Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Maleriet Collective invention av Magritte. (Foto: (Maleri: René Magritte))
Hva er en kollasj?
Man lager en kollasj ved å stykke sammen et bilde av deler som er klippet ut av forskjellige materialer – for eksempel blader eller fotografier. Men også papp eller tøy blir brukt.
I strandkanten ligger det en kvinne; overkroppen er en fisk. Det er ikke noe man møter hver dag. Og det er nettopp det som er poenget.
Den merkelige scenen uspiller seg i det surrealistiske maleriet «Kollektiv oppfinnelse», malt av kunstneren René Magritte i 1934. Scenen skal utvide vår oppfatning av virkeligheten. Det forteller Camilla Skovbjerg Paldam, adjunkt i kunsthistorie ved Aarhus universitet. Hun har nettopp undersøkt surrealismen i boken «Surrealistiske Collager».
– Surrealisme har potensial til å endre våre vante forestillinger om verden. Bildene suger oss inn i verdener som er annerledes den vi kjenner. På den måten kan surrealismen åpne blikket vårt for at ting kan være annerledes, sier Paldam.
Mange reklamefolk – her fra Coca-Cola – har brukt surrealistiske verdener. I dag er surrealismen blitt så vanlig at den kan fascinere uten å skremme kundene. Slik var det absolutt ikke på 1920-tallet. Den gang ble surrealisme oppfattet som noe veldig merkelig.
Surrealismen kunne ikke selge biler
I dag møter man ofte surrealismen hvis man går på kunstmuseum og ser samtidskunst. Men også i reklamen støter vi på surrealistiske verdener. Slik var det ikke på 1920-tallet, da surrealismen oppsto.
Den gang var surrealismen så merkelig at den på ingen måte kunne selge Coca-Cola, kaffe eller biler. Og det var helt bevisst at surrealistisk kunst skulle være mystisk.
Kunstnere som Salvador Dalí, Max Ernst og René Magritte mente at surrealisme kunne bringe mennesker i forbindelse med det ubevisste – det som foregår i hodene våre uten at vi helt er klar over det.
Inspirasjonen kom fra psykoanalysens far, Sigmund Freud. Han mente at det ubevisste forteller oss dype sannheter om oss selv. Og når vi innser de sannhetene, ender vi vår oppfatning av virkeligheten.
En direkte kanal
Surrealistene forsøkte på forskjellige måter å komme i kontakt med det ubevisste.
De var veldig opptatt av drømmer, og Freud mente at drømmer var en direkte kanal til det som foregår i underbevisstheten. Surrealistenes bilder er derfor ofte svært drømmeaktige.
Automatskrift er et verktøy hvor man tenker så lite over det man skriver som mulig – og man kan også drive automattegning. Surrealistene lot bare lot pennen gli over papiret og fikk på den måten «beskjeder» fra det ubevisste.
Hallusinerende stoffer var også en måte å nå det ubevisste. Mange har siden beskrevet LSD-tripper som surrealistiske opplevelser – og det er ikke helt tilfeldig.
Kollasjer var en annen viktig metode. Surrealistene klippet ut bilder og satte dem sammen på nye måter – uten for mye tankevirksomhet. På den måten oppsto nye, bevissthetsutvidende bilder man ikke normalt så.
Banebrytende nytt syn på surrealismen
Camilla Skovbjerg Paldam har i forskningen sin særlig undersøkt surrealistenes kollasjer. Faktisk er hun den første forskeren som har fått øynene opp for hvor viktig kollasjteknikken er for surrealistisk kunst.
– Jeg ser surrealismen gjennom kollasjene. Jeg mener at det er den helt sentrale teknikken hos surrealistene, sier Paldam.
Surrealismens fremste kjennetegn er nemlig at kunsten bestå av deler som slett ikke passer sammen – akkurat som kollasjen.
Annonse
– Når jeg snakker om surrealistiske kollasjer, skal det ikke bare forstås som «klipp-og-lim». Det skal snarere forstås metaforisk. Elementer fra forskjellige sammenhenger blir satt sammen på nye måter, sier Paldam.
Surrealister var kommunister
Kollasjen oppsto i begynnelsen av 1910-tallet. En av de første kunstnerne som kastet seg over den nye teknikken, var Pablo Picasso. Men andre kunstnere tok snart opp tråden. Blant andre de såkalte «dadaistene» – kunstnere som dyrket det absurde og meningsløse. Omkring 1920 ble noen dadaister inspirert av Sigmund Freuds psykoanalyse. Det ble starten på surrealismen. Kunstnerne tok kollasjteknikken med seg over i surrealismen, hvor de ville bruke den konstruktivt til å skape kontakt med «det ubevisste». De merkelige sammenstøtene mellom elementer ligner ofte det man opplever i drømme. (Foto: (Kollasj: Pablo Picasso: Gitar, avis, glass og flaske (1913)))
De mystiske verdenene som åpner seg for oss i surrealistiske malerier og kollasjer, skulle endre den virkelige verden. Det var i hvert fall surrealistenes mål.
– Det var politisk motivert. De fleste surrealistene var i perioder medlemmer av det kommunistiske partiet. Men det er ikke særlig tydelig i kunsten deres. Det var politikk på mikroplan. Det handlet om å utfordre fordommer og oppfatninger av hva som var normalt. Folk skulle se verden på nytt, sier forskeren.
Ville endre hverdagens rutiner
Surrealistene ville ta et oppgjør med hverdagens trivialitet. De håpet at kunsten kunne gi voksne mennesker det synet på verden som et barn har.
– Når et barn leker, kan «en skje» være mange forskjellige ting. Den voksne vil bare se den som «en skje». I kollasjene viser surrealistene at tingene omkring oss kan være noe helt annet. Og hvis du kan se det, har din verden endret seg, sier Paldam.
Hun mener surrealistene faktisk har hatt suksess med å endre vårt syn på verden.
– Den kunsten surrealistene laget på 1920- og 30-tallet, vakte voldsomt oppstyr. Folk hadde problemer med å akseptere den. Men i dag er den blitt en hel selvfølgelig del av vår visuelle kultur. I dag bruker reklamemakerne ofte et surrealistisk bildespråk. Det viser at surrealismen virkelig har rotfestet seg, sier Paldam.
Camilla Skovbjerg Paldam har reist verden rundt for å se de originale surrealistiske kollasjene med egne øyne. Hun ville undersøke om surrealistene forsøkte å få kollasjene til å framstå som en helhet – og ikke fragmentert, som tidligere forskere har ment.
Derfor var det nødvendig å undersøke originalkollasjene med forstørrelsesglass, for å se om overgangene mellom de forskjellige elementene var fin og gjennomtenkt – eller tilfeldig. Det viste seg at Paldam hadde rett i antakelsen sin: Det var for det meste brukt mye tid på overgangene, og elementene var nøye utvalgt.
Den oppdagelsen sammenholdt Paldam med surrealistenes egne tanker om kunsten de skapte, som de blant annet hadde skrevet ned i såkalte «manifester». På den måten fant hun et helt nytt perspektiv på surrealismen, som ellers er blitt behandlet utrolig nøye av andre kunstforskere.
