«Fleire har sagt om Amundsen at det han vann med skip, ski og hundar, skusla han bort med pennen» skriver historieprofessor Narve Fulsås i Norsk Polarhistorie.

Roald Amundsen levnes av enkelte historikere lite ære som forfatter. Men det er få litteraturvitere som har sett på Amundsens forfatterskap. Dette gjorde Henning Howlid Wærp nysgjerrig.

For selv om Amundsens forfatterskap i hovedsak har vært mye brukt som kildemateriale av historikere, så hadde det også et stort publikum i sin samtid.

Var Amundsen virkelig så dårlig forfatter som mange vil ha det til? Og har hans sakprosa tålt tidens tann?

Hardbarket stil

– Roald Amundsen har ikke det man kan kalle for en litterær penn. Nansen mestrer nok samtidens lyriske stil bedre.

– Men Amundsen er tidvis undervurdert som forfatter. I deler av sin sakprosa har han en hardbarket og handlingsdrevet stil, som nok ville vært interessant for den moderne leser. Gjennem luften til 88 grader Nord er spennende å lese. Det er ren arktisk western, sier Henning Howlid Wærp, som er professor i nordisk ved Universitetet i Tromsø.

Mange av Nansens reiseskildringer kan derimot fremstå som uinteressante i dag, fordi de handler om naturbeskrivelser og kulturhistorie.

– Bøkene om Nansens reiser gjennom Armenia og Kaukasus er skildringer som i hans samtid skaffet leseren stor forståelse for kulturen, konflikten og flyktningenes situasjon. Men det har en lærebokkarakter. Og hvem i dag leser lærebøker fra 1920-tallet? spør Wærp.

Amundsens naturskildringer er tamme i det Howlid Wærp anser som hans mest vellykkete bok – debuten Nordvestpassagen. Men møtet med netsilikkene er godt og tidvis nervepirrende lesestoff, hvor Amundsens entusiasme lett smitter over på leseren.

God på møter med mennesker

«To kajakker forut! ropte plutselig tøndeutkikken. I en fart var alle mand paa dekk.[…] Vi var meget spændte paa at stifte bekjendskap med disse nordgrønlandske eskimoer, om hvem der berettes mange underlige ting.»
Nordvestpassagen (1907).

– Gjennom to år med overvintring i isen, skriver han interessevekkende om det å leve sammen med inuittene. Det som overlever i reiseskildringer er ikke nødvendigvis poetiske beskrivelser av naturlige omgivelser. Det som overlever er møtet med andre mennesker og her er Amundsen god, sier Wærp.

Amundsen glimter til med kreative litterære grep. Men han fikk aldri en helhetlig god fortellerteknikk. Dessverre rendyrker han aldri sin arktiske westernstil, mener Wærp.

– Amundsen er usikker som forfatter. Han leier for eksempel inn gjesteforfattere som kan spe på tekstene med adjektiver. I Sydpolen er det åtte kapitler som ikke er skrevet av ham i det hele tatt.

Han virker også til å ha lite eierskap til egen tekst. Han skriver blant annet til sin forlegger at han får fylle på der det er få ord.

Uvillig å skrive om konflikter

Fridtjof Nansen på sin side er en bedre skriftstrateg enn Amundsen, mener Wærp. Ikke minst så er han skruppelløs i sin forfatterskap og skriver gjerne om konfliktene.

– Nansen henger ut de to samene som er med på ski over Øst- Grønland som redde og engstelige, mens nordmenn fremstår som djerve og fryktløse. Han innser at for å få frem helteskikkelsene, må man også ha anti-helter.

– Fordi samene gråter og ber til Gud så skjønner leseren at dette er farlig. Samtidig er det selvsagt ikke tilfeldig at samene fremstilles som den svake part. Det er problematisk i dag, men Nansens lesere i samtiden var det norske borgerskapet, forklarer Wærp.

Amundsen på sin side unngår å skrive om konflikter som oppstår på ekspedisjonene. For eksempel var det først på 90-tallet at man oppdaget at Helmer Hanssen fikk sparken under ekspedisjonen gjennom Nordøstpassasjen.

– Amundsen utelater konflikter og det er jo det som er det mest interessante for en moderne leser. Han mente nok at opprør blant mannskapet ikke var noe å flagge for verden. Ikke minst fordi det reflekterte dårlig på ham selv som leder. Disse bokutgivelsene ga også et viktig bilde av polfarerne som skulle bevares for ettertida, sier Wærp.

Amundsens dårligste bok

Det er ifølge professoren i nordisk interessant at Amundsen klarer å skrive en spennende fortelling om den mislykkede ekspedisjonen til 88 grader Nord, mens den nervepirrende suksessen med sydpolekspedisjonen ble til en av hans dårligste bøker.

– I Sydpolen forteller han alt i første kapittel. Boka starter med et resymé av turen frem til selve polpunktet! Den avsluttes på et klønete vis med at Fram anløper Hobart i Australia. Man får ikke vite noe om reisen hjem og mottagelsen der. Det virker ikke som om boka skrives med lyst, selv om fortellinga har enormt potensial.

Og tidspresset spiller kanskje en rolle her – mens han med debuten Nordvestpassagen hadde god tid, så er det nå mer som står på spill.

– Man må huske at polfarere skrev bøker av blant annet økonomiske årsaker. Der var sponsorer som skulle ha noe igjen for sine investeringer og der var voldsom interesse i avisene. I Hobart fikk ikke mannskapet gå av borde før Amundsen fikk brakt nyheten om polferden til Daily Chronicle i London som han hadde solgt førsteretten til, avslutter Wærp.

Referanse:

Wærp, Howlid Henning:  Roald Amundsens polarprosa – Nordvestpassagen, Sydpolen og Nordostpassagen, i Norsk litterær årbok, 2011.