteraturundervisningen er å gi elevene øving i å oppfatte og oppleve litteratur», sier Aamotsbakken.

– Under temaet kjærlighet ser vi at departementet, i sin meget praktisk orienterte veiledning, foreslår Cora Sandels «Klara» og Tarjei Vesaas’ «Det rare» – begge tekster som er godt kjent fra tidligere antologier.

Når elevene skal studere novellen som sjanger, er det også kjente tekster som trekkes fram: Torborg Nedreaas’ «Kruttrøyk», Terje Stigens «Naboer», Alexander Kiellands «Karen» – blant andre.

Også blant lyrikerne er det gamle kjente som dukker opp: Inger Hagerup, André Bjerke og Kristoffer Uppdal, blant romanforfatterne kommer Vesaas og Bojer, og av dramatikere er det Ibsen som foreslås.

…men mange nevnt

Aamotsbakken sytes det er interessant at fagplanen går så langt i sin konkretisering av hvilke forfattere elevene skal arbeide med. Det heter for eksempel at eleven skal lese:

«Eit utval litteratur der salmedikting og tekstar av Petter Dass, Dorothe Engelbretsdotter, Ludvig Holberg og Johan Herman Wessel bør vere med. Eit utval litteratur der Henrik Wergeland, Johan S. Welhaven og H.C. Andersen bør vere med.»

Senere nevnes Camilla Vollett, Ivar Aasen, Aasmund O. Vinje, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Amalie Skram, Sigbjørn Obstfelder, Arne Garborg og Knut Hamsun.

Bare Holberg 

– I planverket fra 1974, altså bare 20 år tidligere, var det faktisk bare én eneste forfatter som ble nevnt: Ludvig Holberg, i tillegg til Snorre Sturlasons kongesagaer, kommenterer Aamotsbakken.

– Vi ser altså at når planen i 1994 lister opp forfattere og verk eleven bør arbeide med, er denne listen svært sammenfallende med de antologier elevene allerede har brukt i mange år, og som har basert seg på fagplaner der så å si ikke en eneste forfatter var nevnt.

Det er dette professor Aamotsbakken kaller kanonisering.

1800-tallet er kanonisert

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Aamotsbakken mener at det faktisk ser ut til at 1800-tallet, spesielt de tre siste tiårene, er kanonisert i sin helhet.

– En slik vektlegging avspeiler betydningen av den såkalte gullalderen i norsk litteratur, i tillegg til det vi kan kalle «realisme-konstruksjonen.» 

– Det er sannsynlig at 1800-tallets forfatterskaper og tekster innehar en så sterk posisjon på grunn av sin historiske kontekst der nasjonsbygging og uavhengighetskamp stor i sentrum, sier Aamotsbakken.

Påvirker hverandre

Et annet aspekt Aamotsbakken er opptatt av, er forholdet mellom det hun kaller den allmenne kanon og skolens kanon.

– Det er vanskelig å si hvilken av dem som er den primære – det kan se ut som om de gjensidig påvirker hverandre, sier hun.

Et eksempel på en slik allmenn kanon er boka Den norske litterære kanon 1900 – 1960. Bare tre kvinnelige forfattere er funnet verdige: Cora Sandel, Sigrid Undset og Gunvor Hofmo.

Blant de mannlige har man blant annet funnet plass til Alf Prøysen og André Bjerke. Inger Hagerup er med som forfatter av et essay om Olaf Bull.

Enighet og endring

Det viktige blir da å se på mekanismene, på hva som gjør at noe inkluderes, mens noe annet ekskluderes.

– I alle fall er det viktig å være klar over at kanon er skapt av mennesker, understreker Aamotsbakken.

– I noen grad uttrykker den noe mange er enige om, men samtidig vil den oppvise preferanser og skiftninger fra periode til periode. Dessuten vil kanon også endres i takt med samfunnsforholdene.

I 1970-årene var kvinnebevegelsen sterk, noe som blant annet resulterte i Norsk kvinnelitteraturhistorie.

– Tradisjonelle litteraturhistorier har vært befolket av menn. Den beskjedne plassen kvinnelige forfattere har fått i litteraturhistoriene, har i sin tur ført til at de er tilsvarende dårlig representert i antologier og lesebøker, sier Aamotsbakken.

Ingen nevnt

I 2006 kom det nok et planverk, Kunnskapsløftet.

– Man kan spørre seg om dette betyr slutten for kanonisert litteratur: Her er det ingen påpekning av det er visse forfattere man skal lese. Kvinnelige forfattere står dermed igjen i fare for å bli forvist fra pensumlister og antologier.

Imidlertid viser nettsider knyttet til nye norskverk etter denne læreplanen at elever og lærer tilbys et rikt utvalg av kanonisert litteratur, der både mannlige g kvinnelige forfattere har sin plass.

– Dersom det viser seg å stemme at læreplanens formuleringer ikke har altfor stor innflytelse over hva som representeres i læremidler og tas i bruk i klasserommene, vil trolig kanonisert litteratur fortsatt være tema for elevene, avslutter Aamotsbakken.

Referanse:

Bente Aamotsbakken, Skolereformer og kanon, i Skjelbred m.fl. (red.): Norsk lærebokhistorie III – en kultur- og dannelseshistorie, Novus forlag 2011

Powered by Labrador CMS