Isbjørn i arktisk litteratur har blitt beskrevet som alt fra blodtørstig og nyttig.  (Foto: University of Washington / Bilde: Carl Koldewey)
Isbjørn i arktisk litteratur har blitt beskrevet som alt fra blodtørstig og nyttig. (Foto: University of Washington / Bilde: Carl Koldewey)

Blodtørstig julebjørn herjet i arktisk litteratur

Midt i fortellingen om en blodtørstig isbjørn som drepte sju personer på julaften, blir fortelleren selv drept av en isbjørn.

Publisert

– I arktisk litteratur er isbjørnen en gjenganger, og den kommer gjerne på julaften både i eventyr og romaner, sier Henning Howlid Wærp, professor i nordisk litteraturvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet. 

Wærp har nylig publisert en bok der han ser nærmere på nordisk polarlitteratur. Han kan fortelle at kvitbjørnen dukker opp i blant annet skjønnlitteratur, krimbøker, fangstberetninger, eventyr og barnebøker.

«Vild og blodtørstig»

I Øvre Richter Frichs roman I Polarnattens Favn dukker en blodtørstig isbjørn opp på julaften. (Foto: Stig Brøndbo)
I Øvre Richter Frichs roman I Polarnattens Favn dukker en blodtørstig isbjørn opp på julaften. (Foto: Stig Brøndbo)

– I gamle jaktromaner blir isbjørnen demonisert for hva den er verdt. Det at en blodtørstig isbjørn dukker opp og dreper på julaften, går rett inn i folketradisjonens forestilling om at farlige overnaturlige vesener var på ferde på julenatta, sier Wærp.

I Øvre Richter Frichs roman I Polarnattens Favn overlever en fransk professor, en tysk baronesse og to nordmenn en eksplosjon om bord i en båt på østkysten av Svalbard og må overvintre i en gammel russisk fangsthytte. På selveste julaften forteller en av de overlevende, den norske islosen Nils Johnsen, om hvordan en isbjørn på julaften i 1634 drepte sju hollendere:

«Fangstfolkene siger, at det hver julaften kommer en bjørn til overvintrerens hytter. Men det er ikke en av de almindelige fredsommelige isbjørne man møter sommerstide paa pakisen ved Novaja Zemlia. Nei, julebjørnen er vild og blodtørstig,» forteller islosen til de andre.

Midt i den makabre julefortellingen blir islosen avbrutt av merkelige lyder utenfor fangsthytten. Den blodtørstige julebjørnen har kommet tilbake.

«Dens smaa øine gnistret da den vendte sit røde svelg mot islodsen,» skriver forfatteren.

Noen setninger senere har julebjørnen krevd nok et liv – på julaften.

Isbjørn berget julematen

I mellomkrigstiden dukker isbjørnjakt opp som en manndomsprøve i arktisk ungdomslitteratur, som her i boken Tre gutter på Spitsbergen fra 1932. (Foto: Stig Brøndbo)
I mellomkrigstiden dukker isbjørnjakt opp som en manndomsprøve i arktisk ungdomslitteratur, som her i boken Tre gutter på Spitsbergen fra 1932. (Foto: Stig Brøndbo)

Også i norske folkeeventyr har isbjørnen vært en viktig karakter.

I Asbjørnsen og Moes eventyr om Kvitebjørn kong Valemon er en konge forhekset til isbjørn om dagen og menneske om natten. Eventyret om Kjetta på Dovre forteller om hvordan trollpakk hver eneste julaften kommer til et hus på Dovrefjell og stjeler julematen – inntil en finnmarking med en isbjørn ender opp med å overnatte der en julekveld.

– Halvor tilbyr husly, men advarer finnmarkingen om at det kommer fullt med troll hver julekveld, og at de spiser opp julematen. Med isbjørn i huset viser det seg imidlertid ikke å være noen fare med trollene lenger. Trollpakket flykter og kommer aldri mer tilbake, for makten til katt har de aldri møtt! skriver Wærp i boken.

Wærp forteller at isbjørnen fortsatt har en plass i moderne arktisk litteratur, men at fortellingen om den har endret seg. 

– I nordiske guttebøker fra mellomkrigstiden dukker isbjørnjakt opp som en slags manndomsprøve, mens den etter at den ble fredet i 1973, ikke skal beskytes – men beskyttes, sier Wærp.

Referanse: 

Wærp, H.H.: Arktisk litteratur – fra Fridtjof Nansen til Anne B. Ragde. Orkana akademisk (2017)