Bakgrunn: Hva er folkloristikk?

Folkloristikk er faget som ser virkeligheten som et produkt av fortellinger. For en folklorist eksisterer virkeligheten i den grad den fortelles. Dessuten finnes det jo flere virkeligheter, alt etter som hvem som forteller og hvem tilhørerne er.

Published

Identitetsskaping på Internett. Aktører i dagens bunadsbevegelse. Fantasirollespill. Au pair-rollen som modningsprosess. Jegeren som helt. Fortellinger om å ha levd med tuberkulose.

Gravferdskonsulenter og omsorgsverdier. Fortellinger om opplevelsen av dramatiske landskapsformasjoner. Friluftsliv og turfortellinger. Utenlandske ryggsekkturisters møte med norsk natur. Travellerturisme.

Religiøst samtidsritual i Hellas. Sammenligning av julefeiring i Norge og Italia. Ekteskap mellom svarte og hvite. Flerkulturelt møte i skolen. Holdninger til tatere. Eventyr fremstilt på film.

Opplevelsesferd i Vikingland, Tusenfryd. Massekultur og triviallitteratur. Utdrikningslag. Symbolsk motstand under 2. verdenskrig.

Tungegymnastikk?

Folkloristikk. Jeg må stadig huske å uttale ordet sakte for å bli forstått, og fingrene på tastaturet blir visst aldri helt vandt til å stave det riktig på egen hånd. Men lesere av forskning.no har allerede en viss innsikt i deler av faget - spesielt de delene som dreier seg om tradisjoner og overnaturlige vesener.

Universitetsfaget folkloristikk er nok likevel og desverre fremdeles ukjent for de fleste. Innholdet, derimot, er velkjent. Hvem har ikke lest for eksempel Asbjørnsen og Moes innsamlede folkeeventyr?

De første innsamlerne reiste på kryss og tvers gjennom landet for å få kunnskap om folkelivet. Fagets aktualitet i dag er fremdeles å belegge folks refleksjoner over livet og tilværelsen. Virkemiddelet som tas i bruk, er fremdeles fortellinger.

Tid og sted avgrenser seg til norsk kulturhistorie i fortid og samtid, men med avstikkere til utlandet. Kildene forskerne jobber med kan være nedtegnet muntlig tradisjon, egne intervjuer, spørrelister og/eller andre former for ferdige tekster.

Det interessante med denne innfallsvinkelen er at tilsynelatende ubetydeligheter og kjedelige vanligheter blir åpninger inn til de store spørsmål. De enkelte deler blir satt inn i en større sammenheng gjennom forskerens problematisering, slik at betydningen øker.

Nasjonsbygging som del av nasjonalromantikken.

Norge var en ung stat etter 1814, og dette førte til økt nasjonal bevissthet. Inn kom folk vi i senere tider ville kalt folklorister. De lette etter det urnorske og ekte, og kilden viste seg å være vanlige folk, bønder.

Selv om materialet ble nedtegnet på slutten av 1830-tallet, kunne innholdet gå lenger tilbake, gjerne flere hundre år. Samtidig kunne innholdet ha vandret viden rundt før det fant sin typisk norske form.

Det ble ansett som svært viktig med en redningsoperasjon før den muntlige fortellertradisjonen ville forsvinne i en moderne tid. Allikevel ble innholdet negativt fortolket som overtro, på bakgrunn av den stadig sterkere vitenskapelige tankegangen.

Nasjonalkulturen fungerte uansett som inspirasjon for forfatterskapet til flere skjønnlitterære forfattere, så som Vinje, Welhaven, Wergeland, Ibsen og Bjørnson.

Fagets historie.

Den første norske eventyrinnsamlingen ble foretatt i 1837 av Asbjørnsen og Moe. Den første utgivelsen kom i 1841, i form av et tynt hefte på knapt hundre sider. I 1852 forelå en tobindsutgave med kommentarer. Flere andre innsamlere fremskaffet etter hvert et rikholdig arkivmateriale.

I 1886 kom det første professoratet. Da ble Moltke Moe (sønn av Jørgen Moe) professor i folketradisjoner og middelalderlitteratur. I mellomtiden eksisterte faget som støttefag for historieforskingen og filologien.

Norsk Folkeminnesamling, opprettet i 1914, var forløperen for universitetsinstituttet. Institutt for folkeminnevitenskap fikk sitt navn i 1962, da samlingen flyttet fra Universitetsbiblioteket på Drammensveien til Blindern.

Navnet folkeminnevitenskap ble for femten år siden endret til folkloristikk.

Nå i enda nyere tid har kvalitetsreformen slått faget sammen med søsterdisiplinen etnologi, under navnet kulturhistorie. Etnologi har historisk sett hatt en sterkere dreining til materiell kultur. Universiteter i Danmark og Sverige tilbyr folkloristikk som en spesialisering innenfor etnologi.

I Danmark og Sverige vokste faget frem i samme periode som her i landet, men hadde ikke nasjonsbygging som utgangspunkt. Innfallsvinkelen var en motreaksjon og kontrast til historiefagets stater, politikk og store hendelser, konger og annen elite.

Der historie refererer til faktiske fortidige forhold, går folkloristikk inn for å analysere hva innholdet i historien har hatt av betydning i kulturen. Forskerne, de første kulturhistorikerne, tok heller for seg hverdagsliv og hverdagsmennesker.

Forholdet til sosialantropologi.

I motsetning til folkloristikk går sosialantropologi inn for å sammenligne kultur og samfunn. Enkeltsamfunn over hele verden er blitt studert via deltagende observasjon, der forskeren for en lengre periode lever i det samfunnet hun studerer.

I senere år har forskere også tatt for seg vestlige forhold, og mindre enheter som bedrifter og institusjoner der. I tillegg kommer lokalsamfunn og spesielle sosiale miljøer. Faget begynner følgelig å likne mer på folkloristikken.

I engelsk og amerikansk språk skilles det mellom kultur- og sosialantropologi, der det første tar for seg studiet av tankesystemer (altså noe nær folkloristikk), mens det siste ser på sosiale systemer.

Innholdsmessig plassering til andre fag.

I tillegg ligger folkloristikk i skjæringspunktet mellom litteraturvitenskap, historie, sosiologi, religionshistorie, kristendomskunnskap, nordisk, etnologi, idéhistorie, medisinsk og farmasøytisk historie osv.

Eksempler på aktuelle tema.

  • Stereotypifisering.

Artikkelen om jenter som slår (fra forskning.no), viser til forskning som problematiserer avisenes behandling av dette emnet.

Fremstillingen er ensidig og stereotyp, noe som er til skade for problematikken. Siden det er en mindre grupper av jenter som slår, bør ikke fakta generaliseres opp til å betegne en bred tendens.

I siste instans kan man spørre seg hvorfor noen kan ha nytte av at en bestemt befolkningsgruppe blir tilført bestemte egenskaper.

  • Selvbiografi, autobiografi.

En del av faget kan knyttes til en bestemt prosalitterær sjanger, nemlig biografien. Høsten 2004 ble denne sjangeren diskutert i forbindelse med flere bokutgivelser.

Fortellingen om en persons livsløp blir en rød tråd som verdensnyheter og lokale forhold fester seg til. Nære omgivelser og hendelser i samtiden beskrives fra individets ståsted og oppfatning. Slik blir selvbiografien en viktig kilde for kulturhistorisk forskning.

For øvrig kan selvbiografien anses som et forsøk på å sette sammen en helhetlig fortelling om seg selv og livet sitt. Bruddstykker, tilfeldigheter, dumheter, halvferdige prosjekter settes sammen slik at det går an å leve med det.

Fortellingen om oss selv filtrert gjennom en større eller mindre grad med fortellerkunnskap blir ikke minst brukt når vi presenterer oss for nye bekjentskaper. Da kan vi jo fremstille oss selv som den vi helst vil være.

  • Identitet for person, gruppe, nasjon.

Boka “Norge. Portrett av en nasjon” gjør opp status for land og folk per i dag. Interessen er stor for spørsmål knyttet til nordmenns egen identitet som nordmenn.

Et eget kapittel i boka tar for seg fremveksten av felles, nasjonal identitet, og er selvfølgelig skrevet av en folklorist.

Jeg tillater meg å røpe at denne felles nasjonale identitet er summen av synet på natur, livssyn, idrett, de økonomiske forholdene samt det kunsten og litteraturen uttrykker? Både folk flest og forskere er like nysgjerrige på hvem nordmannen egentlig er.

Undervisningssteder og yrkesmuligheter.

Universitetene i Oslo og Bergen tilbyr undervisning - fra bachelor via master til forskerutdanning (doktorgrad). Tittelen på den uteksaminerte med høyere grad har hittil vært cand. philol., også benevnt som filolog. Etter kvalitetsreformen blir det master i kulturhistorie.

Hvor den enkelte ender opp i yrkeslivet vil selvfølgelig være påvirket av støttefag, spesialisering, interesser og tilfeldigheter. Stort sett dreier det seg om formidling i ulike former: Fagformidling som forsker og foreleser, museumslektor som bygger opp utstillinger. Forlagskonsulent på fagtekster, ulike nivå av informasjons- og opplysningsvirksomhet. Selvstendig skribent av artikler, forfatter av bøker, journalist. Offentlig forvaltning og administrasjon, ulike kulturinstitusjoner. Skoleverket, arkiv. Oppdragsforskning for offentlige eller private institusjoner og bedrifter.

For videre orientering og lesing.

http://www.uio.no/studier/program/kulturide/presentasjon/ http://www.hf.uio.no/ikos http://www.kulturvern.no/NorskFolkeminnelag.html http://studere.uib.no/?mode­show_page&link_id=405&toplink_id=284 http://www.hum.ku.dk/iae/etnologi/ http://www.antro.uu.se/ http://www.etnologi.su.se/?p=1§ion=1 http://www.etn.lu.se/ETNHEM.HTM http://www.novus.no Klikk på Tidsskrift for kulturforskning http://www.nordnytt.dk

Eriksen, Anne; Det var noe annet under krigen. 2. verdenskrig i norsk kollektivtradisjon. Pax 1995. Spesielt introduksjonsdelen.
Grambo, Ronald; Folkloristisk håndbok. Universitetsforlaget 1984.
Gustavsson, Anders (red); Kulturvitenskap i felt. Metodiske og pedagogiske erfaringer. Høyskoleforlaget, 2005.
Götlind, Anna og Helena Kåks; Handbok i konsten att skriva mikrohistoria. Natur och kultur, Stockholm 2004.
Hodne, Bjarne; Norsk nasjonalkultur. En kulturpolitisk oversikt. Universitetsforlaget 2002.
Hodne, Bjarne og Randi Sæbøe (red.); Kulturforskning. Universitetsforlaget 2003.
Hodne, Bjarne, Knut Kjeldstadli og Göran Rosander (red.); Muntlige kilder. Om bruk av intervjuer i etnologi, folkeminnevitenskap og historie. Pensumtjenesten A/S 2003 (Universtitetsforlaget 1981).
Hodne, Ørnulf; Det norske folkeeventyret. Fra folkediktning til nasjonalkultur. Cappelen 1998.
Skjelbred, Ann Helene Bolstad; Fortellinger om huldra - fortellinger om oss. Tano Aschehoug 1998.