Streiker og lockouter kan være irriterende.

Men de kan også være skjellsettende, ifølge denne saken fra videnskab.dk.

Her får du fortellingen om noen av de konfliktene som har endret danmarkshistorien.

1794: Danmarkshistoriens første storkonflikt

Tre tyske tømrersvenner som arbeidet i København, startet danmarkshistoriens første store arbeidsmarkedskonflikt.

De tyske tømrerne ville si opp midt i høysesongen for å dra ut på vandring, slik håndverkersvenner gjerne gjorde på den tiden.

– Det ville ikke mesteren gå med på. Han tilkalte politiet, og det endte med at to av svennene havnet i fengsel, sier Lars K. Christensen, som er seniorforsker ved det danske Nationalmuseet.

Dommen førte til at 400 tømrersvenner la ned arbeidet 30. juli 1794.

– Det utviklet seg til en lønnsstreik. Svennene begynte å stille felles krav på tvers av ulike fag. Men de fikk ikke noe ut av det, forteller Christensen.

Streikende ble landsforvist

Håndverkerne krevde, ifølge en artikkel i Jyske Samlinger:

1. retten til å si opp
2. minimumslønn
3. at mestrenes forpliktelser ble skrevet ned

Etter seks dagers streik ble 202 av de streikende tømrersvennene arrestert av militæret.

124 av dem ble dømt til fire eller seks års straffarbeid.

– Noen dager etter bestemte imidlertid Kronprinsen – for øvrig mot Kanselliets råd – å landsforvise alle de dømte. De ble seilt til Nord-Tyskland, står det i artikkelen.

Andre håndverkere sympatistreiket

Håndverkere fra andre faggrupper, blant annet murere, skomakere og bakere, gikk til sympatistreik.

Tømrersvennene erklærte sa de ville kravene sine hvis kollegene kom hjem fra landsforvisningen. De ble innvilget, og streiken ble avblåst.

Konflikten førte til at det ble nedsatt en kommisjon som skulle se på håndverkernes vilkår.

Kommisjonen utarbeidet en rapport som anbefalte at arbeidsvilkårene ble forbedret og at lønnen ble hevet.

Anbefalingene førte imidlertid ikke til noe som helst.

Tvert imot: Myndighetene fulgte ikke sine egne anbefalinger, men skjerpet straffen for faglig aktivitet og streik.

Fram til 1849, da demokratiet ble innført i Danmark, ble det slått hardt ned på streiker.

Først da den danske grunnloven ble innført, og arbeidsmarkedet ble fritt, begynte arbeiderne å få gjennomslagskraft.

Vi hopper frem til 1872.

1872: Slaget på Fælleden

På slutten av 1800-tallet begynte danske arbeidere å danne fagforeninger.

– De ble en organisert gruppe som krevde innflytelse over egne livsvilkår, sier Niels Jul Nielsen, som er forsker ved Saxo Instituttet, som er en del av Københavns Universitet.

I 1871 stiftet postarbeideren Louis Pio den første arbeiderforeningen i Danmark. I 1872 innkalte han til massemøte på Fælleden i København under en omfattende murerstreik.

Murerne ville ha redusert arbeidstiden fra elleve til ti timer.

Møtet endte i et gigantisk slagsmål mellom demonstranter, soldater og politi.

Slaget på Fælleden har «for ettertiden antatt en nærmest mytisk karakter som symbolet på den danske arbeiderbevegelsens kamp for bedre arbeids- og livsvilkår samt begynnende organisering», fremgår det av danmarkshistorien.dk, som er utgitt av Aarhus Universitet.

Arbeiderbevegelsen kjempet videre for rettighetene sine i et par tiår, og i 1898 dannet de danske fagforeningene Lønmodtagernes Organisation (LO).

1899: Den danske modellen ble til

I 1899 hadde arbeiderne blitt en organisert flokk som hadde bygget opp en bevissthet om at de var et kollektiv hadde best muligheter når de sto sammen, sier Niels Jul Nielsen.

Streiker var imidlertid fortsatt ganske uorganiserte. De oppsto spontant og uten varsel.

I 1899 ble arbeidernes krav og uvarslede streiker for mye for arbeidsgiverne. De gjennomførte en gigantisk lockout og sendte 40 000 organiserte lønnstakere hjem uten lønn.

Lønnstakerne sto fast på retten til å organisere seg, og de kjempet for å få innflytelse over egne arbeidsforhold.

Storkonflikten i 1899 kom til å vare i fire måneder.

– I forhold til befolkningens størrelse er det fortsatt en av de største arbeidskonfliktene som har vært, også internasjonalt. Det er også en av de viktigste, sier Lars K. Christensen.

Partene inngikk septemberforliket

Storkonflikten i 1899 endte med at fagforeningene og arbeidsgiverne inngikk septemberforliket.

Det har senere blitt kalt det danske arbeidsmarkedets grunnlov, fordi det slo fast at lønnstakere og arbeidsgivere skulle forhandle fram avtaler på like fot.

Begge parter bevarte retten til streik og lockout, men bare etter å ha forsøkt forhandlinger for å fornye avtalen.

Så lenge en avtale gjelder, er det fredsplikt, er regelen.

Septemberforliket førte også til det danske systemet vi kjenner i dag, med faglig voldgift, arbeidsrett og riksmeklingsmannen, skriver Forskningscenter for Arbejdsmarkeds- og Organisationsstudier ved Københavns Universitet.

Storkonflikten i 1899 blir derfor også beskrevet som grunnlaget for «den danske arbeidsmarkedsmodellen».

I begynnelsen av 1900-tallet var det flere store streiker og lockouter der fagforeningene tok i bruk sin nye forhandlingsrett.

1933: Kanslergade-forliket

Kanslergade-forliket er oppkalt etter gata der den første sosialdemokratiske statsministeren i Danmark, Thorvald Staunings, bodde.

Forliket har skrevet seg inn i historiebøkene blant annet fordi det var første gang en regjering ledet av sosialdemokrater stanset en konflikt med et lovinngrep.

– I 1924 kom Socialdemokraterne for første gang inn i regjeringen. Det innebar at de sto med et bein i hver leir. De hadde et bein i fagbevegelsen, men hadde samtidig statsministerposten og skulle få samfunnsøkonomien til å fungere, forteller Lars K. Christensen.

Partiets nye rolle var bemerkelsesverdig, for på slutten av 1800-tallet var det Socialdemokratiets stifter, Louis Pio som hadde stått i spissen for arbeiderbevegelsens kamp.

Økonomisk krise førte til lockout

Kanslergade-forliket ble inngått etter at danske arbeidere i begynnelsen av 1900-tallet hadde tilkjempet seg lønnsøkninger, og etter at fagforeningene i 1919 forhandlet seg frem til en åttetimers arbeidsdag.

– Arbeiderbevegelsen hadde fått mer og mer makt, sier Christensen.

Men på 1920-tallet var det en økonomisk verdenskrise. Krisen førte til noen av de mest omfattende konfliktene i danmarkshistorien. De fleste var lockouter, forteller Christensen.

– Arbeidsgiverne mente at det var nødvendig å gjenerobre noe av det tapte. De førte en ganske aggressiv strategi, sier han.  

Regjeringen grep inn

Situasjonen kulminerte i januar 1933, da arbeidsgiverforeningen, DA, varslet lockout for 100 000 danske lønnstakere fordi fagbevegelsen avviste et krav om å senke lønnsnivået med 20 prosent.

Thorvald Stauning ville forhindre at det ble konflikt fordi det kunne få store konsekvenser for samfunnsøkonomien, sier Christensen.

Etter 18 timers forhandlinger i Thorvald Staunings hjem i Kanslergade bestemte regjeringspartiene, Socialdemokratiet og det Radikale Venstre, sammen med opposisjonspartiet, Venstre, å forby streiker og lockouter i et år.

Ifølge danmarkshistorien.dk uttalte Thorvald Stauning at «man hadde gitt opp noen prinsipper, men reddet landet.»

– Senere kom en tradisjon for at man fra politisk hold respekterer den frie forhandlingsretten og retten til konflikt, men bare til en viss grense, sier Christensen.

Danske arbeidere bevarte streikeretten

I motsetning til en rekke andre land bevarte Danmark streikeretten, legger Christensen til:

– På 1930-tallet ble streikeretten avskaffet i mange autoritære regimer. I Danmark bevarte vi streikeretten, men det ble satt politiske grenser omkring den. 

På 1970-tallet begynte offentlig ansatte å gå på barrikadene, slik ansatte i privat sektor hadde gjort i århundrer.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.