- Den lykkelige slutten som er et obligatorisk trekk ved romansene - klisjeen om den fullkomne kjærligheten med slør og blomster som Jane Austen egentlig fullstendig forkastet - finner vi i så godt som alle filmatiseringene.

Det sier Marie Nedregotten Sørbø, som har skrevet sin doktoravhandling om hvordan filmskapere oppnår å formidle det hun mener er Austens ironiske fortellerdistanse.

Sørbø mener å se at en del filmskapere viker unna mye av ironien til Austen, og hun er redd dette vil gi et for pusete bilde av den satiriske forfatteren.

- Rent plotmessig har Jane Austen for eksempel ”happy endings” - det slutter med at to elskende får hverandre. Men hun har sin egen ironiske tvist her.

- Hun ønsker ikke å feire denne slutten, i stedet skriver hun ironiske kommentarer liknende: Vel, vel, nå har vi kommet til slutten av boka, og som dere vet er det da på tide at disse to får hverandre.

- På hennes tid, syntes folk at hun skrev så ”vanlig”, fordi de ikke hadde definert begrepet realisme i litteraturen. Hun skrev om noen som kunne ha vært naboen, i stedet for å skrive om elskere på et italiensk slott, sier Sørbø.

Hysteriske mødre og godslige fedre

Noen filmatiseringer har fått til mye av den ironiske tonen til Austen, mener Sørbø. Som eksempel nevner hun den populære BBC-innspillingen av Stolthet og fordom fra 1995, der britiske Colin Firth spilte den misforståtte drømmemann i nikkers, Mr. Darcy.

Men der mødres, presters og lillesøstres oppførsel og holdninger blir kraftig ironisert i filmatiseringen, er det også her fremdeles én karakter som slipper unna som mer sympatisk enn han opprinnelig var i bøkene, mener hun.

- Ironien rettet mot faren i huset er slående hos Jan Austen.

- Mr.Bennet i Stolthet og fordom svikter tross alt familien sin og døtrene, og mange fedre i Austens bøker er mislykkede i rollen. Men det er pussig hvordan man unnviker denne ironien i filmatiseringene.

- Både i Stolthet og fordom-innspillingen fra 1995, og i versjonen fra 2005 med blant annet Kiera Knightley, blir Mr.Bennet presentert mer sympatisk, mens Mrs. Bennet er veldig ironisert, komisk og ganske håpløs.

- Dette kan jo ha å gjøre med at filmskaperne bak disse er menn. De synes kanskje det er enklere å fremstille kvinnen med en slik ironisk distanse, og lettere å overse den feilende faren, resonnerer Sørbø.

Romantisk kostymekomedie

Hun har anaysert to romaner, Mansfield Park og Stolthet og fordom, og sammenlignet med sju filmatiseringer av disse.

Det er enkelte av filmatiseringene som får fram Austens ironi, også når det gjelder farsrollen i familien, mener Sørbø.

- Mansfield Park fra 1999 klarte å få fram Austens ironi ganske bra gjennom originale grep. Blant annet ga hovedpersonen satiriske kommentarer direkte til kameraet, altså nesten som en fortellerstemme.

- Filmskaperen, som kanskje ikke tilfeldig var en kvinne i dette tilfellet, gikk nesten til motsatt ytterlighet i sin presentasjon av farsrollen enn de andre filmene. Dessuten endret hun hele hovedpersonligheten, men jeg synes det er greit, siden hovedstemmen minner meg om det jeg hører nå jeg leser Austens bøker, sier Sørbø.

Filmatiseringene ble imidlertid ingen publikumssuksesser. Tvert i mot ble mange skuffet over den.

- Tror du filmskaperne tenker på hva markedet vil ha, når de dropper noen ironiske elementer ved Austen?

- Ja, filmene må nok passe inn i sjangeren som romantisk komedie. Det skal ikke være for mye disharmoni i slike filmer. Det er påfallende i forholdet mellom ekteparet i Stolthet og Fordom-filmen fra 2005.

- I bøkene fra tidlig1800-tall er dette ekteskapet ytterst disharmonisk, men i filmen er de et middelaldrende, lykkelig ektepar, fundamentalt harmonisk, til og med småsnakkende i senga. Hele familielivet blir fremstilt som en idyll, sier Sørbø.

- Ikke prippen og bitter

Noen lesere av Jane Austen har kritisert henne for å være for lite romantisk, men unnskyldt henne med argumenter som at hun jo bare var en gammel jomfru som levde for lenge siden i en streng tid.

Dette er ikke i nærheten av sannheten, sier Marie Nedregotten Sørbø.

- Hun har ingen brylluper og siste kyss, og hun amputerer kjærlighetserklæringene. På begynnelsen av 1800-tallet var man slett ikke pripne. Romansene mange kvinner skrev på den tiden var ganske frimodige, og man hadde til og med pornografisk litteratur.

Men Austen var ikke interessert i å skrive romanse, hun ville ironisere over menneskelige forhold, og måle virkelige mennesker opp mot kjærlighetsidealene.

Derfor bruker hun sjangeren romanse til sitt eget formål, men har en helt annen tematikk sier Sørbø.

- Hva tror du Jane Austen hadde sagt hvis hun hadde hatt mulighet til å se de nyeste filmatiseringer av romanene sine?

- I brevene får vi inntrykk av en skarp, velformulert og humoristisk personlighet, så hun ville nok ha forundret seg litt mildt over at noen filmer framstiller forfatterskapet hennes som det hun parodierte.

- Hun ville kanskje ledd litt, og sagt: Så ironisk kan det bli..!

Referanse:

Sørbø, Marie Nedregotten. (2008) Jane Austen’s Irony as Received in Film Adaptations. Doktoravhandling, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, Universitetet i Oslo.