Romferder, måneboere og kolonier på Venus dukket opp lenge før Lyn Gordon. Alt i antikken diktet de gamle grekerne science fiction-fortellinger - inspirert av møter med andre kulturer.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Grekerne var reisevante og møtte fremmede og merkelige ting på sine sjøtokt. Ved å gjøre reisehistoriene hakket mer snodige, endte de opp med fortellinger som Homers “Odyssen”, der helten Odyssevs møter kjemper, uhyrer og magi - akkurat som i dagens fantasilitteratur.
- Grekerne var fascinert av det eksotiske og historier om andre verdener, sier dr. Karen Ni-Mheallaigh ved University of Liverpools avdeling for arkeologi, klassisisme og egyptologi. Hun undersøker hvordan moderne science fiction blir til, og hvordan dette kan sammenlignes med tekster fra den klassiske kulturen.
"Karen Ni-Mheallaigh"
- Noen forfattere reiste mot nord og det fjerne østen for å tilfredsstille nysgjerrigheten. Kulturene de fant der var så forskjellige fra deres egen at de ble inspirert til å fantasere om enda mer fjerntliggende og eksotiske verdener.
Gullgravende kjempemaur
Antihanes fra Berge skrev om sine reiser til Nord-Europa, der det var så kaldt at samtaler ?frøs fast i lufta’. Herodot (484-425 f.Kr.) fortalte om flyvende slanger og indiske kjempemaur som var ?større enn rever’ og gravde opp gull.
- Det interessante med disse fantasihistoriene er at mange av dem er skrevet som virkelige reiseskildringer og historiske tekster. Det virker som grekerne ikke likte å stå fram med rent oppdiktete historier, så forfattere som var kjent for å overdrive skrev i form av reisenotater, eller viste til gjenoppdagete tekster eller oppdiktete inskripsjoner, forteller Ni-Mheallaigh.
Med skip til månen
Fantasiforfatteren fremfor noen var Lucian fra Samosata, som beskrev romferder, krig mot solbeboere og en koloni på “Morgenstjernen” (Venus) allerede år 160 e. Kr. Og når fortelleren drar til månen, skjer det selvfølgelig på god, gresk måte - med skip.
“Neste morgen satte vi seil i en svak vind. Ved middagstider kom det brått en voldsom virvelvind som bar skipet over tre tusen stadier mens den løftet oss opp av vannet, og slapp oss ikke ned igjen men holdt oss svevende i luften. På denne måten hang vi i syv dager og netter, og på den åttende fikk vi se en stor landmasse lik en øy, rund, skinnende og fylt med lys”, forteller Lucian.
Sanne løgner
Selv om han kaller verket “Sanne historier”, sier Lucian rett ut at det er løgn og oppspinn i forordet.
- Lucian var den første til å innrømme at alt han skrev var usant og ikke kunne skje. Men skrivestilen er beregnet på å overbevise leseren om at alle eventyrene hans er sanne, sier Karen Ni-Mheallaigh.
Og hva skjedde videre med Lucians romferd? Skipet seiler til “den nye kolonien på Morgenstjernen” der de fyller opp vann. De passerer tett opp til sola, men kommer seg ikke i land - vinden gjør det umulig! Så kanskje Lucian var først ute både med romskip og solvind for 1800 år siden?
