Tolkien ble oppdratt i katolsk tro, og religionen betydde så mye for ham at han krevde at kona Edith skulle konvertere til katolisismen før de giftet seg. Men han nektet plent for at Ringenes Herre skulle være noen kristen lignelse.

Ingen allegorier takk!

Da Ringenes Herre ble gitt ut på 1950-tallet var det slett ikke vanlig å skrive rene fantasifortellinger for voksne. “Så hva betyr den EGENTLIG, da?” spekulerte kritikerne, og lurte på om erkeondingen Sauron i grunnen var Hitler. Tolkien selv avskydde allegorier, og var forståelig nok ikke særlig begeistret.

- Historien er ikke om annet enn seg selv, skal han ha sagt, og understreket at
Ringenes Herre verken var noen politisk, moralsk eller religiøs allegori. Likevel måtte han selv innrømme at boka er et religiøst verk.

En skapende gud og hans speilbilde

Gud skapte menneskene i sitt bilde, sier den kristne læren. Tolkien oppfattet nettopp det å forme nye verdener i fantasien som en slags menneskelig etterligning av Guds skapelse av universet.

Dermed reflekterer vi Gud, mente han, og så på sitt forfatterskap som en svært religiøs handling. Da lurer kanskje mange på hvorfor Gud ikke fikk være med i bøkene, men kikker man nærmere etter kan det være man finner Herren gjemt i kulissene?

En kristen moral og verdensorden preger historien, mener Tone Almhjell, som er journalist i Adresseavisen. Hun studerte verkets religiøse sider i forbindelse med hovedoppgaven i engelsk.

Mellom linjene i den tilsynelatende religionsløse fortellingen finnes en meget katolsk Gud med en stor plan. Det er mer enn tilfeldigheter som rår i Midgard, og hele historien vitner om at det ligger en guddommelig vilje bak alt.

Forvarsler

- De utallige forvarslene og synene i boka vitner om dette, sier Almhjell.

Flere steder får hovedpersonene se glimt av framtiden, og får advarsler om mulige farer, og disse varslene stemmer i alle tilfeller.

Alt tyder på at det finnes orden og mening, i motsetning til kaos og tilfeldigheter. Alt tidlig i boka får Frodo et glimt av slutten, hvor han reiser mot vest over havet, etter at alt er over. Det kan jo tyde på at hendelsene er forutbestemte.

Fri vilje, men begrensede valg

- Det finnes en guddommelig vilje i verket, og denne jobber helt tydelig for at ting skal ordne seg for de gode beboerne i Midgard, mener Almhjell. Gud legger
med andre ord til rette for at det skal gå bra, men hvert enkelt individ er likevel fri vilje.

De kan nemlig bestemme om de vil gjøre det rette eller ikke, akkurat som i kristendommen. Man kan altså velge å feile, og Frodo kunne for eksempel ha nektet å ta på seg ansvaret for ringen.

“Jeg skulle ønske det ikke hadde behøvd å skje akkurat i min tid,” sier Frodo da han skjønner hvilken oppgave som ligger foran ham. Og Gandalf svarer: “Det gjør jeg med, og det gjør alle som lever lenge nok til å oppleve slike tider. Men det er ikke opp til dem å avgjøre. Alt vi har å avgjøre er hva vi skal gjøre med den tiden som er tilmålt oss.”

Og Frodo velger altså det rette, men selv når noen velger å gjøre feil, snur den usynlige Gud ofte hendelsene til det gode.

Guds sanne lys?

Tolkien selv trodde det religiøse aspektet var grunnen til at boka fikk en slik enorm popularitet, og at de leserne som tilbad både boka og personene i den bare var forvirret. Det er Guds sanne lys som skinner igjennom, men de kjenner det ikke igjen, mente Tolkien, som neppe hadde forutsett at boka skulle erstatte troen på Gud i stedet for å forsterke den.

- Personlig tror jeg heller at verket treffer folk fordi det handler om en liten ubetydelig fyr som plutselig spiller en viktig rolle i verden, sier Almhjell. Det kunne like gjerne vært deg eller meg. Slikt gir en mening til tilværelsen, selv for den som føler seg liten.

Ønsker man å vite mer om boka eller forfatteren, anbefales Adresseavisens Tolkien-side på det varmeste. Her finner man også e-postadressa til Tone Almhjell, hvis det skulle være noe man lurer på.