Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
– Munch var så absolutt bevisst å bygge myter rundt seg selv, sier forsker Lars Toft-Eriksen.(Illustrasjon: Edvard Munchs selvportrett fra 1895 / CC BY 4.0 Munchmuseet)
Myten om Munch påvirker hvordan vi forstår kunstnere i dag
Toneangivende Munch-biografi inspirert av psykoanalyse, datidas raselære og kunstnerens egen iscenesettelse har styrket myten om kunstnergeniet.
Bohemsk og rebelsk, ensom og angstfylt. Festende på Christianias kunstnerkafeer og på barer i Paris og Berlin. Banebrytende og misforstått, men hyllet av ettertiden. Slik er du kanskje vant til å tenke om Norges mest kjente kunstner noensinne: maleren og grafikeren Edvard Munch.
Men hvorfor er det sånn?
– Munch som menneske er det vanskelig å si mye om. Han er ganske utilgjengelig, bak den biografiske forestillingen vi har av han, sier Lars Toft-Eriksen.
Toft-Eriksen har undersøkt hvordan myten om Munch som et kunstnerisk geni styrkes og skapes gjennom biografiene om han. Resultatet er doktorgradsavhandlingen Based on a True Story: Rereading Rolf Stenersen’s Image of Edvard Munch and the Myth of Genius.
Kunsthistorikeren mener det er på tide med mer skepsis til hvordan myten om kunstnere generelt, og Munch spesielt, skapes.
– Myten om Munch holder jo stand, til tross for 40–50 år med kritikk og falsifisering, sier han.
Lars Toft-Eriksen finner påvirkning fra førkrigstidas ideologi om originalitet og det ubevisstes kraft i fremstillingen av Edvard Munch.(Foto: Mari Lilleslåtten)
Mannen bak myten ikke viktig
Lars Toft-Eriksen jobber som konservator ved Munchmuseet, og her ønsker publikum å høre fortellingene om Munch.
– Jeg tror ikke nødvendigvis de er så opptatt av Munch som sådan, men at de er ute etter noe mer grunnleggende, som Munch blir et eksempel på. De vil høre fortellingen om kunstneren som en helt, sier han.
I 1944, samme år som Munch døde, ga kunstsamler og forfatter Rolf E. Stenersen ut biografien Edvard Munch: nærbilde av et geni.
Blant de mange biografiene om Munch er denne ifølge Toft-Eriksen fortsatt den aller viktigste for oppfatningen av Munch. Den utgis i stadig nye utgaver og er oversatt til en rekke språk, senest mandarin.
– Stenersen lager her et bilde av en original, en eksentriker – en som har noe særegent ved seg. Han tegner et psykologisk bilde, men beskriver også rivalisering med andre kunstnere og forsterker bildet av at Munch bryter og skaper noe nytt.
Ideologi om originalitet
At kunstneren er original, er helt grunnleggende for moderne kunst, mener Toft-Eriksen.
– Selv om man kanskje ikke snakker om genier i like stor grad nå som for 100 år siden, er forestillingen om originalitet fortsatt veldig sterk. Ikke bare i kunsten, men også i vitenskapen skal man komme med noe nytt. Og hva vil det egentlig si? Det er en ideologi om originalitet, som påvirker hvordan vi oppfatter Munch.
Hos Stenersen skrives geniet Munch frem gjennom livaktige fortellinger fra Munchs liv. Dette er retoriske grep som gir boka litterær verdi, men som ifølge Toft-Eriksen også effektivt styrker myten om Munch.
Boka er preget av ideer og strømninger som var viktige i Stenersen og Munchs samtid, blant annet psykoanalysen.
– Det ubevisste er en rød tråd i Stenersens genibegrep. Ideen om at det er noe hemmelig eller skjult i sjelen eller psyken, som man ikke umiddelbart har tilgang på. I boka er det en slags dreining mot det irrasjonelle, det ubevisste, mot drifter, seksualitet og begjær – kontra det rasjonelle og bevisste.
Annonse
Sammenheng mellom fysikk og intellekt
«Den som hadde sett Edvard Munch, glemmer det ikke. Håret var blondt og bølget. Pannen buet og høy. Øynene blågrå. Nesen og munnen var velformet trass i at underleppen var smal. Haken var kraftig, og den virket enda kraftigere av at han alltid holdt hodet løftet.»
Dette skriver Stenersen i innledningen til Nærbilde av et geni, hvor han vier mye plass til beskrivelser av Munchs fysiske utseende.
– Han sammenligner blant annet Munch med Leonardo da Vinci, noe som også har vært gjort av andre biografer, forteller Toft-Eriksen.
Stenersen understreker det feminine ved utseendet og den veike, merkelige fremtoningen hans.
Han påpekte de aspektene som avvek fra datidens standarder for maskulin styrke, og som på samme måte som hos Leonardo Da Vinci skulle vitne om originalitet.
– Å sette fysiske attributter i sammenheng med intellektuelle evner er i tråd med den vitenskapelige retningen fysiognomi, som også kan knyttes til frenologi og i forlengelse av det – datidens rasevitenskap, sier Toft-Eriksen.
For på samme måte som folk på 1920-tallet spurte seg om mennesker med ulike etniske kjennetegn hadde ulike mentale evner, lurte de på om også geniet hadde spesielle fysiske attributter.
– Den tyske forskeren Ernst Kretschmer skriver to større avhandlinger om genialitet. Han kartlegger forskjellige kroppstyper og bruker blant annet mye tid på August Strindberg og hans kroppsform og hodeform.
Iscenesatt seg selv
Stenersens biografi er basert på fortellinger fra hans lange kjennskap til Munch, men også historier Munch selv forteller.
– Munch var så absolutt bevisst å bygge myter rundt seg selv, også i det han skrev, sier Toft-Eriksen.
Annonse
Han viser til notater fra Munch som kan ligne dagboknotater, men som ved nærmere ettersyn viser seg å være nøye redigert og tilpasset. Han mener Munchs egen iscenesettelse påvirket Stenersens forståelse av det geniale.
– Og myten hadde også betydning for hvordan Stenersen forsto kunstnerisk virksomhet. Han fremmet forestillingen om at kunstneren er en visjonær, en profet, at kunstneren kan se inn i en annen virkelighet eller se inn i fremtiden.
Myten påvirker kunsten
Munchs kunst ble og blir fortsatt oppfattet som original. Men hvor mye er det påvirket av myten om Munch som et kunstnerisk geni?
– Det er slik myten virker – den påvirker hvordan vi ser på Munchs kunst som original, sier Toft-Eriksen.
Men det er myten om Munch i samspill med sammenhengen den oppsto i, som er avgjørende.
– De komplekse kunstteoretiske og estetiske, men også psykologiske kontekstene myten oppstår i, virker tilbake på vår forståelse av kunstverket. Men det går ikke bare en vei. Verkene virker også tilbake på mytene og ideologien.
– Når Munch provoserer med Syk pike i 1886 og senere med alle arbeidene fra 1890-årene i Berlin, så handler det om at han ikke bare selv går inn i mytologien, men at han også gir uttrykk for den gjennom kunsten sin.
Kunstnermyten påvirker hvordan man forsto og forstår Munchs malerier, mener Toft-Eriksen. Det syke barn (Syk pike) provoserte i 1886 med sin skisseaktige stil.(CC BY 4.0 Munchmuseet)
Fortsatt sterk kunstnermyte
Gjennom biografier er forfattere med på å forme myten om den de skriver om. Toft-Eriksen mener vi burde være skeptiske til bildet som skapes, men understreker at det ikke betyr at det ikke er sant.
– Poenget er at myten handler om mer enn virkeligheten, men om ideologi og estetikk og andre historiske fenomener.
For kunstnerne tror han mytene har en selvforsterkende effekt.
Annonse
– Når man går inn i en rolle, blir rollen til slutt på et plan virkelig.
– Hvor sterk er myten om kunstnergeniet i dag?
– Jeg tror den er veldig sterk. Kanskje ikke den eldre romantiske myten, men det oppstår også nye myter. Siden konseptkunsten og 70-tallet har også en annen myte, om kunstneren som en byråkrataktig figur, i stor grad har gjort seg gjeldende. Men den peker hele tiden tilbake til kunstnermyten – at den som jobber kreativt, er noe annet enn oss andre dødelige.
Riktignok ser virkeligheten annerledes ut i dag og få vil knytte kinnbein og nesestørrelse til hvor genial en kunstner er.
– Men oppfatningen av det ytre, både når det gjelder kjønn og seksualitet, men også når det gjelder kunstneren som distré, for eksempel, er fortsatt til stede i dag. En ting er det fysiske utseendet, men iscenesettelsen av seg selv gjennom fakter og klær, det er noe som noen kunstnere helt klart er klar over. Hvis du tenker på en figur som Andy Warhol, er han jo først og fremst Andy Warhol gjennom sin fremtoning.
Gjennom forskningen om Munch ønsker Lars Toft-Eriksen å si noe om kunstneren som kulturell figur.
– Jeg tror idealet om den friheten kunstneren har, er viktig for menneskers selvforståelse. I det perspektivet har kunstneren en slags ideologisk funksjon for samfunnet, sier han.
