Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Forskere synger om kosmos i musikkvideoen A Glorious Dawn, av den amerikanske musikeren John Boswell.
De fleste byer har flere kunstgallerier og konsertscener, og mange har også vitenskapsmuseer. Men sjelden eller aldri søker kuratorer, konsertarrangører og konservatorer sammen.
Det er den gamle historien med de to kulturer. Humaniora er humaniora og naturvitenskap er naturvitenskap, ”og aldri skal de to møtes”, for å dra et gammelt Kiplingsitat ut av sin sammenheng.
Og skulle de to slumpe til et stevnemøte, blir det sjelden virkelig hett. Fargerike skilderier av dinosaurer og fjerne planeter kan sikkert fylle bildebøker og tenne undringens gnist i barnesjeler.
Men de auksjoneres ikke på Sotheby´s.
Likevel, det gjøres forsøk på å lage kunst inspirert av naturvitenskap. Her er tre forsøk jeg har funnet på mine vandringer gatelangs i byer eller lenkelangs på nettet.
Symphony of science
Dette sjeldne nettstedet er skapt av den amerikanske musikeren John Boswell. Her finner du musikkvideoer der forskere og berømte vitenskapsformidlere som Carl Sagan … synger!
Boswell henter råstoffet sitt fra populære fjernsynsprogrammer som Cosmos og Stephen Hawking´s Universe.
Så redigerer han talen slik at rytmen faller inn med musikken, og kjører den gjennom en vocoder, slik at talen forvandles til sang.
Den første videoen het A Glorious Dawn (se øverst), og spredte seg med virusfart over nettet da den kom i 2009.
Etter en måned hadde den over en millioner visninger på YouTube, det hittil meste for noen musikkvideo på dette nettstedet.
Første gangen jeg så denne mashup-videoen, fikk jeg tårer i øynene. Samtidig var jeg litt skamfull for det. Det er lett å le overbærende av den pyntelige, tamme synthmusikken og de metalliske stemmene.
Samtidig er det de enkle, store drømmene gripende, framført av entusiaster i landet som faktisk klarte å gripe drømmen og gjennomføre ”sin” månelanding, ikke bare holde nyttårstaler om den.
En annen video som gir meg troen på livet tilbake, er We´re All Connected. Her synger blant andre astronomen Carl Sagan og fysikeren Richard Feynman om hvordan vi alle er forbundet med hverandre:
We are all connected To each other, biologically To the earth, chemically To the rest of the universe atomically
Etter disse to første videoene har Boswell produsert en serie andre, alle fritt nedlastbare. Titlene spenner fra The World of Dinosaurs, via Children of Africa, om hvordan menneskeslekten spredte seg ut over verden, til Onward To The Edge, om utforskingen av rommet.
Annonse
Ser du for mange videoer etter hverandre, begynner noe av gløden å falme. De har det samme akkompagnementet, de samme melodigangene og det henførte uttrykket går igjen og igjen.
Likevel, dette er et spennende eksperiment. Jeg skulle ønske at musikere og artister med større register og dybde ville prøve på det samme.
Starts With A Bang
Bloggen Starts With a BANG av astronomen Ethan Siegel. (Foto: (Skjermdump))
Astronomen Ethan Siegel prøver det samme med bilder og tekst som John Boswell prøver med musikk og video: Han lager visuelle og tekstlige mashups.
I bloggen Starts With a BANG! lager han serier av bilder hentet fra forskjellige nettsteder, og binder dem sammen til en liten refleksjon eller historie med korte tekster.
Igjen opplever jeg den samme enkle, men rørende amerikanske entusiasmen.
Den er lett å harsellere over, men kan virkelig åpne øynene for de som våger å være som barn under stjernene vi kommer fra.
Eller, som Siegel selv sier: Ikke vær skamfull for hva du er; vær takknemlig for alt du er!
Full Moon
Da jeg besøkte Haydenplanetariet i New York for et par år siden, fikk jeg oppleve en fotoutstilling av de sjeldne.
Landskapsfotografen og kunstneren Michael Light hadde laget store, svart-hvite fototrykk av bilder som var tatt av Apollo-astronautene på månen.
Annonse
I det store formatet og med den mesterlige fototekniske bearbeidingen av originalnegativene stod månelandskapene fram i en skjønnhet jeg aldri har opplevd tidligere.
Kanskje var det også fordi Light hadde unngått de mest brukte motivene at inntrykket ble så sterkt.
En geologhammer henlagt på klippesteiner under en svart himmel, småsteiner langs en skråning nedover mot skyggene i bunnen av et krater.
Slitne, skjeggete astronauter som tar seg en høneblund etter arbeidsøktene ute på månen – små og samtidig overveldende glimt av arbeidshverdagen på en annen klode.
Astronauten Harrison Schmitt på månevandring under Apollo 17-ferden i 1972. Bildet er ikke fra utstillingen til Michael Light.
