Ingvild Gilhus er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, og har særlig arbeidet med magi i antikken. Sammen med Lisbeth Mikaelsson ledet Gilhus på 1990-tallet et prosjekt om teosofien, en okkult retning som har hatt stor betydning for moderne magisk tenkning.

Betvinge gudene

Men hva er egentlig magi?

- Magi er en form for religion. Den motsetningen man ofte har satt opp mellom religion og magi, er vanskelig å opprettholde, sier Gilhus.

Hun mener likevel man kan bruke noen grove kategorier, så lenge man er klar over at disse ikke alltid vil fungere.

- Man kan si at religion dreier seg om å tro på guder og hengi seg til eller underkaste seg dem, mens magi er å betvinge gudene eller bestemme hva de skal gjøre. Dette er nok en enkel motsetning, for disse to formene blir ofte blandet sammen.

- Så hva blir forskjellen på å utføre et magisk rituale for å oppnå noe, eller be til Gud om det samme?

- Det blir en flytende overgang, nettopp fordi et magisk rituale både kan være å be og betvinge samtidig, og et religiøst rituale kan ha et element av betvingelse i seg.

Lav magi - høy magi

Magikere som Richard Kaczynski gjerne vekt på den “høye” magien, som er en langvarig prosess for å forvandle sjelden og guddommeliggjøre seg selv.

Gilhus peker på at dette tankegodset stammer fra de greske nyplatonikerne, en filosofisk retning som bygget på Platons tanker og som tok form i det tredje århundret etter Kristus.

- For å sette dette i en sammenheng som er bedre kjent for oss, så minner dette om å forvandle sjelen litt om frelse?

- Det øyeblikket man snakker om å guddommeliggjøre mennesket, enten med magiske hjelpemidler eller ikke, er man i en kategori man kan kalle frelse. Man kan si at frelsen oppnås gjennom bønn og gode gjerninger, eller gjennom tro.

- Men en mann som Kaczynski eller nyplatonikerne vil si at frelsen oppnås blant annet gjennom å foreta seg ting som leder til guddommeliggjøring. Så dette må være en form for frelse, sier Gilhus.

Desentralisert magi

En av den moderne sosiologiens fedre, Émile Durkheim, mente at magi var en form for småskalareligion, mer knyttet til individer og små grupper.

- Durkheim sa det slik “Magien har ingen kirke, men den har et klientell”, sier Gilhus.

Likevel er hun ikke enig med Durkheim i dette. For magiske forestillinger er ofte store, omfattende tradisjoner som deles av så godt som alle mennesker i et samfunn - slik man så det i Romerriket i antikken og Norge i vikingtiden, for eksempel.

Men hva med i dag, da kristendommen og vitenskapen vel har seiret over overtro og magi?

Moderne magi

Så enkelt er det kanskje ikke. For eksempel er et av de sentrale kristne sakramentene, nattverden, et rituale der vin og brød forandres til blod og menneskekjøtt. Religionsstormeren Arnulf Øverland sto på trettitallet tiltalt for å ha kalt dette ritualet “en kannibalsk magi”.

Hadde Øverland rett?

- Egentlig kan du ikke svare helt på det. Dersom magi dreier seg om å si og gjøre visse ting og automatisk få visse effekter, så kan man si at dette er magi. Men det kommer an på definisjonen.

Homøopatisk magi

Magisk tenkning dukker også opp på andre uventede steder. Den norske religionsviteren Siv Ellen Kraft har for eksempel påpekt hvordan homøopatiens prinsipper om at likt kurerer likt ligner veldig på det som kalles likhetsmagi.

Gilhus er ikke uenig.

- Fra antikken av er en del av det magiske verdensbildet at “likt tiltrekker likt”, at universet er gjennomstrømmet av sympatier og antipatier. Man kan si at systemer som knytter seg til denne måten å tenke på, er magiske eller har sterke innslag av magisk tenkning.

- Antallet ritualmagikere i Norge er temmelig lavt. Hva er den vanligste formen for magi her til lands?

- Det må nok være ukebladmagien, som man møter i artikler av typen “tenk positivt” eller “ting går bedre hvis du gjør ditt og datt”. Eller at man tar med en pose med lavendelblader i sengen. Dette kan man kalle for “kjøkkenmagi”. Man skaper et slags rikt betydningsunivers rundt hverdagen, avslutter Gilhus.